Peder Carl Lasson (1798–1873): Forskjell mellom sideversjoner

P.C. Lassons foreldre var [[Niels Quist Lasson (1762-1853)|Niels Quist Lasson]] (1762–1853) og [[Barbara Christiane Bremer (1773-1833)|Barbara Christiane Bremer]] (1773–1833). Han hadde åtte søsken: Elisabeth Marie Kierulf (f. Lasson, 1791-), Karen Lasson (1792 - ), Karoline Lasson (1794 -), Daniel Lasson (1797 -), Friderich Lasson (1800- ), Birte Larsdatter (1800- ), Kirstine Marie Lasson (1805-1826) og Julie (1807-).<ref>https://histreg.no/index.php/person/daid/pf01038027028819</ref> Barna vokste opp i [[Bærum kommune|Bærum]], der faren i egenskap av bestyrer av [[Nordmarksgodset]], disponerte [[Grini (gård i Østre Bærum)|Grini gård]]. Familien hadde også nær omgang med godseierne [[Peder Anker (1749–1824)|Peder Anker]] og [[Herman Wedel Jarlsberg (1779–1840)|Herman Wedel Jarlsberg]].     

Etter et år som volontør i [[Justisdepartementet]] og to år som protokollsekretær i [[Høyesterett]], ble han i 1825 beskikket som overrettsprokurator for [[Akershus stift]]. I 1828 fikk han bevilling som høyesterettsadvokat og drev sin advokatpraksis frem til 1837, da han ble assessor i Høyesterett. I 1848 ble han sorenskriver i [[Aker kommune|Aker]], og i 1853 fikk han tilbud om å bli medlem av regjeringen, men avslo.<ref name=":0" />

Lasson var fra 1846 formann i kommisjonen som la frem forslag til ny arvelov i 1847 (vedtatt 1854), var formann i Prosesslovkommisjonen av 1853 og redigerte 1856–59 en betenkning med forslag til ny straffeprosesslov, bygd på en juryordning, samt en avhandling om strafferettspleiens historie. Forslaget møtte motstand i [[Stortinget]], og juryordningen ble først innført i 1887.<ref name=":0">https://nbl.snl.no/P_C_Lasson</ref>     

Han var svært produktiv som juridisk forfatter og publiserte en del artikler i tidsskriftet ''[[Juridiske Samlinger|Juridiske Samlinger.]]'' Han var medstifter og redaktør for ''Norsk Retstidende'' fra 1837–48 og leverte artikler til dette tidsskriftet til 1871. Hans bøker ''Haandbog i den norske Proces'' og ''Haandbog i Criminalretten'' ble kjente oppslagsverker i samtiden.