Skribenter
87 027
redigeringer
→Riksrettssaken
(→Storting/regjering: ryddet litt) |
|||
| Linje 26: | Linje 26: | ||
Da verken [[Ole Jacob Broch (1818–1889)|Ole Jacob Broch]] eller [[Ole Richter]] fikk dannet ny regjering, måtte kongen vende seg 23. juni til flertallets leder i Stortinget, [[Johan Sverdrup]] som hadde [[Johan Sverdrups regjering|sin regjering]] klar 26. juni. | Da verken [[Ole Jacob Broch (1818–1889)|Ole Jacob Broch]] eller [[Ole Richter]] fikk dannet ny regjering, måtte kongen vende seg 23. juni til flertallets leder i Stortinget, [[Johan Sverdrup]] som hadde [[Johan Sverdrups regjering|sin regjering]] klar 26. juni. | ||
=== Videre praktisering === | |||
Senere har tre regjeringer har gått av som følge av mistillitsvotum: [[Christopher Hornsruds regjering|Regjeringen Hornsrud]] i 1928, [[Jens Hundseids regjering|Regjeringen Hundseid]] i 1933 og [[Einar Gerhardsens tredje regjering|regjeringen Gerhardsen]] i 1963 ([[Kings Bay-ulykka]]). | |||
Imidlertid førte ikke ordningen til at regjeringene automatisk gikk av når de tapte flertallet etter et valg. Den første parlamentariske regjeringen til Sverdrup gikk ikke av etter valgnederlaget i [[Stortingsvalget 1888|1888]]. Det ble reist mistillitsforslag mot regjeringen i juni 1889 av [[Emil Stang (1834–1912)|Emil Stang]] som ble vedtatt og regjeringen måtte da søke avskjed. [[Emil Stangs første regjering]] ble utnevnt 13. juli 1889. | |||
Det er først etter [[stortingsvalget 1903]] det har blitt en sedvane at sittende regjering leverer inn sin avskjedsøknad ettr å ha mistet flertallet i et valg. Valget i 1903 var et nederlag for [[Otto_Blehrs_første_regjering|statsminister Blehr]] og [[Venstre]], og Blehr gikk umiddelbart av. Siden den gang er valgutfallet alltid blitt fulgt, og Norge var med dette ett skritt nærmere parlamentarismen. | |||
=== Juridisk grunnlag === | === Juridisk grunnlag === | ||