Postgangen 1647-1814 i Norge: Forskjell mellom sideversjoner

Postgangen 1647-1814 i Norge (vis kilde)

Sideversjonen fra 2. jan. 2013 kl. 15:35

284 byte lagt til , 2. jan. 2013

ingen redigeringsforklaring

Dag Bjørnland

1 569

redigeringer

@@ Linje 210: / Linje 210: @@
 Det ble ikke ansett lønnsomt for myndighetene å drive posttransport i egen regi. I tråd med tidens økonomiske tenkning (merkantilismen) ble retten til å drive Postverket overdratt til en privatperson som privilegium for et gitt antall år. Han fikk en årlig godtgjørelse og tittelen generalpostmester. Etter hvert ble driften lønnsom og godtgjørelsen bortfalt. Kongen kom til og med på ideen å auksjonere bort driften av Postverket og fikk på den måten inntekter av driften. Ordningen med å la private drive Postverket fortsatte frem til 1719. Da overtok staten selv driftsansvaret. Kongen påvirket Postverket gjennom regulerende bestemmelser som omfattet detaljerte bestemmelser om hvordan postruter skulle drives i praksis, for eksempel når posten skulle ankomme og avgå fra et postkontor, transporttid i ruten og portotakster. Takstene varierte både med vekt og med transportavstanden. Kongen hadde også myndighet til å opprette eller nedlegge postruter. Offentlig post skulle sendes portofritt så det var bare privat post som skulle skaffe Postverket inntekter. Postmesterne fikk en liten godtgjørelse for arbeidet, men arbeidsbyrden var normalt ikke større enn at postmesterne drev virksomheten som bijobb hjemme i eget hus. Normalt ble posten - unntatt i Nord-Norge ruten - sendt en gang i uken i hver retning. I Nord-Norge var forholdene for krevende og postgrunnlaget for lite til at posten kunne sendes så hyppig.<br />[[Fil:Postfremføring omkring 1800.jpg|Vanlige former for posttransport i 1800|thumb]]
-Myndighetene utpekte postgårder for å få posten ført frem. Normal avstand mellom postgårdene var omtrent en landmil, det vil si vel 11 km, og postbøndene fikk ingen godtgjørelse for jobben, men slapp byrder som var pålagt andre gårder som utkalling til militærtjeneste. I Nord-Norge ruten ble det ytet en liten godtgjørelse. Når terrenget ikke var for krevende, kunne en stipulert transporttid på 1-2 timer per landmil være vanlig. Denne formen for posttransport kan vi med moderne ord kalle for stafett med postsekken som stafettpinne. Postføreren hadde uniform og var utstyrt med posthorn for å signalisere til neste postgård at han nærmet seg med postsekken. Postføreren skulle bruke de tilgjengelige transportmåtene som fantes på gården. Det fantes steder og tider på året da postføreren måtte gå i postruten. Etter hvert som veinettet ble utbygd, ble det mer vanlig at postføreren benyttet hest og vogn. Postsekken var låst og bare postmesterne var utstyrt med nøkkel for å ta ut og legge inn post. Poståpneren var normalt ikke utstyrt med nøkkel selv om det fantes unntagelser, men postsekken hadde et ulåst rom. Der kunne poståpneren finne post til seg eller legge inn post. Postsekken inneholdt stort sett brev, men også regninger og betalingsmidler (penger og veksler) og pakker kunne sendes med posten.<br />
+Myndighetene utpekte postgårder for å få posten ført frem. Normal avstand mellom postgårdene var omtrent en landmil, det vil si vel 11 km, og postbøndene fikk ingen godtgjørelse for jobben, men slapp byrder som var pålagt andre gårder, som utkalling til militærtjeneste. I Nord-Norge ruten ble det ytet en liten godtgjørelse. Når terrenget ikke var for krevende, kunne en stipulert transporttid på 1-2 timer per landmil være vanlig. Denne formen for posttransport kan vi med moderne ord kalle for stafett med postsekken som stafettpinne. <br />
+Ved en forordning i 1730 bestemte postmyndighetene i København at postbøndene skulle utrustes med posthorn og postskilt. Posthornet skulle brukes til flere slags signaler for eksempel til postgård, poståpneri eller postkontor at han nærmet seg med postsekken, men også for å signalisere til møtende trafikk slik at posten ikke ble forsinket. Postføreren skulle bruke de tilgjengelige transportmåtene som fantes på gården. Det fantes steder og tider på året da postføreren måtte gå i postruten. Etter hvert som veinettet ble utbygd, ble det mer vanlig at postføreren benyttet hest og vogn. Postsekken var låst og bare postmesterne var utstyrt med nøkkel for å ta ut og legge inn post. Poståpneren var normalt ikke utstyrt med nøkkel selv om det fantes unntagelser, men postsekken hadde et ulåst rom. Der kunne poståpneren finne post til seg eller legge inn post. <br />
+Lenge var det brev som dominerte i postsekken.Postsekken inneholdt stort sett brev, men også regninger og betalingsmidler (penger og veksler) og pakker kunne sendes med posten.<br />
 Selv om det uttrykkelig var forbudt for private å sende post på andre måter enn med Postverket, var forholdene i landet så vanskelige og posten så sen at folk fortsatte med privat posttransport når de så seg tjent med det. Flere steder ble det opprettet såkalt bipost for eksempel mellom militærforlegninger eller avsidesliggende fogdegårder og hovedpostruten. Når avstandene mellom postkontorene ble store, ble det etablert poståpnerier på steder med behov for post, for eksempel hos fogden. Etter hvert ble det også opprettet postekspedisjoner som var en mellomting mellom poståpneri og postkontor.<br />