Veiledere, Administratorer
9 032
redigeringer
Om jødeparagrafen
(Forbehold om Motzfeldts liberale holdning) |
(Om jødeparagrafen) |
||
| Linje 34: | Linje 34: | ||
I sin politisk radikale kadettid ble Motzfeldt også gudsfornekter. Han avskydde all overtro og dyrket opplysningsidealer, toleranse og frihet. Han var dertil begeistret påvirket av den tidlige romantikkens «[[Sturm und Drang]]». Han leste Schiller og annen samtidig litteratur, visstnok med en forkjærlighet for ridder- og røverromaner. Under krigsfangenskapet i Reading fikk Motzfeldt kristentroen tilbake, men da i form av en «alvorlig gjennemtænkt rationalisme».<ref>Schnitler, C.W. 1914:304.</ref> | I sin politisk radikale kadettid ble Motzfeldt også gudsfornekter. Han avskydde all overtro og dyrket opplysningsidealer, toleranse og frihet. Han var dertil begeistret påvirket av den tidlige romantikkens «[[Sturm und Drang]]». Han leste Schiller og annen samtidig litteratur, visstnok med en forkjærlighet for ridder- og røverromaner. Under krigsfangenskapet i Reading fikk Motzfeldt kristentroen tilbake, men da i form av en «alvorlig gjennemtænkt rationalisme».<ref>Schnitler, C.W. 1914:304.</ref> | ||
I Reading fikk Motzfeldt også en nyttig og inngående kjennskap til engelsk statsskikk, som han i likhet med sin motstander på Eidsvoll, grev Wedel, ble inspirert av. Motzfeldt var imidlertid sterk motstander av et aristokratisk overhus i nasjonalforsamlingen. I følge Koht var Motzfeldts nasjonale og demokratiske politikk ellers særlig formet etter amerikansk mønster.<ref>Koht, H. 1940:365.</ref> Motzfeldts demokratiske innstilling blir bekreftet i Jacob Aalls erindringer, der han omtaler konstitusjonskomiteens medlemmer: «''Motzfeldt'' hørte også til Comiteens virksomste Medlemmer. Han var nøie bekjendt med den engelske Forfatning, var en ivrig Forsvarer av Folkets Rettigheder, og prøvede med Skarpsindighed og Sagkundskab de Sætninge, som i Comiteen behandledes.»<ref>Her sitert fra Fure, E. 1989:88.</ref> | I Reading fikk Motzfeldt også en nyttig og inngående kjennskap til engelsk statsskikk, som han i likhet med sin motstander på Eidsvoll, grev Wedel, ble inspirert av. Motzfeldt var imidlertid sterk motstander av et aristokratisk overhus i nasjonalforsamlingen. I følge Koht var Motzfeldts nasjonale og demokratiske politikk ellers særlig formet etter amerikansk mønster.<ref>Koht, H. 1940:365.</ref> Motzfeldts demokratiske innstilling blir bekreftet i Jacob Aalls erindringer, der han omtaler konstitusjonskomiteens medlemmer: «''Motzfeldt'' hørte også til Comiteens virksomste Medlemmer. Han var nøie bekjendt med den engelske Forfatning, var en ivrig Forsvarer av Folkets Rettigheder, og prøvede med Skarpsindighed og Sagkundskab de Sætninge, som i Comiteen behandledes.»<ref>Her sitert fra Fure, E. 1989:88.</ref> Det hører imidlertid til i dette bilde av liberaleren at Motzfeldt talte for utelukkelsen av jøder fra riket. O.A.Øverland refererer om dette da grunnsetningen ble diskutert i Konstitusjonskomiteen: | ||
:«Kapt. Motzfeldt forsvarede Grundsætningen, ikke av Sektshad, men av politiske Hensyn. Erfaring viste noksom, at Jøderne aldrig vilde assimilere sig med et Lands Befolkning, men at de altid dannede en Stat i Staten og i alle Forhold vedvarende kun ansaa sig som Jøder.»<ref>Øverland, O.A.: Norges Historie 5. bind 3. avd. side2562.</ref> | |||
Nedtegnelser fra mange diskusjonsmøter i Bergen før valget til riksfosamlingen i 1814, røper i følge Schnitler en sterk påvirkning hos Motzfeldt fra [[fysiokratene]]. Det gjør seg utslag i oppfatningen om de «nærende og tærende stender» som røpes når Motzfeldt framholdt at det er borgerne og bøndene som bærer staten. Embetsmennene og kongen var bare til som statens tjenere.<ref>Schnitler, C.W. 1914:304.</ref> | Nedtegnelser fra mange diskusjonsmøter i Bergen før valget til riksfosamlingen i 1814, røper i følge Schnitler en sterk påvirkning hos Motzfeldt fra [[fysiokratene]]. Det gjør seg utslag i oppfatningen om de «nærende og tærende stender» som røpes når Motzfeldt framholdt at det er borgerne og bøndene som bærer staten. Embetsmennene og kongen var bare til som statens tjenere.<ref>Schnitler, C.W. 1914:304.</ref> | ||