Peter Motzfeldt
.jpg)
Peter Motzfeldt (født 3. august 1777 i Orkdal, død 1. april 1854 i Christiania) var en av eidsvollsmennene og statsråd gjennom hele 23 år. Han hadde opprinnelig en militær karriere, og hadde kapteins grad da han ble valgt til riksforsamlingen som representant for Artillerie-Corpset. Han ble en fremtredende representant for Selvstendighetspartiet på Eidsvoll, blant annet som medlem av Konstitusjonskomiteen. Han forfektet en konsekvent nasjonal, liberal og demokratisk politikk, og var i følge Halvdan Koht «en helt igjennem frisinnet kar, - rasjonalist i det religiøse, radikal i politikk, - en ekte sønn av oplysnings- og revolusjonstiden.» Motzfeldt sa også om seg selv at hans «Tænkemaade bærer Præg af. at jeg har faaet min Dannelse i en Periode, da Frihedens Sag var Dagens Orden». Et viktig forbehold må tas i denne sammenhengen. Som medlem av Konstitusjonskomiteen var Motzfeldt blant dem som talte for forbudet mot jøder i landet.
Familie og oppvekst
Han var sønn av infanterikaptein Ulrik Anton Motzfeldt og Birgitte Andrea Bull. Farsslekta Motzfeldt var opprinnelig en tysk adelsslekt, som kom til Norge via Danmark på 1700-tallet. Han gifta seg i 1804 med Erneste Birgitte Margrethe Stenersen, og paret fikk ni barn:
- Bentine Christiania Motzfeldt (1805–1835)
- Ulrik Anton Motzfeldt (1807–1865), jurist og politiker
- Birgitte Andrea Margrethe Motzfeldt (1810–1838)
- Jacobine Ida Sophie Motzfeldt (1812–1880), g. med Christian Birch-Reichenwald.
- Ketil Johnsen Melsted Motzfeldt (1814–1889), sjøoffiser og politiker
- Wilhelmine Sophie Cathrine Motzfeldt (1818–?)
- Peter Motzfeldt (1823–?)
- Ernst Motzfeldt (1823-?)
- Hans Bull Motzfeldt (feb. 1842–apr. 1842)
Fødestedet var gården Stubban i Orkdal. Faren døde allerede da Peter var fem år gammel, og han ble derfor oppfostra hos sin onkel Jacob Motzfeldt, som var major i Skaun.
Utdanning og militær karriere
Som femtenåring ble Peter Motzfeldt sendt til artilleriakademiet i København. Der ble han del av et svært radikalt politisk miljø som kom til å sette et sterkt preg på hans seinere liv og virke, om enn i modererte former. Radikalismen holdt på å koste ham hans framtidige karriere som offiser.[1]
Han kom tilbake til Norge i 1796, og ble postert som sekondløytnant i Fredrikstad. Der traff han blant annet kapellan Jonas Rein, som ble en nær venn. I 1802 ble han premierløytnant, og fikk en post på St. Thomas i Karibia. Året etter ble han forfremma til kaptein. I 1807 ble St. Thomas okkupert av Storbritannia, noe som skjedde på grunn av at Danmark-Norge sto mot britene i Napoleonskrigene. Motzfeldt endte dermed opp som krigsfange, og måtte tilbringe halvannet år i Reading i England. Da han kom tilbake til Norge ble han artillerisjef i Bergen.
Eidsvoll 1814
I Bergen kom Motzfeldt i kontakt med Wilhelm Frimann Koren Christie, og ble introdusert for den intellektuelle kretsen Quodlibet. Jonas Rein hadde nå blitt prest i Bergen, og Motzfeldt trakk også ham inn i Quodlibet.
Flere av vennene i Quodlibet ble valgt til riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Motzfeldt ble som nevnt valgt for Artillerie-Corpset, og knytta seg på Eidsvoll opp mot Selvstendighetspartiet. Han var svært aktiv i debattene, og ble omtalt som en skarpsindig og kunnskapsrik person. Motzfeldt var en av de mest uforsonlige motstanderne av tilnærming til Sverige, men var samtidig en profesjonell politiker som hadde et godt forhold til motstandere som Herman Wedel-Jarlsberg og Jacob Aall. Han bidro mye som medlem av konstitusjonskomitéen, men i en av hans hovedsaker måtte han godta nederlag da kampen om deling av Stortinget i Odels- og Lagting ble avgjort med to stemmers overvekt for motforslaget. Han var forsamlingens viseformann den siste uka av forhandlingene, og dermed ble han en av de tre som undertegna Grunnloven den 17. mai.
Stortingmann og statsråd
Motzfeldt ble valgt til Stortinget i 1814, og ble valgt inn i den svært viktige forhandlingskomitéen. Han var fortsatt like negativ til svenskene, men så hvilken vei det bar og satte kreftene inn på å skape en best mulig situasjon med tanke på bevaring av den norske Grunnloven. Han gikk derfor blant annet inn for å utsette kongevalget til etter at forhandlingene var sluttført. Da man hadde kommet fram til løsninger som i stor grad bevarte Grunnloven, kom Motzfeldt i den situasjon at han måtte stemme mot sitt eget forslag, fordi han følte at hans mandat var bundet av løfter han hadde gitt til velgerne.
Peter Motzfeldt ble utnevnt til statsråd i den første regjeringa. Han ble først plassert i statsrådsavdelinga i Stockholm. Etter en kort tid der fikk han tjenestefri for å reorganisere tolletaten i Bergen. Etter 11 måneder i Bergen ble han så sjef for Armédepartementet i 1816. Han vendte seg som minister først og fremst til Stortinget, og ikke til kongen. Forholdet mellom Motzfeldt og Stortinget var ikke alltid godt, ikke minst etter at han bygde ned de faste forsvarsverkene. Økonomien og hensynet til unionen tilsa at dette var et helt nødvendig grep, men stortingsmedlemmene lot seg ikke uten videre overbevise. Hans motstand mot svensk innblanding og mot kongen gjorde ham allikevel populær blant mange. I 1822 ble Motzfeldt sjef for Revisjonsdepartementet, og han ble dermed grunnleggeren av det norske revisjonsvesenet. Samme år gikk grev Wedel av, noe Motzfeldt beklaget. De to var uenige om mangt, men Motzfeldt beundret allikevel Wedel sterkt.
Ideologi og holdninger
I sin politisk radikale kadettid ble Motzfeldt også gudsfornekter. Han avskydde all overtro og dyrket opplysningsidealer, toleranse og frihet. Han var dertil begeistret påvirket av den tidlige romantikkens «Sturm und Drang». Han leste Schiller og annen samtidig litteratur, visstnok med en forkjærlighet for ridder- og røverromaner. Under krigsfangenskapet i Reading fikk Motzfeldt kristentroen tilbake, men da i form av en «alvorlig gjennemtænkt rationalisme».[2]
I Reading fikk Motzfeldt også en nyttig og inngående kjennskap til engelsk statsskikk, som han i likhet med sin motstander på Eidsvoll, grev Wedel, ble inspirert av. Motzfeldt var imidlertid sterk motstander av et aristokratisk overhus i nasjonalforsamlingen. I følge Koht var Motzfeldts nasjonale og demokratiske politikk ellers særlig formet etter amerikansk mønster.[3] Motzfeldts demokratiske innstilling blir bekreftet i Jacob Aalls erindringer, der han omtaler konstitusjonskomiteens medlemmer: «Motzfeldt hørte også til Comiteens virksomste Medlemmer. Han var nøie bekjendt med den engelske Forfatning, var en ivrig Forsvarer av Folkets Rettigheder, og prøvede med Skarpsindighed og Sagkundskab de Sætninge, som i Comiteen behandledes.»[4] Det hører imidlertid til i dette bildet at Motzfeldt talte for utelukkelsen av jøder fra riket. O.A.Øverland refererer om dette da grunnsetningen ble diskutert i Konstitusjonskomiteen:
- «Kapt. Motzfeldt forsvarede Grundsætningen, ikke av Sektshad, men av politiske Hensyn. Erfaring viste noksom, at Jøderne aldrig vilde assimilere sig med et Lands Befolkning, men at de altid dannede en Stat i Staten og i alle Forhold vedvarende kun ansaa sig som Jøder.»[5]
Nedtegnelser fra mange diskusjonsmøter i Bergen før valget til riksfosamlingen i 1814, røper i følge Schnitler en sterk påvirkning hos Motzfeldt fra fysiokratene. Det gjør seg utslag i oppfatningen om de «nærende og tærende stender» som røpes når Motzfeldt framholdt at det er borgerne og bøndene som bærer staten. Embetsmennene og kongen var bare til som statens tjenere.[6]
Avskjed fra politikken
I 1837 ble sønnen Ulrik Anton Motzfeldt forbigått av kongen da en ny professor i rettsvitenskap skulle utnevnes. Dette førte til at Peter Motzfeldt, etter at forholdet til kongen hadde blitt stadig dårligere gjennom mange år, søkte avskjed. Det må ha vært svært enkelt for kongen å innvilge denne. Motzfeldt trakk seg etter avskjeden tilbake fra all politisk virksomhet, men sønnene, svigersønnen Christian Birch-Reichenwald og flere barnebarn videreførte han nasjonale politikk videre gjennom 1800-tallet.
Flere gater er oppkalt etter Motzfeldt, som Motzfeldts gate i Oslo, Peter Motzfeldts gate i Bergen og Motzfeldts gate på Kongsberg.
Peter Motzfeldt er gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Oslo. Tittelen Statsraad er benyttet på gravminnet.
Kilder og litteratur
- Peter Motzfeldt på Eidsvollsmennenes etterkommere
- Fure, Eli: Eidsvoll 1814. Hvordan grunnloven ble til. Dreyer, 1989.
- Koht, Halvdan: Artikkel om Motzfeldt i Norsk biografisk leksikon 1940.
- Schnitler, Carl W.: «Officerene» i Halvdan Kohts og Carl W.Schnitlers kapittel om eidsvollsmennene i Eidsvold 1814. Kristiania 1914.
- Peter Motzfeldt Thyness, Paul: artikkel om Motzfeldt i Norsk biografisk leksikon
- Øverland, O.A: Illustreret Norges Historie, 5. bind Fra Enevoldsmagtens Indførelse (1660) til Norges Forening med Sverige (Novbr. 1814), 3die Afdeling (side 2207-3179). Kristiania. Folkebladets Aktieselskabs Forlag. 1891-1895.