Veiledere, Administratorer
164 188
redigeringer
Postgangen Christiania-Trondhjem (vis kilde)
Sideversjonen fra 4. aug. 2022 kl. 08:16
, 4. aug. 2022Teksterstatting – «med med» til «med»
(→Postgårder mellom Hamar og Otta: fikset mellomtittel) |
m (Teksterstatting – «med med» til «med») |
||
| (12 mellomliggende versjoner av 6 brukere er ikke vist) | |||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
<onlyinclude>{{thumb|KombibilderZX.jpg|Postruten Christiania-Trondhjem sammenfaller i store trekk med pilegrimsruten.}} | |||
'''[[Postgangen Christiania-Trondhjem]]''' var kanskje den viktigste å få på plass etter hvert som behovet for postformidling økte. Både kongemakt og kirkens administrasjon vokste, og behovet for sikker forsendelse av skriftlige dokumenter og meldinger ble stadig tydeligere. En kopibok fra bispesetetet i Bergen har en oversikt over brev sendt i årene mellom [[1337]] og [[1342]] som viser at det foregikk en omfangsrik korrespondanse mellom ledende menn i landet som krevet ombæring av brevbud. Betalingen for slike tjenester varierte mye avhengig av omstendighetene og hvem som utførte tjenesten. Lensregnskaper for Akershus 1557-58 viser eksempler på at brevbud kunne bli betalt 1 daler for en reise til Trondhjem, 3 daler for reise ril Bergen og 4 daler til Danmark. For brev av stor diplomatisk betydning kunne godtgjøringens størrelse komme opp i 60 daler. Katolske kirkeledere tungt representert i riksrådet innså at Norge burde organisere en posttjeneste til å erstatte bruk av budstikker, kurerer og leilighetsskyss av brev. De kom med et konkret forslag om å opprette en postrute mellom Christiania og Trondhjem i 1525. </onlyinclude> | |||
Men reformasjonen i [[1536]] brøt virksomheten for den katolske kirken i Norge med det resultat at forbindelsen mellom Christiania og rikshovedstaden København ble ansett viktigere enn forbindelsen mellom Christiania og erkebispesetet i Trondhjem. Da postvesenet ble opprettet i Danmark i 1624, førte stattholder Jens Juel året etter postforbindelsen København - Christiania øverst på ønskelisten. Stattholder Hannibal Sehested ble imidlertid den første som klarte å realisere ønsket om regelmessige postruter både til København og til Trondhjem i [[1647]]. Når vi med bilde 1 inntroduserer postruten Christiania- Trondhjem med et pilegrimsmerke og et kart med 38 tallmarkeringer er forklaringen at Stiftelsen Norsk Kulturarv og Pilegrimsutvalget i Nidaros siden 2003 har samlet og videreformidlet mange verdier knyttet til natur, kultur og livstolking gjennom pilegrimers bruk av gamle historiske ferdselsårer til Nidaros og «Olavsarven». Pilegrimsruten "Gudbrandsdalsleden øst" følger i store trekk traséen for postruten Christiania- Trondhjem. Mye informasjon, foto og detaljerte kart for de enkelte delstrekninger med forslag til fotvandringer i dag kan finnes ved å gå inn på nettstedet http://www.pilegrim.info/led.aspx?led=246955 og aktivisere hvert enkelt av de 38 tallmarkeringene og der velge/skifte mellom vandrekart, fotoalbum, tjenestetilbud (overnatting) og beskrivelser av kulturminner knyttet til pilegrimsleden. De som ønsker flere opplysninger om Sehesteds organisering av et postvesen i Christiania og dets utvikling inntil det i [[1719]] ble underlagt det danske generalpostamt finner dette i Samkults artikkel: «Postgangen 1647 – 1814. Forutsetninger, gjennomføring og konsekvenser». | Men reformasjonen i [[1536]] brøt virksomheten for den katolske kirken i Norge med det resultat at forbindelsen mellom Christiania og rikshovedstaden København ble ansett viktigere enn forbindelsen mellom Christiania og erkebispesetet i Trondhjem. Da postvesenet ble opprettet i Danmark i 1624, førte stattholder Jens Juel året etter postforbindelsen København - Christiania øverst på ønskelisten. Stattholder Hannibal Sehested ble imidlertid den første som klarte å realisere ønsket om regelmessige postruter både til København og til Trondhjem i [[1647]]. Når vi med bilde 1 inntroduserer postruten Christiania- Trondhjem med et pilegrimsmerke og et kart med 38 tallmarkeringer er forklaringen at Stiftelsen Norsk Kulturarv og Pilegrimsutvalget i Nidaros siden 2003 har samlet og videreformidlet mange verdier knyttet til natur, kultur og livstolking gjennom pilegrimers bruk av gamle historiske ferdselsårer til Nidaros og «Olavsarven». Pilegrimsruten "Gudbrandsdalsleden øst" følger i store trekk traséen for postruten Christiania- Trondhjem. Mye informasjon, foto og detaljerte kart for de enkelte delstrekninger med forslag til fotvandringer i dag kan finnes ved å gå inn på nettstedet http://www.pilegrim.info/led.aspx?led=246955 og aktivisere hvert enkelt av de 38 tallmarkeringene og der velge/skifte mellom vandrekart, fotoalbum, tjenestetilbud (overnatting) og beskrivelser av kulturminner knyttet til pilegrimsleden. De som ønsker flere opplysninger om Sehesteds organisering av et postvesen i Christiania og dets utvikling inntil det i [[1719]] ble underlagt det danske generalpostamt finner dette i Samkults artikkel: «Postgangen 1647 – 1814. Forutsetninger, gjennomføring og konsekvenser». | ||
== Strekningen Christiania - Hamar == | == Strekningen Christiania - Hamar == | ||
=== Byen ved Akershus festning og postrutetrasèer gjennom Groruddalen === | === Byen ved Akershus festning og postrutetrasèer gjennom Groruddalen === | ||
[[Fil:Christiania gatenettet omkring 1648.jpg|Isaac van | [[Fil:Christiania gatenettet omkring 1648.jpg|[[Isaac van Geelkerck]]s berømte prospekt av Christiania 1648.|thumb]] | ||
[[Fil:GoogleGjelleråsZZcopy.jpg|Gamle vegfar og postruter gjennom Groruddalen.|thumb]] | [[Fil:GoogleGjelleråsZZcopy.jpg|Gamle vegfar og postruter gjennom Groruddalen.|thumb]] | ||
Etter storbrannen i Gamlebyen Oslo i [[1625]] bestemte Christian IV at byen skulle flyttes til Akersneset, beskyttet av Akershus festning. Kongen var selv med på å planlegge byen slik at nærmeste område nord for festningen begrenset av voller ble en by med velordnede og brede gater for å gjøre byen brannsikker. Det ble krevet at den nye byens hus skulle bygges i brannsikkert materiale. Isaac van | Etter storbrannen i Gamlebyen Oslo i [[1625]] bestemte Christian IV at byen skulle flyttes til Akersneset, beskyttet av Akershus festning. Kongen var selv med på å planlegge byen slik at nærmeste område nord for festningen begrenset av voller ble en by med velordnede og brede gater for å gjøre byen brannsikker. Det ble krevet at den nye byens hus skulle bygges i brannsikkert materiale. [[Isaac van Geelkerck]]s berømte prospekt av Christiania 1648 viser hele det planlagte byområdet der en i forlengelse av dagens Tollbodgate (Vaterstrædet) og Rådhusgate (Rådhusstrædet) finner to langbrygger ut i Bjørvika. Til høyre (mot nordøst) lå byens Store Voldport med en bastion på hver side. Det var ellers en mindre byport som førte ut i Pipervika der byvollen støtte mot festningens Escarpe du Nord. Portene ble stengt om natten og det var vakt ved portene som krevde inn bytoll. | ||
I Rådhusgt 11 (i krysset med Kirkegata) finnes Stattholdergården som inngår i Riksantikvarens kulturminnebase. Det var myntmester Peter Grüner som bygget huset i [[1640]] der han fikk samlet Norges tre myntembeter til Christiania. Han døde allerede to år etter innflyttingen hvoretter hans sønn overtok huset og embetet. I [[1680]] flyttet stattholder Ulrik Fredrik Gyldenløve inn i huset med sitt hoff. Som navnet tilsier brukte han huset som stattholdergård slik at denne bygningen sammen med byens Store Voldport mange år fremover ble et viktig ledd i postverkets virksomhet i Norge. Etableringen av Christiania på Akersneset medførte etter hvert omlegginger av enkelte transportruter som tidligere gikk over Galgeberg, Arbeidet med å bygge ny vei ut av byen via Sinsen ble igangsatt på midten av 1600-tallet og dette medførte også en samordning av postføringen til Bergen og Trondhjem på strekningen Akershus festning – Grorud. | I Rådhusgt 11 (i krysset med Kirkegata) finnes Stattholdergården som inngår i Riksantikvarens kulturminnebase. Det var myntmester Peter Grüner som bygget huset i [[1640]] der han fikk samlet Norges tre myntembeter til Christiania. Han døde allerede to år etter innflyttingen hvoretter hans sønn overtok huset og embetet. I [[1680]] flyttet stattholder Ulrik Fredrik Gyldenløve inn i huset med sitt hoff. Som navnet tilsier brukte han huset som stattholdergård slik at denne bygningen sammen med byens Store Voldport mange år fremover ble et viktig ledd i postverkets virksomhet i Norge. Etableringen av Christiania på Akersneset medførte etter hvert omlegginger av enkelte transportruter som tidligere gikk over Galgeberg, Arbeidet med å bygge ny vei ut av byen via Sinsen ble igangsatt på midten av 1600-tallet og dette medførte også en samordning av postføringen til Bergen og Trondhjem på strekningen Akershus festning – Grorud. | ||
| Linje 15: | Linje 13: | ||
Spor etter det som i dag kan kalles Trondheimsveg fører oss helt tilbake til vikingetiden under betegnelser som ljodgate og oldtidsveg da transport av gods og varer ikke var større enn det som kunne transporteres med kløvhester på barmark og med slep/sleder på vinterføre. På et Googlekart har Samkultgruppen tegnet inn gamle vegtraseer gjennom Groruddalen som ble benyttet av postførere i perioden 1647 – 1814. Med posthornlogoer er også postgårder (Haugen/Stovner, Romsås/Grorud og Lahaug) markert.Selv om kongeveg ble et begrep i et dansk-norsk hovedvegsystem på 1600-tallet gikk det lang tid før man klarte å få til lange sammenhengende kjørbare vegstrekninger. På et kart fra 1716 følger «Trondheimsvegen» fremdeles Oldtidsvegens trasé. Først i [[1770]] ble det en sammenhengende kjørbar veg Christiania – [[Skedsmo]]. Fra [[Akershus festning]] fulgte den som stort sett Kongens gate, Storgata , over en bru ved Dælen gård , Lakkegata , «Trondheimsveien», Sinsenveien, Refstad alle , Økernvegen og videre med noen svinger nedenfor «Trondheimsveien» frem til Grorud og Bånkall/Skillebekk. Der svingte vegen østover i tung stigning oppover Gjelleråsen ( mellom Karushøgda og Lauvåsen) til Lahaug gård. På noen strekninger av Oldtidsvegen og den gamle kongevegen over [[Gjelleråsen]] er det fortsatt mulig å finne eksempler på «fàr» av veien. | Spor etter det som i dag kan kalles Trondheimsveg fører oss helt tilbake til vikingetiden under betegnelser som ljodgate og oldtidsveg da transport av gods og varer ikke var større enn det som kunne transporteres med kløvhester på barmark og med slep/sleder på vinterføre. På et Googlekart har Samkultgruppen tegnet inn gamle vegtraseer gjennom Groruddalen som ble benyttet av postførere i perioden 1647 – 1814. Med posthornlogoer er også postgårder (Haugen/Stovner, Romsås/Grorud og Lahaug) markert.Selv om kongeveg ble et begrep i et dansk-norsk hovedvegsystem på 1600-tallet gikk det lang tid før man klarte å få til lange sammenhengende kjørbare vegstrekninger. På et kart fra 1716 følger «Trondheimsvegen» fremdeles Oldtidsvegens trasé. Først i [[1770]] ble det en sammenhengende kjørbar veg Christiania – [[Skedsmo]]. Fra [[Akershus festning]] fulgte den som stort sett Kongens gate, Storgata , over en bru ved Dælen gård , Lakkegata , «Trondheimsveien», Sinsenveien, Refstad alle , Økernvegen og videre med noen svinger nedenfor «Trondheimsveien» frem til Grorud og Bånkall/Skillebekk. Der svingte vegen østover i tung stigning oppover Gjelleråsen ( mellom Karushøgda og Lauvåsen) til Lahaug gård. På noen strekninger av Oldtidsvegen og den gamle kongevegen over [[Gjelleråsen]] er det fortsatt mulig å finne eksempler på «fàr» av veien. | ||
Den «nye» Trondhjemske kongeveg ble også ferdselsåre for bygdene Nittedal og Hadeland. En rideveg som tidligere gikk fra Tonsen over Stig og gjennom Lillomarka ble i [[1804]] avløst av den «Bergenske Kongeveg» mellom Grorud langs Steinbruvann til Nittedal. Den er i dag en av de best bevarte kongeveger i Oslos omegn | Den «nye» Trondhjemske kongeveg ble også ferdselsåre for bygdene Nittedal og Hadeland. En rideveg som tidligere gikk fra Tonsen over Stig og gjennom Lillomarka ble i [[1804]] avløst av den «Bergenske Kongeveg» mellom Grorud langs [[Steinbruvann]] til Nittedal. Den er i dag en av de best bevarte kongeveger i Oslos omegn | ||
=== Plankeveg og plankekjørere === | === Plankeveg og plankekjørere === | ||
| Linje 38: | Linje 36: | ||
[[Fil:Nordiska taflor - no-nb digibok 2014031428009-18.jpg|Rigsforsamlingens Hus paa Ejdsvold.|thumb]] | [[Fil:Nordiska taflor - no-nb digibok 2014031428009-18.jpg|Rigsforsamlingens Hus paa Ejdsvold.|thumb]] | ||
[[Fil:EidsvoldFrimerke.jpg|Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Første norske graverte frimerke etter Oscar Wergelands maleri fra 1885.|thumb]] | [[Fil:EidsvoldFrimerke.jpg|Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Første norske graverte frimerke etter Oscar Wergelands maleri fra 1885.|thumb]] | ||
Eidsvoll Jernverk omtales første gang i [[1627]]. Verket hadde skiftende eiere fram til 1688, da landets høyeste embetsmann innen bergetaten Heinrich von Schlanbusch fikk Verket i gave av kong Christian V. Dette innledet en glanstid for verket med Eidsvollsovner som var både kunstnerisk og teknisk blant de fremste på den tid. De var verkets viktigste produkt ved siden av stangjern til utsmiing. Verket dekket sitt malmbehov fra nærliggende gruvedrift i Feiring mens andre jernverk på den tid dekket mesteparten av sitt behov fra gruver i nærheten av Arendal og Kragerø. | Eidsvoll Jernverk omtales første gang i [[1627]]. Verket hadde skiftende eiere fram til 1688, da landets høyeste embetsmann innen bergetaten Heinrich von Schlanbusch fikk Verket i gave av kong Christian V. Dette innledet en glanstid for verket med Eidsvollsovner som var både kunstnerisk og teknisk blant de fremste på den tid. De var verkets viktigste produkt ved siden av [[stangjern]] til utsmiing. Verket dekket sitt malmbehov fra nærliggende gruvedrift i Feiring mens andre jernverk på den tid dekket mesteparten av sitt behov fra gruver i nærheten av Arendal og Kragerø. | ||
Verket var forgjeldet da sønnen Theodor Georg Schlanbusch overtok i [[1705]] men klarte å holde driften gående inntil han i 1746 skrev et oppsiktsvekkende testamente hvor det framgikk at 4 av gårdene med 48 husmannsplasser under Verket skulle overtas av brukerne etter hovedarvingers død. Det kan ha medvirket til at Schanche på sin reise som postkontrollør i 1752 ikke fant det nødvendig at posten ble ført om Verket og endret det slik at gården Mork i Eidsvoll under fogden Gamborg ble poståpneri. Den gården er lokalisert nær Vegamot dvs en betegnelse for et gammelt vegkryss. | Verket var forgjeldet da sønnen Theodor Georg Schlanbusch overtok i [[1705]] men klarte å holde driften gående inntil han i 1746 skrev et oppsiktsvekkende testamente hvor det framgikk at 4 av gårdene med 48 husmannsplasser under Verket skulle overtas av brukerne etter hovedarvingers død. Det kan ha medvirket til at Schanche på sin reise som postkontrollør i 1752 ikke fant det nødvendig at posten ble ført om Verket og endret det slik at gården Mork i Eidsvoll under fogden Gamborg ble poståpneri. Den gården er lokalisert nær Vegamot dvs en betegnelse for et gammelt vegkryss. | ||
Etter en periode med skiftende eiere og utbruddet av Napoleonskrigene i [[1792]] ble Eidsvoll Verk i [[1794]] kjøpt av Carsten Anker. Anker foretok store investeringer for å bygge det opp igjen og satset stort på å forbedre driften. I nærheten av Verkets gruver i Feiring anla han et moderne verksanlegg og etter [[1798]] ble store deler av virksomheten lagt dit. I [[1808]] talte verkssamfunnet i Feiringskogen hele 168 personer. Det ble også kjøpt store skogeiendommer for å sikre tilgang på trekull. Og med sagbruksprivilegier økte inntektene gjennom trelasteksport. | Etter en periode med skiftende eiere og utbruddet av Napoleonskrigene i [[1792]] ble Eidsvoll Verk i [[1794]] kjøpt av Carsten Anker. Anker foretok store investeringer for å bygge det opp igjen og satset stort på å forbedre driften. I nærheten av Verkets gruver i Feiring anla han et moderne verksanlegg og etter [[1798]] ble store deler av virksomheten lagt dit. I [[1808]] talte verkssamfunnet i Feiringskogen hele 168 personer. Det ble også kjøpt store skogeiendommer for å sikre tilgang på trekull. Og med sagbruksprivilegier økte inntektene gjennom trelasteksport. | ||
| Linje 81: | Linje 79: | ||
Gården Stav med nær beliggenhet til den første kjørbare vegen gjennom dalen ble attraktiv som sentralgard, gjestgiveri og skysskifte lenge før Lillehammer ble kjøpstad. ”Det frie marked hadde allerede stedfestet martn til Stav.” Mens mange andre gamle store martner for lengst er blitt bare fornøyelsesarrangement, eller er nedlagt, lever Stavsmartn på Tretten fortsatt i beste velgående en helg hvert år i månedsskiftet oktober/november. Hesten har vært den sentrale handelsvare på Stav og har klart å opprettholde en sterk tradisjon selv om den så å si ble overkjørt av traktoren og bilen i 1950-60-årene. Forløperen til Stavsmartnan skal ha vært Fjordingsmartnan i Norddalen (Lom) med tidspunkt 9de søndag etter treenighet. Vestlendinger hadde i lengre tid ført hester som de ikke fikk solgt på Norddalsmartn videre nedover i [[Gudbrandsdalen]] for å finne kjøpere. Det fortsatte de med så lenge de hadde hest å selge. På Stav kunne sørdølene trekke fordeler av å få hester tilkjørt fremfor å ta en lang tur til martn i Norddalen midt i ei travel slåttonn. | Gården Stav med nær beliggenhet til den første kjørbare vegen gjennom dalen ble attraktiv som sentralgard, gjestgiveri og skysskifte lenge før Lillehammer ble kjøpstad. ”Det frie marked hadde allerede stedfestet martn til Stav.” Mens mange andre gamle store martner for lengst er blitt bare fornøyelsesarrangement, eller er nedlagt, lever Stavsmartn på Tretten fortsatt i beste velgående en helg hvert år i månedsskiftet oktober/november. Hesten har vært den sentrale handelsvare på Stav og har klart å opprettholde en sterk tradisjon selv om den så å si ble overkjørt av traktoren og bilen i 1950-60-årene. Forløperen til Stavsmartnan skal ha vært Fjordingsmartnan i Norddalen (Lom) med tidspunkt 9de søndag etter treenighet. Vestlendinger hadde i lengre tid ført hester som de ikke fikk solgt på Norddalsmartn videre nedover i [[Gudbrandsdalen]] for å finne kjøpere. Det fortsatte de med så lenge de hadde hest å selge. På Stav kunne sørdølene trekke fordeler av å få hester tilkjørt fremfor å ta en lang tur til martn i Norddalen midt i ei travel slåttonn. | ||
[[Norsk vegmuseum]] og Eivind Luthen har merket pilegimsvegen gjennom Øyer, [[Ringebu]], Fron og [[Sel]]. I Fron kan den følges fra den kommer inn fra Ringebu over Kjønnås med storslagen utsikt ved passering av elva Frya, langs den til Bersveinshølen, deretter sporet av den gamle tjodveien nær elv og Kongevei før den går bratt opp til Hakkemett og videre til Hundorp med alle gravhaugene. Oppe i lia går den forbi gamle Steig med tilhørighet til Dale Gudbrand på 1000-tallet. Nord for Listadgard ligger Sygard Grytting, landets eldste herberge fortsatt i drift. Herfra går det bratt fra elvene Augla og Lauvåa forbi Skar og husmannsplassen Øyakleiva til utsikten over dalen. Stien fortsetter forbi Peer Gynt-garden Norgard Hågå, Toksegårdene, Svan, Stø og til lia ovenfor [[Kvam]]. | [[Norsk vegmuseum]] og Eivind Luthen har merket pilegimsvegen gjennom Øyer, [[Ringebu]], Fron og [[Sel]]. I Fron kan den følges fra den kommer inn fra Ringebu over Kjønnås med storslagen utsikt ved passering av elva [[Frya]], langs den til Bersveinshølen, deretter sporet av den gamle tjodveien nær elv og Kongevei før den går bratt opp til Hakkemett og videre til [[Hundorp]] med alle gravhaugene. Oppe i lia går den forbi gamle [[Steig (Sør-Fron)|Steig]] med tilhørighet til [[Dale-Gudbrand]] på 1000-tallet. Nord for Listadgard ligger [[Sygard Grytting]], landets eldste herberge fortsatt i drift. Herfra går det bratt fra elvene Augla og Lauvåa forbi Skar og husmannsplassen Øyakleiva til utsikten over dalen. Stien fortsetter forbi Peer Gynt-garden Norgard Hågå, Toksegårdene, Svan, Stø og til lia ovenfor [[Kvam]]. | ||
Som ledd i utbedringer til kjøreveg på [[1700-tallet]] ble lange strekninger av vegen gjennom Gudbrandsdalen da flyttet ned fra gårdene som lå tildels høyt oppe i dalsidene. Man unngikk derved mange vanskelige partier lenger oppe i liene. | Som ledd i utbedringer til kjøreveg på [[1700-tallet]] ble lange strekninger av vegen gjennom Gudbrandsdalen da flyttet ned fra gårdene som lå tildels høyt oppe i dalsidene. Man unngikk derved mange vanskelige partier lenger oppe i liene. | ||
| Linje 131: | Linje 129: | ||
[[Fil:KongsvoldFjeldstue1875.jpg|Skydsskiftet Kongsvold Fjeldstue i 1875.|thumb]] | [[Fil:KongsvoldFjeldstue1875.jpg|Skydsskiftet Kongsvold Fjeldstue i 1875.|thumb]] | ||
Snorre beskriver losjihus for farende over krevende fjelloverganger som selehus i "mannjevningen " mellem kongebrødrene Eystein og Sigurd Jorsalfar. Eystein blir sitert på denne måten: "Der (på Dovre) lot jeg gjøre sælehus og la gods til." Sæle betyr i denne sammenheng glede over å nå frem til slike hus under vanskelige værforhold på ville fjellet. Ut fra sitatet betrakter mange Eystein som opphavsmann for fjellstuer både på Hjerkinn og Drivstua over Dovrefjell. Men ideen og startgrunnlaget kan også være den kontakt Sigurd fikk med ridderordner under sin korstogferd og kjennskap til hvordan de i fredstider langs viktige pilegrimsleder bygget og drev fjellstuer. Det trenger likevel ikke å berøve Eystein æren for å realisere organisert fjellstuedrift i Norge samtidig som han bygget første Eysteinkirke nær Hjerkinn fjellstue samt kirker og "rorbuer" i Lofoten. På begynnelsen av 1700-tallet kom det ellers to fjellstuer i drift over Dovrefjell: Hullet og Drivstua. | Snorre beskriver losjihus for farende over krevende fjelloverganger som selehus i "mannjevningen " mellem kongebrødrene Eystein og Sigurd Jorsalfar. Eystein blir sitert på denne måten: "Der (på Dovre) lot jeg gjøre sælehus og la gods til." Sæle betyr i denne sammenheng glede over å nå frem til slike hus under vanskelige værforhold på ville fjellet. Ut fra sitatet betrakter mange Eystein som opphavsmann for fjellstuer både på Hjerkinn og Drivstua over Dovrefjell. Men ideen og startgrunnlaget kan også være den kontakt Sigurd fikk med ridderordner under sin korstogferd og kjennskap til hvordan de i fredstider langs viktige pilegrimsleder bygget og drev fjellstuer. Det trenger likevel ikke å berøve Eystein æren for å realisere organisert fjellstuedrift i Norge samtidig som han bygget første Eysteinkirke nær Hjerkinn fjellstue samt kirker og "rorbuer" i Lofoten. På begynnelsen av 1700-tallet kom det ellers to fjellstuer i drift over Dovrefjell: Hullet og Drivstua. | ||
Fram til 1710 sto det som i dag er Kongsvoll Fjellstue ved Gammelholet. Etter et jordras ble fjellstua flyttet til dagens plassering og da ble også navnet endret til Kongsvolden med tilknytning til kong Fredrik IVs besøk i 1704. Fra å ha vært fjellstue har Kongsvold Fjelldtue utviklet seg i takt | Fram til 1710 sto det som i dag er Kongsvoll Fjellstue ved Gammelholet. Etter et jordras ble fjellstua flyttet til dagens plassering og da ble også navnet endret til Kongsvolden med tilknytning til kong Fredrik IVs besøk i 1704. Fra å ha vært fjellstue har Kongsvold Fjelldtue utviklet seg i takt med tiden, i dag er det her også mulig å stifte bekjentskap med moskus, gjennom guidet moskussafari. | ||
I et kongelig reskript i [[1734]] ble det bestemt at fjellstuene Fokstuen, Hjerkinn, Kongsvold og Drivstuen skulle bli postgårder. Oppsittere der skulle frakte posten mellom fjellstuene og fra Fokstuen og Drivstuen til bygds mot en betaling av 10 skilling pr. Mil. Dette medførte at antall postgårder i Dovre ble redusert til 3: Tofte, Fokstua og Hjerkinn. | I et kongelig reskript i [[1734]] ble det bestemt at fjellstuene Fokstuen, Hjerkinn, Kongsvold og Drivstuen skulle bli postgårder. Oppsittere der skulle frakte posten mellom fjellstuene og fra Fokstuen og Drivstuen til bygds mot en betaling av 10 skilling pr. Mil. Dette medførte at antall postgårder i Dovre ble redusert til 3: Tofte, Fokstua og Hjerkinn. | ||
Den store nordiske krig ([[1700]]- [[1721]]) førte til at alle fire fjellstuene ble brent som følge av et svensk angrep på Norge i [[1718]] langs to akser. Hovedstyrken på 40 | [[Det andre Norgesfelttoget]] under [[Den store nordiske krig]] ([[1700]]- [[1721]]) førte til at alle fire fjellstuene ble brent som følge av et svensk angrep på Norge i [[1718]] langs to akser. Hovedstyrken på 40 000 soldater rykket inn gjennom Østfold, der Karl XII selv ledet beleiringen av [[Fredriksten festning]] ved [[Halden]]. Hans general [[Carl Gustaf Armfelt]] [[Armfeldtfelttoget|angrep Trondheims-området]] med 10 000 soldater. | ||
Natten mellom 2. og 3. desember 1718 brukte de norske forsvarsstyrkene den brente jords taktikk ved å sette fyr på alle de fire fjellstuene på Dovre. En bevart korrespondanse mellom "Det Nordenfjeldske Dragonregiment" og "Den kommanderende General", datert "Jerkind paa Dovre 5. December [[1718]]", dokumenterer dette. Hensikten var å forhindre at general Armfelts styrke skulle rykke sørover fra Trøndelag. Brenningen viste seg senere å være unødvendig. Karl XII hadde allerede falt under beleiringen av Frederiksten festning og de svenske troppene trakk seg ut av landet. | Natten mellom 2. og 3. desember 1718 brukte de norske forsvarsstyrkene den brente jords taktikk ved å sette fyr på alle de fire fjellstuene på Dovre. En bevart korrespondanse mellom "Det Nordenfjeldske Dragonregiment" og "Den kommanderende General", datert "Jerkind paa Dovre 5. December [[1718]]", dokumenterer dette. Hensikten var å forhindre at general Armfelts styrke skulle rykke sørover fra Trøndelag. Brenningen viste seg senere å være unødvendig. Karl XII hadde allerede falt under beleiringen av Frederiksten festning og de svenske troppene trakk seg ut av landet. | ||
På Drivstua gikk 42 hus tapt i brannen, men mange av dyrene ble sluppet ut og derved overlevde brenningen. Kongsvold hadde hatt 25 hus, Hjerkinn 27 og Fokstua 23. På 1720-tallet ble alle de fire fjellstuene på Dovre gjenreist. | På Drivstua gikk 42 hus tapt i brannen, men mange av dyrene ble sluppet ut og derved overlevde brenningen. Kongsvold hadde hatt 25 hus, Hjerkinn 27 og Fokstua 23. På 1720-tallet ble alle de fire fjellstuene på Dovre gjenreist. | ||
| Linje 151: | Linje 150: | ||
=== Fjellbygda Oppdal === | === Fjellbygda Oppdal === | ||
[[Oppdal]] har en beliggenhet som har fungert som vegkryss for viktige veger mellom øst-vest og nord-syd helt tilbake til folkevandringstiden. Funn av pileredskaper i snaufjellet viser at folk i bygda hadde jakt som en viktig næring. Mange andre funn forteller at fjellbygda hentet kulturimpulser også langt utenfor Norden. Bronsesmykker, glassperler og finere våpen er luksusartikler som har kommet utenfra, blant annet fra britiske øyer. Et gravfelt ved Risgjerdet på Rise viser ekesempel på at det var skikk og bruk å legge graver ved veier. Her kom fjellveien over Dovrefjell ned i bygda og det er i dette gravfeltet man fant den kjente Riseengelen som har vært del av et helgenskrin på Irland. På Vang finnes fortsatt et uvanlig stort gravfelt med mer en 50 hauger godt bevart i hele sin utstrekning. | [[Oppdal]] har en beliggenhet som har fungert som vegkryss for viktige veger mellom øst-vest og nord-syd helt tilbake til folkevandringstiden. Funn av pileredskaper i snaufjellet viser at folk i bygda hadde jakt som en viktig næring. Mange andre funn forteller at fjellbygda hentet kulturimpulser også langt utenfor Norden. Bronsesmykker, glassperler og finere våpen er luksusartikler som har kommet utenfra, blant annet fra [[De britiske øyer|britiske øyer]]. Et gravfelt ved Risgjerdet på Rise viser ekesempel på at det var skikk og bruk å legge graver ved veier. Her kom fjellveien over Dovrefjell ned i bygda og det er i dette gravfeltet man fant den kjente Riseengelen som har vært del av et helgenskrin på Irland. På Vang finnes fortsatt et uvanlig stort gravfelt med mer en 50 hauger godt bevart i hele sin utstrekning. | ||
I sagaen om Håkon Håkonsson ([[1217]]-[[1263]]) fortelles det at kong Håkon kjøpte Lo i Oppdal og at han lot bygge gard, veitslehall og kapell der. Veitslehall ble bygd for å samle inn nødvendige naturalytelser fra bøndene i området der viktige veier møtes, i dette tilfellet like nord for fjellovergangen mellom Trøndelag og Gudbrandsdalen. Gjennom et brev fra år [[1300]] er det også kjent at kong Håkon Magnusson oppholdt seg på Lo da han stadfestet privilegiene til domkapitlet i Nidaros. I middelalderen kunne pilegrimene finne 4 kirker på sin vandring gjennom bygda. Alle er nå borte men det fins en tegning fra 1600 av en stavkirke på Vang. Gerhard Schøning kunne ellers i sin tid påvise rester av muren til en kirke ved Stavåa. | I sagaen om Håkon Håkonsson ([[1217]]-[[1263]]) fortelles det at kong Håkon kjøpte Lo i Oppdal og at han lot bygge gard, veitslehall og kapell der. Veitslehall ble bygd for å samle inn nødvendige naturalytelser fra bøndene i området der viktige veier møtes, i dette tilfellet like nord for fjellovergangen mellom Trøndelag og Gudbrandsdalen. Gjennom et brev fra år [[1300]] er det også kjent at kong Håkon Magnusson oppholdt seg på Lo da han stadfestet privilegiene til domkapitlet i Nidaros. I middelalderen kunne pilegrimene finne 4 kirker på sin vandring gjennom bygda. Alle er nå borte men det fins en tegning fra 1600 av en stavkirke på Vang. Gerhard Schøning kunne ellers i sin tid påvise rester av muren til en kirke ved Stavåa. | ||
På Oppdalsiden av [[Dovrefjell]] var det gardsfolket på Lo og Rise sør i dalen som brakte posten til gårdene Bjørke, Bjørndal og Aune langs elva Bryna mot Berkåk. Derfra ble posten fraktet videre til gårdene Dånnålia, Fagerhaug, Søreggen, Holden og Pøiten. De fraktet posten både sørover til Oppdal og nordover til gardsfolket på Havdal som hadde ansvaret videre til Skamfer i Berkåk. | På Oppdalsiden av [[Dovrefjell]] var det gardsfolket på Lo og Rise sør i dalen som brakte posten til gårdene Bjørke, Bjørndal og Aune langs elva Bryna mot Berkåk. Derfra ble posten fraktet videre til gårdene Dånnålia, Fagerhaug, Søreggen, Holden og Pøiten. De fraktet posten både sørover til Oppdal og nordover til gardsfolket på Havdal som hadde ansvaret videre til Skamfer i Berkåk. | ||
| Linje 288: | Linje 286: | ||
* Steen, Sverre (1967): Langsomt ble landet vårt eget. J.W.Cappelens Forlag A.S. | * Steen, Sverre (1967): Langsomt ble landet vårt eget. J.W.Cappelens Forlag A.S. | ||
* Supphellen, Steinar: Trondheims historie 997-1997, Bind 2, Innvandrernes by. Universitetsforlaget 1997 | * Supphellen, Steinar: Trondheims historie 997-1997, Bind 2, Innvandrernes by. Universitetsforlaget 1997 | ||
* Vik, Knut L.: Glimt fra Trondheims posthistorie | * Vik, Knut L.: [http://nordenfjeldskefilateli.com/poshistorie-Trondheim-glimt.pdf Glimt fra Trondheims posthistorie] | ||
* Wangenstein O. A. (1762): Kart over Aggershuus Stift afdelet i sine Amter og fogderier. | * Wangenstein O. A. (1762): Kart over Aggershuus Stift afdelet i sine Amter og fogderier. | ||
* Wilse J. N. (1790): Kart over Christiania og omegn. | * Wilse J. N. (1790): Kart over Christiania og omegn. | ||
| Linje 295: | Linje 293: | ||
{{Kulturminneløypa}} | {{Kulturminneløypa}} | ||
[[Kategori:Postvesen]][[Kategori:Veg]] | {{Samkult}} | ||
[[Kategori:Postvesen]] | |||
[[Kategori:Veg]] | |||
{{bm}} | |||
{{f2}} | |||