Postgangen 1647-1814 i Norge: Forskjell mellom sideversjoner

Postgangen 1647-1814 i Norge (vis kilde)

Sideversjonen fra 20. des. 2012 kl. 17:29

8 632 byte lagt til , 20. des. 2012

ingen redigeringsforklaring

Dag Bjørnland

1 569

redigeringer

@@ Linje 138: / Linje 138: @@
 '''''Vekt:''''' Apotekene var tidlig ute med vekter som var vesentlige ved dosering av medisiner. Apoteket i Bergen hadde slike vekter allerede på 1500-tallet. Det er landets eldste bedrift og har vært i kontinuerlig drift siden 1595 da apoteket fikk bevilling til drift av Kong Christian IV.  Apoteket har sin forløper i det første apoteket som ble åpnet i 1588. Noen eksempler på vekter: Grunnenheten (skål)pund tilsvarte 498 gram, og 1 mark tilsvarte 249 gram, 1 bismerpund tilsvarte 12 pund (6 kg), 1 lispund 16 pund (8 kg) og 1 våg 3 bismerpund (17,9 kg).
+== Institusjonsbygging og dens betydning for Samkult ==
+Behovet for effektiv administrasjon, organisering og styring av unionen måtte nødvendigvis få konsekvenser for hvordan postvesenet og samferdselen for øvrig burde gjennomføres. Spesielt viktig ville det bli for et langstrakt, tynt befolket, vanskelig tilgjengelig og vanskelig fremkommelig land som Norge. Posten skulle fra grensepassering ved Svinesund i syd til Vardøhus festning i nord, tilbakelegge en avstand på mer enn 2 500 km regnet langs vei i dag. Antagelig var Nord-Norge ruten (Trondhjem-Vardøhus) verdens lengste postrute på omtrent 2 000 km.
+Postvesenet skulle først og fremst tilgodese behovet for informasjonsformidling som myndighetene hadde. På 1600-tallet og første delen av 1700-tallet befant landet seg i den merkantilistiske epoken og næringslivet var lite utviklet. På Vestlandet ordnet Den hanseatiske liga og næringslivet for øvrig sitt informasjonsbehov ved leilighetstransport. Først med den tiltagende liberalisering i næringslivet utover på 1700-tallet, ble næringslivets behov for effektiv informasjonsformidling mer fremtredende. Personlig korrespondanse var det lite behov for før mot slutten av unionstiden.
+Kong Fredrik III etterfulgte sin far kong Christian IV som dansk-norsk konge da faren døde i 1648 og styrte frem til 1670. Til da hadde adelen hatt avgjørende makt og innflytelse på rikets styring. Kongen ønsket større makt for seg selv og søkte støtte hos borgerskap og geistlighet. Etter krigen i 1657 mot svenskene gikk det norske området Bohuslen og de danske skånske landskapene tapt. Året etter gikk svenskene til krig mot unionen, men fredsslutningen i 1660 ga ingen territoriale gevinster til Danamrk-Norge. Kongen mente at tiden var inne til å ta en avgjørende strid mot adelen, og i 1660 lyktes det for ham å få innført kongelig enevelde i unionen. Deretter styrte unionskongene eneveldig med et kabinett til hjelp resten av unionstiden. Dette var naturligvis ikke til hinder for at folk med ambisjoner om makt kunne oppnå makten ved posisjon i kabinettet eller ved å ha funksjoner nær kongen. Det hjalp også på mulighetene for karriere at flere av kongene var lite skikket til å styre. Gode eksempler i så måte kan være kong Frederik V som var konge mellom 1746 og 1766 og kong Christian VII som var konge mellom 1766 og 1808. Kong Frederik V ble drikkfeldig, holdt seg med prostituerte og gjennomførte ville orgier. Han døde som et vrak bare 43 år gammel. Kong Christian VII, sønn av kong Frederik V, hadde som sin far trang til ville orgier og utviklet sinnssykdom.
+Under regjeringstiden til kong Christian VII inntraff en meget kjent episode i dansk historie som sier mye om intrigene og stridighetene om makten.  Den tyske legen J. F. Struense ble lege for Christian VII i 1768. Han vant kongens fortrolighet, ble hans livlege i 1769 og flyttet inn på slottet i 1770. Der ble han dronningens elsker og ved hennes hjelp fikk han satt aristokratiet utenfor styringen av riket og fikk i praksis styringen i egne hender. Han ble i virkeligheten kongens eneste minister.
+Struense ville ikke bare vinne makten, men også innføre reformer som sprang ut fra opplysningstidens ideer. Han utstedte i løpet av 16 måneder hele 2000 kabinettsordre. Hans fall kan tilskrives at han ikke hadde noen betydelige allierte i maktapparatet og lærte seg heller ikke å snakke dansk. Hans motstandere skaffet seg den sinnssyke kongens underskrift på en arrestordre og etter en summarisk rettergang ble han i 1772 dømt til døden og henrettet på en brutal måte. De gamle makthaverne rykket inn igjen og reformene ble avskaffet.
+Norge lå med datidens langsomme samferdsel langt vekk fra intrigene og stridighetene om makten i København, og adel fantes knapt nok i Norge. Det lille som var, møter vi under gjennomgangen av postløypene. Flertallet av den norske befolkningen var bønder og for dem var utdanning ved universitetet i København utopi. Slik sett var Norge sunket ned til et lydrike under Danmark.
+Fra gammelt hadde Norge administrativt vært delt inn i len. Ved innføringen av eneveldet ble lenene samlet i noen amter og disse igjen i fire såkalte stiftamt. Senere gikk amt over til å hete fylke, og de fire stiftamtene kaller vi i fortsettelsen bare for stift. Hvert stift ble ledet at en stiftamtmann med en liten administrasjon, tilsvarende ledet amtmannen amtet. Den gangen var det ønskelig at stiftamtmennene holdt til i befolkningsmessige tyngepunkt, henholdsvis i Christiania, Trondhjem, Bergen og Stavanger. Det var naturlig av disse fire kjøpestedene ble knutepunkter for postvesenet med postkontor. Det var også viktig at postrutene ble lagt innom amtmannens gård med postkontor eller poståpneri, se senere kapittel.
+Stattholderen sto over de fire stiftamtmennene og holdt til i Christiania. Stattholderen ledet også det nasjonale forsvaret.
+Da eneveldet ble innført og landet inndelt i fire stift, fikk disse fire stift åtte underliggende amter. I tidens løp ble grensedragning noe justert, og antall amter økte. Kartet viser den regionale inndelingen slik den var i 1760. Kartet er kopiert fra Norges historie bind 15 utgitt av J. W. Cappelens forlag i 1980. Bortsett fra Trondhjem stift som den gangen også omfattet Nord-Norge, ligner inndelingen til forveksling moderne inndeling i landsdeler. Studerer vi kartet nærmere, vil vi finne navn på 11 amter (fylker) og 2 grevskaper, de fleste på Sør- og Østlandet. Med datidens skrøpelige forbindelser kan vi rimeligvis anta at den regionale inndelingen ga en tilstrekkelig effektiv sivil administrasjon og kontroll. Navnene kan være noe forskjellige fra dagens navn på fylker, men deres lokalisering på kartet gjør det rimelig lett å identifisere dagens fylkesinndeling.
+Den løpende gjennomføringen av lokal administrasjon og styre i landet lå hos sorenskriver, fogd og lensmann. Stilingene eksisterer ennå, men innholdet har forandret seg i tidens løp. Sorenskriveren arbeidet med rettsvesenet, og fogden hadde politimyndighet og ansvar for oppkreving av avgifter, bøter og skatter. Disse oppgavene krevde utdanning av innehaverne. Lensmannen ble utnevnt av amtmannen og var spesielt viktig i lokalsamfunnet. Han hadde ikke noen profesjonell administrasjon til å hjelpe seg, heller ikke noen formell kompetanse for sine oppgaver og var avhengig av et godt tillitsforhold til bøndene for å få noe gjennomført. Blant sine oppgaver skulle han lede bøndenes naturalarbeid på veiene. For dansker og andre utlendinger med formell kompetanse og forbindelser til hoffet kunne stillinger i Norge bli en del av karrierestigen.
+På den tiden Postverket ble opprettet fantes det 55 fogderier i Norge. Senere ble tallet redusert til 38. Dersom fogderiene hadde vært jevnt fordelt over landet, noe de naturligvis ikke var, ble hvert fogderi på 8 500 km2. Med datiden skrøpelige samferdsel måtte fogden holde styr på et område som nok oversteg mulighetene for effektiv overvåking. Postvesenet kunne likevel gi fogden en mulighet for å gjennomføre sine plikter noenlunde effektivt om postrutene ble lagt forbi fogdegårdene. Sorenskriveriene ble etter innføringen av eneveldet redusert til 59 og sorenskrivergården lå nok ikke så fjernt fra fogdegården og kunne samordne postmottaket. Det var langt flere prester og prestegårder enn fogder. Presten kunne derfor ikke regne med at postruten nødvendigvis kom til å gå gjennom prestegården, selv om vi skal se under gjennomgangen av postrutene at det fantes prester som hadde oppgaver for postvesenet nettopp fordi de var langt flere enn de få fogdene.
+Lovverket hadde i mange hundre år hvilt på kong Magnus Lagabøtes landslov fra 1274 og bylov fra 1276. Han regjerte mellom 1263 og1280. Byloven ga for eksempel detaljerte regler for adferd og virksomhet med hensyn til liv og virke i byene, se Erik Schia (1991) Oslo innerst i Viken. Liv og virke i middelalderbyen. Landsloven blir noe omtalt i kapitlet om veiforhold. Kong Magnus Lagabøte var far til Håkon V Magnusson. Unionskongene beholdt lenge lovverket til kong Magnus Lagabøte ubeskåret. Kong Christian IV utga riktignok i 1604 en norsk lov, men den inneholdt få nye bestemmelser i forhold til loven fra 1274. Heller ikke den norske loven som kong Christian V (regjeringstid 1670 og 1699), utga i 1687 var radikalt forskjelling i forhold til de gamle lovene. Noe betydelig reformarbeid med lovverk skjedde ikke før under unionen med Sverige fra 1814. Dette kan også tolkes som at forholdene hadde ikke forandret seg radikalt i disse århundrene.
 {{Kulturminneløypa}}
 [[Kategori:Postvesen]][[Kategori:Veg]]