Pangermanisme: Forskjell mellom sideversjoner
(en begynnelse) |
|||
| Linje 3: | Linje 3: | ||
== Bakgrunn == | == Bakgrunn == | ||
Tanken hadde sin bakgrunn i ønsket om tysk samling vokste frem etter frigjøringskrigen mot Napoleon (en del av [[napoleonskrigene]]) i 1813–1815 og utover i den tidlige [[nasjonalromantikk]]en rundt 1820. Etableringen av [[Østerrike-Ungarn]] i 1867 og den etterfølgende «lilletyske» løsningen av Tysklands samling ble opplevet som en svekkelse av den tyske befolkningen i det østerriksk/ungarske området og forsterket på den måten den pangermanske tenkningen. Bevegelsen ble formelt organisert først i 1894, da professor og riksdagsmedlem Ernst Hasse opprettet ''Alldeutscher Verband'' («alltyske forbund»). Hensikten var å høyne den nasjonale bevisstheten, særlig blant tyskere utenfor det tyske rikets grenser, og bevegelsen oppnådde atskillig tilslutning i Tyskland og Østerrike frem til 1918. Etter tapet i den [[første verdenskrig]] var flere folkegrupper som regnet seg selv som en del av det germanske området fordelt på flere stater og utover [[1920-tallet]] ble pangermanismen en viktig del av den [[nasjonalsosialisme|nasjonalsosialistiske]] tenkningen. | Tanken hadde sin bakgrunn i ønsket om tysk samling vokste frem etter frigjøringskrigen mot Napoleon (en del av [[napoleonskrigene]]) i 1813–1815 og utover i den tidlige [[nasjonalromantikk]]en rundt 1820. Etableringen av [[Østerrike-Ungarn]] i 1867 og den etterfølgende «lilletyske» løsningen av Tysklands samling ble opplevet som en svekkelse av den tyske befolkningen i det østerriksk/ungarske området og forsterket på den måten den pangermanske tenkningen. Bevegelsen ble formelt organisert først i 1894, da professor og riksdagsmedlem Ernst Hasse opprettet ''Alldeutscher Verband'' («alltyske forbund»). Hensikten var å høyne den nasjonale bevisstheten, særlig blant tyskere utenfor det tyske rikets grenser, og bevegelsen oppnådde atskillig tilslutning i Tyskland og Østerrike frem til 1918. Etter tapet i den [[første verdenskrig]] var flere folkegrupper som regnet seg selv som en del av det germanske området fordelt på flere stater og utover [[1920-tallet]] ble pangermanismen en viktig del av den [[nasjonalsosialisme|nasjonalsosialistiske]] tenkningen. | ||
Pangermanistisk tenkning var til dels sterkt antislavisk og antijødisk, og svært kritisk til kapitalismen. Den inspirerte nasjonalsosialistene under Weimarrepublikken, men Etter Adolf Hitlers maktovertakelse i 1933 fikk den som bevegelse mindre politisk betydning, da Hitler viste seg å stå for en mer kynisk maktpolitikk. Men sto sterkt hos blant andre [[Heinrich Himmler]] og lå til grunn for tenkningen rundt [[Schutzstaffel|SS]] og vervingen, særlig av ikke-tyske mannskaper, til [[Waffen-SS]] utover i krigen. | |||
== I Norge == | == I Norge == | ||
Sideversjonen fra 5. mai 2018 kl. 15:30
Pangermanisme (av gresk: pan = all) var en er en politisk og kulturell idé som hadde som målsetning en politisk samling av alle tysktalende folk. Den oppstod tidlig på 1800-tallet og søkte å samle alle nasjoner eller folk som ble ansett for å tilhøre den germanske stammen. Etter hvert skulle denne tenkningen ikke bare inkludere de såkalte folketyskere (tysktalende som bodde utenfor Tyskland), men også befolkningen i Norden, Nederland og Flanderen.
Bakgrunn
Tanken hadde sin bakgrunn i ønsket om tysk samling vokste frem etter frigjøringskrigen mot Napoleon (en del av napoleonskrigene) i 1813–1815 og utover i den tidlige nasjonalromantikken rundt 1820. Etableringen av Østerrike-Ungarn i 1867 og den etterfølgende «lilletyske» løsningen av Tysklands samling ble opplevet som en svekkelse av den tyske befolkningen i det østerriksk/ungarske området og forsterket på den måten den pangermanske tenkningen. Bevegelsen ble formelt organisert først i 1894, da professor og riksdagsmedlem Ernst Hasse opprettet Alldeutscher Verband («alltyske forbund»). Hensikten var å høyne den nasjonale bevisstheten, særlig blant tyskere utenfor det tyske rikets grenser, og bevegelsen oppnådde atskillig tilslutning i Tyskland og Østerrike frem til 1918. Etter tapet i den første verdenskrig var flere folkegrupper som regnet seg selv som en del av det germanske området fordelt på flere stater og utover 1920-tallet ble pangermanismen en viktig del av den nasjonalsosialistiske tenkningen.
Pangermanistisk tenkning var til dels sterkt antislavisk og antijødisk, og svært kritisk til kapitalismen. Den inspirerte nasjonalsosialistene under Weimarrepublikken, men Etter Adolf Hitlers maktovertakelse i 1933 fikk den som bevegelse mindre politisk betydning, da Hitler viste seg å stå for en mer kynisk maktpolitikk. Men sto sterkt hos blant andre Heinrich Himmler og lå til grunn for tenkningen rundt SS og vervingen, særlig av ikke-tyske mannskaper, til Waffen-SS utover i krigen.
I Norge
Ideen om et nært fellesskap mellom de germanske folkene stammer tilbake fra siste halvdel av 1800-tallet, og hadde også en rekke tilhengere i Norge. Blant de mest kjente er Bjørnstjerne Bjørnson og historieprofessor Peter Andreas Munch.
Blant norske nasjonalsosialister
Utdypende artikkel: Nasjonalsosialistisk venstreopposisjon
Kilder
- Pangermanisme i Store norske leksikon
- Norsk krigsleksikon, side 321-322, Digital versjon på Nettbiblioteket