Peder Fauchald
Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.
Peder Fauchald (født 1791 på garden Faukal på Toten, død 22. november 1856) var gardbruker og politiker. Pær Faukal, som han ble kalt på Toten, var kanskje Vestopplandas mest innflytelsesrike politiker på 1800-tallet, og kjent som en av Stortingets mest liberale bønder. Han var stortingsrepresentant for Christians amt fra 1830 til 1851 og den første ordføreren i Østre Toten, fra 1837 til sin død i 1856.
Fauchald var også en venn av Henrik Wergeland, Aasmund Olavsson Vinje. Ivar Aasen og Eilert Sundt, som alle besøkte han hjemme på garden Sokstad.
Bakgrunn
Peder Fauchald var sønn av Jens Hansen Braastad fra Vardal og Marthe Pedersdatter Fauchald. Familien bodde på garden Faukal, like ved det seinere tettstedet Kapp. Morsslekta hadde bodd på garden sia 1600-tallet.
I Peder Fauchalds barndom var det bare omgangsskole på Toten, men han skal ha fått mye hjemmeundervisning av mormora Sigrid Fauchald, «en i forhold til sin stilling meget dannet kvinde.»[1] Jens Raabe skriver at bestemora både lærte han å lese og ga han religionsundervisning, men ikke minst:
| omgangen med denne fornuftige og rettænkende kvinde havde en afgjørende indflytelse paa hele hans aandsretning, idet han tidlig blev indskjærpet taalmodighet i modgang og beundring for alt stort og godt. Denne hans velgjørerinde døde i hans hus i 1823, 94 aar gammel, og hendes minde var ham uforglemmeligt, ja helligt. | ||
Fauchald hadde som ung mann stor leselyst, og skaffa seg all slags bøker. Presten Jonas Finkenhagens boksamling hadde han stor nytte av. Peder Fauchald slukte romaner, sosialøkonomiske verk, satiriske skrifter og historiebøker. Raabe (egentlig Wergeland?) mener at dette er «spiren til den alsidige, men tildels overfladiske dannelse, som man senere har havt anledning til at opdage hos ham som mand.»
Fra Faukal til Sokstad
Matrikkelgarden Faukal besto rundt 1800 av to bruk, Fauchald-familiens eiendom (kalt «Guttu» i skriftlige kilder) og statens Faukal-bruk. Dette var jord som var tillagt Totens prestebol, og som i 1815 ble lagt ut til amtmannsgard for Kristians amt. Peder Fauchald hadde tatt over familiens Faukal-part i 1810, og fra 1812 forpakta han også statens eiendom. Dette fortsatte han med helt fram til 1825, for amtmennene Ole Hannibal Sommerfelt og Lauritz Weidemann bosatte seg aldri på Faukal.
Peder Fauchald var imidlertid misfornøyd med de høge forpaktningsavgiftene på leiejorda, og han ønska samtidig en større eiendom. Derfor slo han til da storgarden Sokstad, i den gamle hovedbygda på Toten, var til salgs. Han flytta i 1825 til Sokstad, og sa opp forpaktinga. Kort tid etter solgte han Faukal-bruket «Guttu» i parseller.[2]
Familien på Sokstad besto av Peder Fauchald, kona Pernille Tollefsdatter (1791-1871) og de fire barna deres. Pernille var fra Stor-Bjørnstad, nabogard til Faukal og en betydelig eiendom. Ekteskapet betydde derfor sikkert en klar styrking av Fauchalds økonomiske situasjon.
Ung mann med mange verv
Alt i 20-årsalderen fikk Fauchald sine første tillitsverv i hjembygda. Han var blant annet likningsmann, kirkeverge og forlikskommissær. Denne tidlige politiske karrieren minner om hans sambygding David Seierstads karrierestige 70 år seinere. Rett etter 1814 knytta Fauchald seg til det bondeopposisjonelle miljøet som nesningene Halvor og Jacob Hoel sto i bresjen for.[3]
Fauchald tilhørte en familie som tidlig på 1800-tallet markerte seg sterkt i politikken. Onkelen Hans Skikkelstad, som grunnla Brusveen fabrikker, var både stortingsmann og Vardals første ordfører. Svogeren Peder Hallingstad ble ordfører i Vestre Toten. I 1837 ble Fauchald sjøl valgt til den første ordføreren i Østre Toten, under formannskapets konstituerende møte på lensmannsgarden Velt-Bjørnstad.[4] Da hadde han alt sittet på Stortinget i sju år, og deltatt i forberedelsene av formannskapslovene som gjorde møtet på Bjørnstad mulig.
Stortingets mest liberale bonde?
Fauchald ble valgt som 2. suppleant til Stortinget i 1826, og fra 1830 møtte han som fast representant. Ifølge Halfdan Koht var han så å si den eneste bonderepresentanten «som kunde opta en debatt med embetsmændene»,[5] som da dominerte norsk politikk. Ved stortingsvalget i 1833 ble tallet på representanter mer enn fordobla, og dette ble maktgrunnlaget for den såkalte bondeopposisjonen. Fauchald ble sammen med Ole Haagenstad, Teis Lundegaard og Ole Gabriel Ueland en av lederne for denne grupperinga. Disse møttes i det som ble kalt «den hemmelige direksjon», hvor dagsaktuelle spørsmål ble gjennomgått og diskutert.[6] Fauchald knytta forbindelsen mellom den gamle bondeopposisjonen i tilknytning til Hoel-brødrene og den nye, som særlig Ueland etter hvert skulle bli den viktigste talsmannen for.
Fauchald og Ueland deltok begge aktivt i kampen for formannskapslovene, som kongen hadde lagt ned veto mot i 1833. Fauchald var samtidig en talsmann for direkte folkeavstemninger i stedet for representantskap, noe han holdt fast ved så seint som i 1836.
Kampen for bøndenes interesser tok ellers uttrykk i Fauchalds forslag om handelsfrihet på landsbygda (1839), dessuten i den samla bondeopposisjonens såkalte sparepolitikk, at staten skulle være forsiktig med pengebruken. Han stemte for eksempel mot økte bevilgninger til marinen. Derimot makta han som representant fra Opplanda å skaffe statsstøtte til bygginga av Mjøsas første dampbåt, nemlig Jernbarden.
Fauchald var allikevel en utypisk gardbruker. Halfdan Koht skriver:
| I 1842 var han den første og næsten den eneste bonde som talte og stemte for jødernes adgang til riket. Hans frihet og sælvstendighet i alle slike saker hang sammen med at han var, som det ofte blev sagt, den mest dannede av stortingsbønderne, og det var ogsaa eiendommelig for ham at han viste interesse for kunsten.[7] | ||
Peder Fauchald var radikal ikke bare i kulturelle, men også i nasjonale spørsmål. Fauchald støtta Jonas Anton Hielm i hans nasjonale saker på Stortinget i 1836 og gikk inn for at kongens svenske monogram med ordenstallet XIV (for Karl 14 Johan – i Norge var han Karl 3 Johan) skulle fjernes fra de norske myntene.
Ifølge Koht ble Fauchald på denne måten en av dem som beredte grunnen for partiet Venstre, som Johan Sverdrup i 1851 gjorde det første forsøket på å stable på beina. Radikalismen kan samtidig ha hindra at han ble hovedtalsmannen for bøndene, den rolla tilfalt Ueland. Åsmund Svendsen antyder at Fauchald som «østlandsk storbonde, preget av en europeiskartet liberalisme og med en flytende og til dels satirisk tone, kan ha stått for fjernt fra Sørvestlandets bønder, som ofte hadde bakgrunn i langt trangere kår».[8]
Fauchald døde i 1856 og ble gravlagt ved Hoff kirke. Ei minnestøtte på grava hans ble avduka 17. mai 1858 med tale og sang av Aasmund Olavsson Vinje.[9]
Fra Jens Raabes biografi
Fauchalds foreldre var Jens Hansen Brostad fra Vardal og Marthe Pedersdatter Fauchald. Han gikk en tid på omgangsskole, men sin egentlige oppdragelse fikk han fra sin bestemor Sigrid Fauchald, “en i forhold til sin stilling meget dannet kvinde”. Av henne lærte han å lese, og av henne mottok han den første religionsundervisning, og Men den vitelystne unge mannen ble ikke tilfredsstilt ved den fattige undervisningen, som han likte. Han skaffet seg en mengde bøker (presten Jonas Finkenhagens boksamling var han således meget til nytte) og han leste alt hva han kunne komme over, uten noe som helst valg: romaner, statsøkonomi, historie, satiriske og religiøse skrifter. Her vil man finne spiren til den allsidige, men til dels overflatiske dannelse, som man senere har hatt anledning til å oppdage hos han som mann. Men særlig stor interesse omfattet han alltid jorddyrkning og forsøk på dens produktive krefters utvikling; hagedyrking og frukttres plantning og fordeling var derfor fra hans ungdom av blant hans kjæreste sysler; også det var en arv fra hans bestemor.
I 1814 kjøpte han garden Fauchald, men solgte den i 1825 og kjøpte Sogstad, som han satte i en utmerket stand. Han solgte også den i 1841 og kjøpte garden Nøkleby i Vestre Toten, men vendte etter få år tilbake til sitt kjære Sogstad, hvor han døde i 1856.
En mann med Fauchald’s kunnskaper og klare blikk, ble han som 25 åring pålagt alle de borgerlige ombud, som en mann i hans stilling kunne pålegges. Han var blant annet ligningsmann, kirkeverge, forlikelseskommissær, amtmannsrevisor og ordfører, det siste fra 1837 og til sin død. Fra 1817 av var han alltid valgmann i Østre Toten, og fra 1830 representerte han Kristians amt på stortinget. Her sluttet han seg til sine standsfeller, som hadde felles økonomiske interesser. Bøndene på stortinget hadde ofte følt savnet av et mer fremragende talent til å hevde sine egne meninger, og det fant de i Fauchald, og han ble snart en av stortingets mest ansette medlemmer.
I 1836 opprettet han et leseselskap på Toten, det bestod i flere år og bidro til mange opplysningen, og det var ved hans hjelp, at Mjøsen i 1839 fikk sitt første dampskip. Fauchald døde 22. november 1856. Vennen Henrik Wergeland har uttalt: “Peder Fauchald er Totens Stolthed; han er Folkets Mand i Ordets egentlige Betydning, og ved hans blotte Navn løfter den norske Bonde uvilkaarlig paa Hatten”. Medborgere ønsket å reise et minnesmerke av Peder Fauchald. Ved støttens avduking på Østre Totens kirkegard 17. mai 1858, kl. 5, holdt sagfører Brager en høystemt festtale. Og Fauchald’s venn Aasmund Olafsson Vinje talte til hans avdødes minne. Deretter sang forsamlingen en av Vinje’s sanger.
Referanser
Kilder og litteratur
- Folketellinga i 1801 for Toten
- Hårstadsveen, Rune: «Amtmannsgarden Faukal», i Årbok for Mjøsmuseet 2009, s. 62-67.
- Koht, Halfdan: «Peder Fauchald», i Norsk biografisk leksikon I, 1929, s. 82-85.
- Matrikkelen for 1838
- Portræter af mærkelige Nordmænd med korte Levnetsbeskrivelser, bd. 1, 1843.
- Raabe, Jens: En storbygd. Kulturskildringer fra Toten, Kristiania 1905, s. 61-73. Raabes verk er også gjenutgitt i årboka Totn (1987).
- Seip, Jens Arup: Utsikt over Norges historie. Første del, 1997, s. 151, 167 og 172 (2. utgave).
XXXXXXX*HUSK! Sejersted, Francis: Cappelens Norgeshistorie