Postgangen Christiania-Trondhjem: Forskjell mellom sideversjoner

=== Postgårder mellom Hamar og Otta ===

Fra gårdene Berg og Arstad ved Hamar var Kolstad-gårdene i Ringsaker første vekslingspost nordover. Derfra ble posten brakt videre til Vea, Rise og Hundskjold ved Brøttum. Forbi det som nå er Lillehammer hadde gården Hauknes oppgaven som postbud. I Fåberg sogn var gården Smestad pålagt postføring allerede i 1647 med «Nordhofven 1/2 mil lenger nord som tilhjelpsgård der postbonden kunne lese og være poståpner». Innberetningen fra fogd Cristopher Bruun i 1709 sier at det ble tatt ut brev fra postvesken til to oberster i Lillehammer  og at bondenr på Nord Hove kunne lese og skrive og ta ut brev av postklaffen. Fogd Stenersens innberetning i 1722 sier at da ble posten åpnet i «Lillehammer gjestgivergård» og deretter av postbonden Lars Nordhofven i Fåberg. Schanche registerte i 1754 at det fortsatt ble tatt ut post til Gausdalsbygdene på Nord Hove. Hans registrering og vurdering medførte trolig til at Smestad overtok rollen både som postgård og poståpneri i 1759. På et eget kart viser vi her lokaliseringen både av postgårdene Nord Hove og Smestad sammen med Postmuseet på Maihaugen (som flyttet til Lillehammer i 2003) og Vegmuseet, som ligger 12 km nord for Lillehammer sentrum.

Poståpnerier videre opp i Gudbrandsdalen ble ikke registrert av Schanche i 1758. I fogden Coldewins innberetning i 1689 skilles det imidlertid mellom gårder med «poståpner» og tilhjelpsgårder opp til Otta slik:

:* Øyer sogn:      Moshus gård (1647) med Bøe (1662) og Houg som tilhjelpsgårder

På andre siden av Lågen, i dagens tettbygde Otta, lå gården Breden som Wangensteén har markert som postgård på sitt kart i 1762.

Av Mjøsbyene var det Lillehammer som var den første som på 1800-tallet fikk kjøpstadsrettigheter (1827). Skal vi nevne noen spesielle kulturminner knyttet til Lillehammer før denne tiden må det være birkebeinerhistorien fra 1205 - 1206 da barnet Haakon Haakonsson skulle bringes i sikkerhet til kong Inge i Nidaros. Håkon var født i 1204 på Folkenborg i Eidsberg kommune i Østfold, der hans mor Inga fra Varteig hevdet at birkebeinerkongen Håkon Sverresson var far til gutten. Han hadde besøkt gården Varteig året før, og da hatt Inga som frille en tid. Etter at Haakon Sverresson døde nyttårsdagen i 1204 var birkebeinerne raskt ute med å godta Håkon som kongssønn mens baglerne ville kvitte seg med et slikt mulig kongsemne. Derfor måtte Haakon bringes i sikkerhet ved at noen birkebeinere brakte barnet til Hamar juleaften 1205 og videre til en gård ved Lillehammer der de holdt seg skjult i julen. Da de skulle videre turte de ikke ta den vanlige veien opp gjennom Gudbrandsdalen, men dro over fjellet til Østerdalen. Tross mye styggevær i frost og snø klarte to gode skiløpere Torstein Skjevla og Skjervald Skrukka å få det lille barnet velberget ned i Østerdalen, der de ble godt mottatt av bønder som hjalp dem videre på veien nordover.

Kong Christian V likte veien dårlig på sin reise over Dovrefjell i 1685. Under ferden til Christian VI fra Tofte 16. juli 1733 var det fortsatt strekninger som var vanskelige å passere:

=== Vårstigen, vegfarendes skrekk. ===

{{thumb|VårstigenInfo.jpg|Vårstigen mellom Gammalholet og Hesthågan i Drivdalen vist på Oppdal Historielags infotavle.}}

I vikingetiden gikk ferdselen over Dovrefjell etter pilegrimsleia, en gang- og ridevei inne på fjellet øst for Drivdalen. Her dro ferdafolket fra Hjerkinn til Heimtjønna og framover Risberget helt ned til Rise. Det er usikkert når veien i dalbunnen i Drivdalen  ble tatt i bruk utover at den er omtalt  i 1182. I middelalderen ble de to rutene brukt om hverandre.

{{thumb|Utleggarbru.jpg|Utleggerbru over Magalaupet i Driva tegnet i 1862.}}