1 569
redigeringer
ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring |
Ingen redigeringsforklaring |
||
| Linje 190: | Linje 190: | ||
== Postverket revolusjonerte informasjonsformidlingen == | == Postverket revolusjonerte informasjonsformidlingen == | ||
''' | ''' | ||
[[Fil:Det eldste brevet.jpg|Det eldste brevet i norsk eie (Riksarkivet). Brevet er skrevet av pave Clemens III til norske prester i 1189. |thumb]]Postgang dreier seg | [[Fil:Det eldste brevet.jpg|Det eldste brevet i norsk eie (Riksarkivet). Brevet er skrevet av pave Clemens III til norske prester i 1189. |thumb]]Postgang dreier seg om å få informasjon (beskjeder, opplysninger mv) fra sender til mottager. før postvesenet ble etablert i 1647, trer flere måter frem, som: | ||
# Muntlig, men ikke systematisk formidling av opplysninger | # Muntlig, men ikke systematisk formidling av opplysninger | ||
| Linje 198: | Linje 198: | ||
# Skriftlig materiale sendt med tilfeldig transport (leilighetstransport). | # Skriftlig materiale sendt med tilfeldig transport (leilighetstransport). | ||
Behov for beskjeder sendt mellom steder der flere mennesker bor sammen, og som vi kaller tettbebygde steder eller bare tettsteder, har vært viktig forutsetning for postgangen. Kongens kanselli i København fikk i tidens løp stadig større behov for kontrollert, regelmessig og rask informasjonsutveksling med de lokale myndighetene i provinsen Norge, og private aktører trengte også et slikt system for utveksling av informasjon. | Behov for beskjeder sendt mellom steder der flere mennesker bor sammen, og som vi kaller tettbebygde steder eller bare tettsteder, har vært viktig forutsetning for postgangen. Kongens kanselli i København fikk i tidens løp stadig større behov for kontrollert, regelmessig og rask informasjonsutveksling med de lokale myndighetene i provinsen Norge, og private aktører trengte også et slikt system for utveksling av informasjon. Hovedkilder til opplysningene i kapitlet bygger på den filatelistiske publikasjonen ''Postens jubileumssamling. Posten 350 år 1997'' og på de tre bøkene ''Postverkets historie gjennom 350 år.'' Bind 1:1647-1920 av Finn Erhard Johannessen (1997), ''En reise på Nordens eldste postveier,'' Helsinki, København, Oslo, Stockholm 2004 og ''Postens historie i Norge. Postens 300 års jubileum,'' av August Schou, Aschehoug 1947. Utdypende analyser er gjennomført av samkultgruppen.<br /> | ||
[[Fil:Budstikke.jpg| Budstikke fra Postmuseet|thumb]]Postvesenet hadde i Europa en lang utviklingshistorie bak seg før det på 1600-tallet ble organisert i Norden. I 1624 ble det opprettet postvesen i Danmark etter initiativ fra kong Christian IV, og det skulle være en kongelig rettighet eller monopol med et moderne ord. I 1642 skrev kongen til de øverste norske myndighetene og ba om forslag til blant annet en postrute mellom Christiania og København. Da så stattholder Hannibal Sehested fikk etablert Postverket i Norge i 1647, hersket det nok liten uklarhet i hvordan det kunne gjøres i teorien. Den store utfordringen ville bli å få til et brukbart postsystem i et så langstrakt, ugjestmildt, tynt befolket og problematisk land som Norge.<br /> | [[Fil:Budstikke.jpg| Budstikke fra Postmuseet|thumb]]Postvesenet hadde i Europa en lang utviklingshistorie bak seg før det på 1600-tallet ble organisert i Norden. I 1624 ble det opprettet postvesen i Danmark etter initiativ fra kong Christian IV, og det skulle være en kongelig rettighet eller monopol med et moderne ord. I 1642 skrev kongen til de øverste norske myndighetene og ba om forslag til blant annet en postrute mellom Christiania og København. Da så stattholder Hannibal Sehested fikk etablert Postverket i Norge i 1647, hersket det nok liten uklarhet i hvordan det kunne gjøres i teorien. Den store utfordringen ville bli å få til et brukbart postsystem i et så langstrakt, ugjestmildt, tynt befolket og problematisk land som Norge.<br /> | ||
| Linje 204: | Linje 204: | ||
Christiania ble navet i postrutesystemet med Christiania-København som hovedrute og med tre rent nasjonale ruter, en til Trondhjem, en til Bergen og en langs kysten (Vestlandsruten) til Skien. Allerede åpningsåret ble imidlertid ruten forlenget til Christiansand og få år seinere til Stavanger. I siste halvdel av 1600-tallet ble det opprettet postrute til Nord-Norge, først bare til Troms, men etter en del år ble ruten forlenget helt til Vardøhus festning. Rutene er gjennomgått i egne artikler.<br /> | Christiania ble navet i postrutesystemet med Christiania-København som hovedrute og med tre rent nasjonale ruter, en til Trondhjem, en til Bergen og en langs kysten (Vestlandsruten) til Skien. Allerede åpningsåret ble imidlertid ruten forlenget til Christiansand og få år seinere til Stavanger. I siste halvdel av 1600-tallet ble det opprettet postrute til Nord-Norge, først bare til Troms, men etter en del år ble ruten forlenget helt til Vardøhus festning. Rutene er gjennomgått i egne artikler.<br /> | ||
Det ble ikke ansett lønnsomt for myndighetene å drive posttransport i egen regi. I tråd med tidens tenkning (merkantilismen) ble retten til å drive Postverket overdratt til en privatperson som privilegium for et gitt antall år. Han fikk en årlig godtgjørelse og tittelen generalpostmester. Etter hvert ble driften lønnsom og godtgjørelsen bortfalt. Myndighetene kom til og med på ideen å auksjonere bort driften av Postverket og fikk på den måten inntekter. Ordningen med å la private drive Postverket fortsatte frem til 1719. Da overtok staten selv driftsansvaret. Postverket utstedte regulerende bestemmelser som kunne omfatte hvordan postruter skulle drives i praksis, for eksempel når posten skulle ankomme og avgå fra et postkontor, transporttid i ruten og portotakster. Takstene varierte både med vekt og med transportavstand. Myndighetene kunne opprette eller nedlegge postruter. Offentlig post skulle sendes portofritt, så det var bare privat post som skulle skaffe Postverket inntekter. Postmesterne fikk en liten godtgjørelse for arbeidet, men arbeidsbyrden var normalt ikke større enn at postmesterne drev virksomheten som bijobb hjemme i eget hus. Når posten var ankommet og sortert, ble det hos postmesteren slått opp liste over ankommet post. Den enkelte mottager måtte selv sørge for å bli underrettet, for eksempel ved å sende en tjener for å studere oppslaget og ta med seg posten tilbake. Normalt ble posten - unntatt i Nord- | Det ble ikke ansett lønnsomt for myndighetene å drive posttransport i egen regi. I tråd med tidens tenkning (merkantilismen) ble retten til å drive Postverket overdratt til en privatperson som privilegium for et gitt antall år. Han fikk en årlig godtgjørelse og tittelen generalpostmester. Etter hvert ble driften lønnsom og godtgjørelsen bortfalt. Myndighetene kom til og med på ideen å auksjonere bort driften av Postverket og fikk på den måten inntekter. Ordningen med å la private drive Postverket fortsatte frem til 1719. Da overtok staten selv driftsansvaret. Postverket utstedte regulerende bestemmelser som kunne omfatte hvordan postruter skulle drives i praksis, for eksempel når posten skulle ankomme og avgå fra et postkontor, transporttid i ruten og portotakster. Takstene varierte både med vekt og med transportavstand. Myndighetene kunne opprette eller nedlegge postruter. Offentlig post skulle sendes portofritt, så det var bare privat post som skulle skaffe Postverket inntekter. Postmesterne fikk en liten godtgjørelse for arbeidet, men arbeidsbyrden var normalt ikke større enn at postmesterne drev virksomheten som bijobb hjemme i eget hus. Når posten var ankommet og sortert, ble det hos postmesteren slått opp liste over ankommet post. Den enkelte mottager måtte selv sørge for å bli underrettet, for eksempel ved å sende en tjener for å studere oppslaget og ta med seg posten tilbake. Normalt ble posten - unntatt i Nord-Norgeruten - sendt en gang i uken i hver retning. I Nord-Norge var forholdene for krevende og postgrunnlaget for lite til at posten kunne sendes så hyppig.<br />[[Fil:Postfremføring omkring 1800.jpg|Vanlige former for posttransport i 1800|thumb]] | ||
Myndighetene utpekte postgårder for å få posten ført frem. Normal avstand mellom postgårdene var omtrent en landmil | Myndighetene utpekte postgårder for å få posten ført frem. Normal avstand mellom postgårdene var omtrent en landmil, og postbøndene fikk ingen godtgjørelse for jobben, men slapp byrder som var pålagt andre gårder, slik som utkalling til militærtjeneste. I Nord-Norgeruten ble det ytet en liten godtgjørelse. Når terrenget ikke var for krevende, kunne en stipulert transporttid på 1-2 timer per landmil være vanlig. Denne formen for posttransport kan vi med moderne ord kalle for stafett med postsekken som stafettpinne. <br /> | ||
Ved en forordning i 1730 bestemte postmyndighetene i København at postbøndene skulle utrustes med posthorn og postskilt. Posthornet skulle brukes til flere slags signaler, for eksempel til postgård, poståpneri eller postkontor at han nærmet seg med postsekken, men også for å signalisere til møtende trafikk slik at posten ikke ble forsinket. Postføreren skulle bruke de tilgjengelige transportmåtene som fantes på gården. Det fantes steder og tider på året da postføreren måtte gå i postruten. Etter hvert som veinettet ble utbygd, ble det mer vanlig at postføreren benyttet hest og vogn. Postsekken var låst og bare postmesterne var utstyrt med nøkkel for å ta ut og legge inn post. Poståpneren var normalt ikke utstyrt med nøkkel selv om det fantes unntagelser, men postsekken hadde et ulåst rom som ble kalt klapp. Der kunne poståpneren finne post til seg eller legge inn post. <br /> | Ved en forordning i 1730 bestemte postmyndighetene i København at postbøndene skulle utrustes med posthorn og postskilt. Posthornet skulle brukes til flere slags signaler, for eksempel til postgård, poståpneri eller postkontor at han nærmet seg med postsekken, men også for å signalisere til møtende trafikk slik at posten ikke ble forsinket. Postføreren skulle bruke de tilgjengelige transportmåtene som fantes på gården. Det fantes steder og tider på året da postføreren måtte gå i postruten. Etter hvert som veinettet ble utbygd, ble det mer vanlig at postføreren benyttet hest og vogn. Postsekken var låst, og bare postmesterne var utstyrt med nøkkel for å ta ut og legge inn post. Poståpneren var normalt ikke utstyrt med nøkkel selv om det fantes unntagelser, men postsekken hadde et ulåst rom som ble kalt klapp. Der kunne poståpneren finne post til seg eller legge inn post. <br /> | ||
Selv om det var forbudt for private å sende post på andre måter enn med Postverket, var forholdene i landet så vanskelige og posten så sen at folk fortsatte med privat posttransport når de så seg tjent med det. Flere steder ble det opprettet såkalt bipost for eksempel mellom militærforlegninger eller avsidesliggende fogdegårder og hovedpostruten. Når avstandene mellom postkontorene ble store, ble det etablert poståpnerier på steder med behov for post, for eksempel hos fogden. Etter hvert ble det også opprettet postekspedisjoner, som var en mellomting mellom poståpneri og postkontor.<br /> | Selv om det var forbudt for private å sende post på andre måter enn med Postverket, var forholdene i landet så vanskelige og posten så sen at folk fortsatte med privat posttransport når de så seg tjent med det. Flere steder ble det opprettet såkalt bipost for eksempel mellom militærforlegninger eller avsidesliggende fogdegårder og hovedpostruten. Når avstandene mellom postkontorene ble store, ble det etablert poståpnerier på steder med behov for post, for eksempel hos fogden. Etter hvert ble det også opprettet postekspedisjoner, som var en mellomting mellom poståpneri og postkontor.<br /> | ||
Da staten overtok Postverket i 1719, ble det i København etablert et såkalt generalpostamt med et antall direktører for å bestyre postvesenet. Den norske og den danske delen ble bestyrt | Da staten overtok Postverket i 1719, ble det i København etablert et såkalt generalpostamt med et antall direktører for å bestyre postvesenet. Den norske og den danske delen ble bestyrt uavhengig av hverandre, og det norske postvesenet gikk gjennom med betydelig overskudd hele århundret. Overskuddet ble anvendt til gode formål, som å fremme misjonen eller finansiere pensjoner for trengende både i Danmark og i Norge.<br /> | ||
[[Fil:Milepæler.jpg|Visuelt inntrykk av de fire viktige posttjenestene gjennom unionstiden|thumb]]Lenge var det brev som dominerte i postsekken, men utviklingen til dags dato har vært kjennetegnet ved at stadig nye posttjenester er kommet til. I tillegg til | [[Fil:Milepæler.jpg|Visuelt inntrykk av de fire viktige posttjenestene gjennom unionstiden|thumb]]Lenge var det brev som dominerte i postsekken, men utviklingen til dags dato har vært kjennetegnet ved at stadig nye posttjenester er kommet til. I tillegg til brev er det i unionstiden verdibrev, aviser mv og pakkepost som blir omtalt i kapitlet. Bildet gir et filatelistisk inntrykk av disse tjenestene til Postverket. Det første frimerket i firblokken viser et brev adressert til mottager i Christiania. Ordningen var at både avsender og mottager kunne betale for forsendelsen. Det andre frimerket øverst i firblokken viser verdipost.<br /> | ||
I et tidligere kapittel har vi nevnt at Kurantbanken, som ble opprettet i København i 1736, begynte å trykke det vi med et kjent ord kaller pengesedler. Disse ble fort populære i sirkulasjon og ble sendt med postvesenet som rekomandert post. Postverket har fastsatt en bestemmelse fra 1745 som året da verdibrev ble innført som postal tjeneste i Norge. Portoen ble beregnet både etter vekt og verdi på forsendelsen. Det ser ut til at i løpet av 1700-tallet ble pengesedler det mest alminnelige betalingsmiddel i Norge.<br /> | I et tidligere kapittel har vi nevnt at Kurantbanken, som ble opprettet i København i 1736, begynte å trykke det vi med et kjent ord kaller pengesedler. Disse ble fort populære i sirkulasjon og ble sendt med postvesenet som rekomandert post. Postverket har fastsatt en bestemmelse fra 1745 som året da verdibrev ble innført som postal tjeneste i Norge. Portoen ble beregnet både etter vekt og verdi på forsendelsen. Det ser ut til at i løpet av 1700-tallet ble pengesedler det mest alminnelige betalingsmiddel i Norge.<br /> | ||