Postgangen 1647-1814 i Norge: Forskjell mellom sideversjoner

For samkultgruppen fremtrer samvirke mellom konge- og kirkemakt, gunstig lokalisering med hensyn til omlasting mellom land- og sjøtransport og muligheter for beskyttelse mot fiender til å ha vært utslagsgivende for de eldste bydannelser i Norge. På et senere utviklingstrinn vil gunstig beliggenhet for handel og produksjon kunne forsterke byveksten.<br />

Ved etableringen av Postverket i 1647 ble postkontoret et viktig sted i postvirksomheten. Der leverte postføreren postsekken, som så ble låst opp av postmesteren, post til stedet og dets omland ble tatt ut, post som skulle sendes ble lagt inn og postsekken låst. Til gitt avgangstid hentet en annen postfører postsekken og dro videre.<br />

[[Fil:Postkontoret i Bergen 1647-1702.jpg|Postkontoret i Bergen (avmerket med kryss) 1647-1702|thumb]]Det er ikke kjent hvor mange postkontor som ble etablert fra starten i 1647, men fra 1660 forligger oversikt som viser at det da fantes 13 postkontor, herav 8 i de norske kjøpstedene og 5 i andre tettsteder. De 8 kjøpstedene hadde i 1660 en befolkningsmengde på omtrent 30 000 innbyggere, som bare svarte til 7 % av rikets befolkningsmengde. Det var få byer i Norge og de var små. I de første hundre årene av Postverkets historie skulle postvesenet først og fremst dekke behovet til sivile og militære myndigheter. Handelens behov ble nok i stor grad fortsatt dekket ved leilighetstransport, for eksempel benyttet kjøpmennene i Bergen de hanseatiske skutene.<br />

Nordmenn var sjøfarende folk, og det var naturlig at kongene slo seg ned på steder med god havn. Kirkebygg og klostre krevde håndverkere med faglig kompetanse, og omkring kongsgårder dannet det seg tettere bebyggelse for kongens nærmeste menn (hird), geistlige, håndverkere, handelsfolk, andre som søkte sitt utkomme der eller var knyttet til maktapparatet enten de var tjenere eller treller (slaver).<br />

Kong Olav Tryggvason spilte en viktig rolle i kristningen av landet, og i Nidaros bygde han både kongsgård og [[Nidarosdomen|kirke]]. Kongen fikk imidlertid kort styringstid, og falt i [[slaget ved Svolder]] i år 1000. Kong Olav Haraldsson, norsk konge i perioden 1015-1028 gjennomførte kristningen i landet. Han var tippoldebarn av Harald Hårfagre og ble drept i [[slaget ved Stiklestad i 1030]] i kamp mot en hær av misfornøyde bønder og stormenn. Liket ble skjult i sandjord i Nidaros, men da det ble gravd opp etter noen måneder, var det slett ikke gått i forråtnelse.  Jærtegn inntraff, mytedannelse tok til og paven erklærte med tiden kongen for helgen. Etter hvert ble kirken, som huset kisten til kong Olav Haraldsson, bygd ut til en praktfull katedral. Paven etablerte sete for erkebiskop i Nidaros allerede i 1153. Selv om litografiet viser en imponerende bygning, er bygningen på 1800-tallet beskjeden sammenlignet med hvordan den så ut i middelalderen. Da den sto ferdig mot slutten av 1200-tallet, kunne den sammenlignes med katedraler i nabolandene. Kirken ble med mellomrom herjet av brann, og den tredje skjedde i 1531 like før reformasjonen da kongen røvet kostbarhetene i kirken og førte dem til [[København]]. Senere forfalt kirken, ytterligere branner inntraff, og det var bare en del av katedralen som sto igjen da litografiet ble laget.<br />

[[Fil:Domkirken i Trondhjem.jpg|Katedralen i Nidaros slik den så ut mot midten av 1800-tallet|thumb]]Like til reformasjonen i 1536 var Nidaros sentrum for det åndelige (geistlige) livet i landet, og det foregikk omfattende pilegrimsvandring til katedralen og skrinet med kong Olav Haraldsson både fra inn- og utland. Det må ha vært mange geistlige som arbeidet i Nidaros i disse århundrene med betydelig behov for korrespondanse lokalt, regionalt, nasjonalt og internasjonalt helt til paven i Roma. Skriftlig informasjon med sendebud var nok den vanlige måten for informasjonsformidling.<br />

Kirken ble stadig rikere i den katolske tiden. Det hjalp godt at kirken fikk tiendeparten av avlingene (tiendeskatten) og kom til å eie en betydelig del av jordegodset. Det var vanlig at folk testamenterte eiendom eller penger til kirken for å få et egnet gravsted eller for at prestene skulle be for dem etter døden. Ved reformasjonen i 1536 konfiskerte kongen kirkens eiendommer samtidig som folk ble påtvunget den lutherske læren. Den siste erkebiskopen rømte landet. I disse århundrene, spesielt i den første tiden var Nidaros en viktig nasjonal by, men ordet hovedstad var ikke tatt i bruk på den tiden.<br />

Omkring 1500 er folketallet i Trondhjem anslått til ca 1 000, det hadde vokst til ca 2 500 i 1660-årene og videre til 8 846 i 1801. Trondhjem hadde i 1801  nesten like mange innbyggere som Christiania, og litt under halvparten av tallet på innbyggere i Bergen.

[[Fil:Bryggen i Bergen.jpg|Bryggen i Bergen mot slutten av 1500-tallet|thumb]]Navnet Bergen kommer fra ordet «Bjørgvin», som betyr den grønne engen mellom fjellene. Kong Harald Hårfagre vekslet mellom å bo på flere kongsgårder, og Alriksstad i Bergen var en av kongsgårdene. Bergen blir tradisjonelt antatt å være grunnlagt av kong [[Olav Kyrre]] i 1070. Det var i alle fall i 1970 Postverket utga frimerker til minne om at Bergen var 900 år gammel selv om det er funnet rester av handelsplass som er eldre. Kong Olav Kyrre var sønnen til kong Harald Hardråde som var halvbror til kong Olav Haraldsson. Kong Olav Kyrre styrte i perioden 1067-1093.<br />

I 1950 feiret Oslo by at det var 900 år siden kong Harald Hardråde grunnla byen. Han var enekonge mellom 1047 og 1066 og halvbror til kong Olav Haraldsson. Kongen gjorde stedet til et administrativt senter og militært støttepunkt for området (Viken). Senere har arkeologer imidlertid kommet til at byen er eldre og kanskje var blitt grunnlagt av danskene som et støttepunkt for deres håndhevelse av makt, se for eksempel Erik Schia (1991) ''Oslo innerst i Viken. Liv og virke i middelalderbyen.'' Bildet av Oslo er kopiert fra boken til Schia og viser en rekonstruksjon av byen på 1300-tallet. Det kan ha bodd omtrent 3 000 voksne mennesker der da, ifølge Schia. Bildet domineres av kongsgård, kirker, klostre og til høyre hospitalet for spedalske. Elva i forgrunnen er Arna. Folketallet hadde sunket til ca 1 000 omkring 1500 før det steg til ca 4 000 på 1660-tallet og til 9 211 i 1801.<br />

På grunn av arkeologiske funn feiret Oslo allerede i år 2000 1000 års jubileum. Det foreligger flere tolkninger av opprinnelsen til byens navn, men det har både en geografisk og norrøn opprinnelse. Byen ble bispesete i 1071 og ble oppfattet som rikets hovedstad da Håkon V Magnusson, konge 1299-1319 og sønnesønn av Håkon Håkonsson, slo seg ned permanent på stedet og etablerte sitt kanselli der. Det var for øvrig kong Håkon V Magnusson som bygde både Vardøhus festning, Bohus festning ved Kungälv og startet byggingen av Akershus festning. Under kong Håkon V Magnusson kulminerte Norgesveldet. Da Oslo brant ned i 1624, flyttet kong Christian IV byen inn til murene for festningen Akershus og kalte opp byen etter seg. Vi benytter derfor navnet Christiania i Samkult1.<br />

Rikets hovedstad hadde nødvendigvis behov for omfattende korrespondanse for å tilgodese både administrative, geistlige og militære formål. Vi kan nok anta at det meste av behovet for å sende informasjon ble dekket av sendebud som overleverte beskjeder skriftlig eller muntlig.<br />

På postruten mellom Christiania og København ble det opprettet postkontor i kjøpstaden Fredrikstad og i tettstedene Moss og Fredrikshald. Fredrikstad ble grunnlagt med kjøpstadsrettigheter i 1567 da byen Sarpsborg ble brent av svenskene under syvårskrigen med Sverige. Byen ble flyttet til munningen av [[Glomma]], og fikk navnet Fredrikstad etter kong [[Frederik II]], som styrte mellom 1559 og 1588. Byen ble etter hvert en sterk festningsby.  Moss hadde en fortid knyttet til virksomhet som følge av fossefall og trelasthandel, og stedet fikk rettigheter som kjøpstad i 1720 da Moss jernverk ble satt i drift. Fredrikshald med en fortid i trelasthandel og sagbruk ble av kong [[Frederik III]] (regjeringstid 1648-1670) belønnet med kjøpstadsrettigheter i 1665 etter tappert forsvar mot svenskene.<br />

På postruten til Stavanger (Vestlandsruten) ble det etablert 7 postkontor, fordelt på 4 kjøpsteder: Tønsberg, Skien, Christiansand og Stavanger og 3 tettsteder: Bragernes, Kongsberg og Larvik. Ved munningen av Drammenselva var det blitt etablert betydelige handelssteder, og i 1715 fikk Strømsø på sørsiden av elva og Bragernes på nordsiden kjøpstadsrettigheter. Postkontoret var lokalisert på Bragernes. I 1811 ble de to kjøpstedene slått sammen til én by med navnet Drammen. Kongsberg ble etablert som bergstad i 1624 av kong Christian IV etter at det ble funnet drivverdige sølvforekomster i fjellet året før. I 1735 fikk stedet noen kjøpstadsrettigheter, men først i 1802 fulle rettigheter. Tønsberg er en av landets aller eldste byer, men om hvor gammel den er, mangler håndfaste bevis. Byen selv feiret 1000 års jubileum i 1872. Det er imidlertid ikke funnet rester av så gammel bebyggelse, og arkeologer mener at den kan være yngre. Byen ble i middelalderen både et militært og et geistlig senter. Konger residerte der, og kong Håkon V. Magnusson døde på Tønsberghus festning i 1319.<br />

[[Fil:Bilde 21_0002.jpg|Ulrik Frederik Gyldenløve, stattholder 1664-1699|thumb]]Larvik ligger ved overgang mellom elv og seilbar fjord og hadde gode muligheter for økonomisk virksomhet. Byen fikk kjøpstadsrettigheter i 1671 samtidig som grevskapet Larvik ble opprettet og gitt til stattholder Ulrik Frederik Gyldenløve, uekte sønn av kong Frederik III. Gyldenløve var stattholder mellom 1664 og 1699 uten egentlig å bo særlig mye i Norge. Skien også ved overgang mellom elv og seilbar fjord hadde hatt kjøpstadsrettigheter helt tilbake til 1358. Kjøpstaden Christiansand ble grunnlagt i 1641 av kong Christian IV med et militært perspektiv bak etableringen. Byen har god havn og både elv og fjord munner ut ved byen. Stavanger var i motsetning til Christiansand en gammel by og daterer sin grunnleggelse til 1125. Den var i middelalderen både et militært og et geistlig senter med bispesete. Byen har god havn.<br />