Postgangen Christiania-Trondhjem: Forskjell mellom sideversjoner

Postgangen Christiania-Trondhjem (vis kilde)

Sideversjonen fra 6. okt. 2014 kl. 20:08

394 byte lagt til , 6. okt. 2014

Korrektur og innsatt lenker fra Vårstigen og ut.~~~~

Steinar Bunæs

Skribenter

10 736

redigeringer

@@ Linje 141: / Linje 141: @@
 <small>«Meget betimelig begav den Høie Svite sig paa Fjeldet og spiiste Middags Maaltid paa Jerkestuen som er fulde 4 Miil. Og samme Eftermiddag passerede i god Tiid og vel Behold, Hullet eller Konswalden, hvor Aggershuus Stift endes, og det Trondhiemske igje begynner, saavelsom Worstien, der for en Fremmed falder heel frygtagtig og besværlig siden Fieldet er brat og græsselit over brusende Elv, der sees nedenfore, og gik henimod 10 timer paa en Distance af 2 Miil, saa at det Høie Herskab ikke førend om Aftenen Klokken imod 11 ankom Drifstuen, 2,5 Miil. Det Høie Herskab gav sig endu videre samme nat til Opdals Præstegaard hvor Ankomsten skeede Kl 1, som er 2 Miil.»</small> Veien videre dagen etter mot Berkåk beskrives også som «Een stor og besværlig Mil».
-=== Vårstigen, vegfarendes skrekk. ===
+=== Vårstigen, vegfarendes skrekk ===
 [[Fil:VårstigenInfo.jpg|Vårstigen mellom Gammalholet og Hesthågan i Drivdalen vist på Oppdal Historielags infotavle.|thumb]]
 [[Fil:VårstigenChr.jpg|Situasjonsbilde i Vårstigen under Christian VIs reise i 1733.|thumb]]
-I vikingetiden gikk ferdselen over Dovrefjell etter pilegrimsleia, en gang- og ridevei inne på fjellet øst for Drivdalen. Her dro ferdafolket fra Hjerkinn til Heimtjønna og framover Risberget helt ned til Rise. Det er usikkert når veien i dalbunnen i Drivdalen  ble tatt i bruk utover at den er omtalt  i 1182. I middelalderen ble de to rutene brukt om hverandre.
+I vikingetiden gikk ferdselen over Dovrefjell etter pilegrimsleia, en gang- og ridevei inne på fjellet øst for Drivdalen. Her dro ferdafolket fra Hjerkinn til Heimtjønna og framover Risberget helt ned til Rise. Det er usikkert når veien i dalbunnen i Drivdalen  ble tatt i bruk utover at den er omtalt  i [[1182]]. I middelalderen ble de to rutene brukt om hverandre.
 [[Fil:Utleggarbru.jpg|Utleggerbru over Magalaupet i Driva tegnet i 1862.|thumb]]
-Drivdalen er smal og har bratte dalsider. For å komme fram gjennom de trangeste partiene sommerstid, måtte elva krysses  ni ganger på en 9 kilometer lang strekning nord for Kongsvold. Langs delen som kalles Vavegen måtte en vade 3 ganger over elva. Vinterstid tok ferdafolket seg fram på elveisen. Men når elva var gått opp og gikk flomstor, måtte ruta legges til den beryktede Vårstigen flere hundre meter oppe i dalsiden. Den er flere steder meget bratt og i tillegg så smal at to ryttere knapt kunne møtes. Da Christian V dro over her i 1685, måtte han foreta reisen med ridehest. Men da Fredrik IV kom i 1704, var stien forbedret, og han kunne bruke karjol. Christian VI reiste over Vårstigen i 1733 i firehjuls vogn. Fra hans reise heter det om Vårstigen: «Worstien, der for en fremmed falder heel fryktaktig og besværlig siden Fieldet er brat og græsseligt over den brusende Elv, der sees neden fore.» Aasmund Olavsson Vinje gikk Vårstigen og beskrev den skrøpelige vegen slik i «ferdaminni fraa Sumaren 1860»: «Den galnaste og styggaste Aalmanveg eg enno hever farit paa».
+Drivdalen er smal og har bratte dalsider. For å komme fram gjennom de trangeste partiene sommerstid, måtte elva krysses  ni ganger på en 9 kilometer lang strekning nord for Kongsvold. Langs delen som kalles Vavegen måtte en vade 3 ganger over elva. Vinterstid tok ferdafolket seg fram på elveisen. Men når elva var gått opp og gikk flomstor, måtte ruta legges til den beryktede Vårstigen flere hundre meter oppe i dalsiden. Den er flere steder meget bratt og i tillegg så smal at to ryttere knapt kunne møtes. Da Christian V dro over her i [[1685]], måtte han foreta reisen med ridehest. Men da Fredrik IV kom i [[1704]], var stien forbedret, og han kunne bruke karjol. Christian VI reiste over Vårstigen i [[1733]] i firehjuls vogn. Fra hans reise heter det om Vårstigen: «Worstien, der for en fremmed falder heel fryktaktig og besværlig siden Fieldet er brat og græsseligt over den brusende Elv, der sees neden fore.» Aasmund Olavsson Vinje gikk Vårstigen og beskrev den skrøpelige vegen slik i «ferdaminni fraa Sumaren [[1860]]»: «Den galnaste og styggaste Aalmanveg eg enno hever farit paa».
 Vårstigen er 6 km lang og ligger innenfor Drivdalen landskapsvernområde. Tingvaet er  vegstrekningens høyeste punkt (1015 moh) med veldig fin utsikt. Navnet knyttes til at stedet har vært er gammel tingplass for Oplendinger og Trøndere .
-Under kong Christian Vs besøk i 1685 var Vårstigen i bruk som rideveg, men til  kongebesøket i 1704 var den opparbeidet til kjøreveg, der kongen kunne benytte karjol som fremkomstmiddel. Vegen ble ytterligere utbedret utover på 1700-tallet og ved kong Christian VIs reise i 1733 kunne kongen benytte reisekarosse i Vårstigen. Situasjonsbildet som vises her er fra kongereisen i 1733 og viser mange likhetstrekk med det som er vist og omtalt samme år for Bechers klev syd for Ringebu.
+Under kong Christian Vs besøk i [[1685]] var Vårstigen i bruk som rideveg, men til  kongebesøket i [[1704]] var den opparbeidet til kjøreveg, der kongen kunne benytte karjol som fremkomstmiddel. Vegen ble ytterligere utbedret utover på 1700-tallet og ved kong Christian VIs reise i 1733 kunne kongen benytte reisekarosse i Vårstigen. Situasjonsbildet som vises her er fra kongereisen i 1733 og viser mange likhetstrekk med det som er vist og omtalt samme år for Bechers klev syd for [[Ringebu]].
 === Fjellbygda Oppdal ===
-Oppdal har en  beliggenhet som har fungert som vegkryss for viktige veger mellom øst-vest og nord-syd helt tilbake til folkevandringstiden. Funn av pileredskaper i snaufjellet viser at folk i bygda hadde  jakt som en viktig næring. Mange andre funn forteller at  fjellbygda hentet kulturimpulser også langt utenfor Norden. Bronsesmykker, glassperler og finere våpen er luksusartikler som har kommet utenfra, blant annet fra britiske øyer.  Et  gravfelt ved Risgjerdet på Rise viser ekesempel på at det var skikk og bruk å legge graver ved veier. Her kom fjellveien over Dovrefjell ned i bygda og det er i dette gravfeltet man fant den kjente Riseengelen som har vært del av et helgenskrin på Irland.  På Vang finnes fortsatt et uvanlig stort gravfelt med mer en 50 hauger godt bevart i hele sin utstrekning.
+[[Oppdal]] har en  beliggenhet som har fungert som vegkryss for viktige veger mellom øst-vest og nord-syd helt tilbake til folkevandringstiden. Funn av pileredskaper i snaufjellet viser at folk i bygda hadde  jakt som en viktig næring. Mange andre funn forteller at  fjellbygda hentet kulturimpulser også langt utenfor Norden. Bronsesmykker, glassperler og finere våpen er luksusartikler som har kommet utenfra, blant annet fra britiske øyer.  Et  gravfelt ved Risgjerdet på Rise viser ekesempel på at det var skikk og bruk å legge graver ved veier. Her kom fjellveien over Dovrefjell ned i bygda og det er i dette gravfeltet man fant den kjente Riseengelen som har vært del av et helgenskrin på Irland.  På Vang finnes fortsatt et uvanlig stort gravfelt med mer en 50 hauger godt bevart i hele sin utstrekning.
-I sagaen om Håkon Håkonsson (1217-1263) fortelles det at kong Håkon kjøpte Lo i Oppdal og at han lot bygge gard, veitslehall og kapell der. Veitslehall ble bygd for å samle inn nødvendige naturalytelser fra bøndene i området der viktige veier  møtes, i dette tilfellet like nord for fjellovergangen mellom Trøndelag og Gudbrandsdalen. Gjennom et  brev fra år 1300 er det også  kjent at  kong Håkon Magnusson oppholdt seg på Lo da han stadfestet privilegiene til domkapitlet i Nidaros. I middelalderen kunne pilegrimene finne 4 kirker på sin vandring gjennom bygda. Alle er nå borte men det fins en tegning fra 1600 av en stavkirke på Vang. Gerhard Schøning kunne ellers i sin tid påvise rester av muren til en kirke ved Stavåa.
+I sagaen om Håkon Håkonsson ([[1217]]-[[1263]]) fortelles det at kong Håkon kjøpte Lo i Oppdal og at han lot bygge gard, veitslehall og kapell der. Veitslehall ble bygd for å samle inn nødvendige naturalytelser fra bøndene i området der viktige veier  møtes, i dette tilfellet like nord for fjellovergangen mellom Trøndelag og Gudbrandsdalen. Gjennom et  brev fra år [[1300]] er det også  kjent at  kong Håkon Magnusson oppholdt seg på Lo da han stadfestet privilegiene til domkapitlet i Nidaros. I middelalderen kunne pilegrimene finne 4 kirker på sin vandring gjennom bygda. Alle er nå borte men det fins en tegning fra 1600 av en stavkirke på Vang. Gerhard Schøning kunne ellers i sin tid påvise rester av muren til en kirke ved Stavåa.
-På Oppdalsiden av Dovrefjell var det gardsfolket på Lo og Rise sør i dalen som brakte posten til gårdene Bjørke, Bjørndal og Aune langs elva Bryna mot Berkåk. Derfra ble posten fraktet videre til gårdene Dånnålia, Fagerhaug, Søreggen, Holden og Pøiten. De fraktet posten både sørover til Oppdal og nordover til gardsfolket på Havdal som hadde ansvaret videre til Skamfer i Berkåk.
+På Oppdalsiden av [[Dovrefjell]] var det gardsfolket på Lo og Rise sør i dalen som brakte posten til gårdene Bjørke, Bjørndal og Aune langs elva Bryna mot Berkåk. Derfra ble posten fraktet videre til gårdene Dånnålia, Fagerhaug, Søreggen, Holden og Pøiten. De fraktet posten både sørover til Oppdal og nordover til gardsfolket på Havdal som hadde ansvaret videre til Skamfer i Berkåk.
 == Berkåk - Trondhjem ==
 [[Fil:BeråkNidaros.jpg|Postruten mellom Berkåk og Trondhjem markert på kart fra 1785.|thumb]]
-Posten som ankom Skamfer rett sør for Berkåk ble fraktet videre langs elva Ila til gårdene Buan, Halland og Rønning sør for Garli. Disse gårdene hadde ansvaret for både nordgående og sørgående post. Videre nordover fulgte posten dagens E6 til gården Fossum i Soknedal,deretter til gården Soknes på Støren. Så overtok gårdene Foss, Ler og Melhus transporten langs E6 og Gaula. De siste postgårdene på ruten sør for Trondheim var Skjetlein og Hoem der Hoem fraktet posten både fra og til postkontoret i Trondheim.
+Posten som ankom Skamfer rett sør for Berkåk ble fraktet videre langs elva Ila til gårdene Buan, Halland og Rønning sør for Garli. Disse gårdene hadde ansvaret for både nordgående og sørgående post. Videre nordover fulgte posten dagens E6 til gården Fossum i Soknedal,deretter til gården Soknes på Støren. Så overtok gårdene Foss, Ler og [[Melhus]] transporten langs E6 og Gaula. De siste postgårdene på ruten sør for Trondheim var Skjetlein og Hoem der Hoem fraktet posten både fra og til postkontoret i Trondheim.
 [[Fil:HanshusSoknedal.jpg|Gammeltunet Hanshus i Soknedal år 2008.|thumb]]
 Gammeltunet Hanshus i Soknedal gir et godt eksempel på historisk byggeskikk og tunform i Trøndelag. I et firkanttun ligger den tradisjonelle "trønderlåna" som del av et firkanttun med stabbur, kårstue, onnbu, sammenbygde driftsbygninger og årestue. Her er i alt 7 bygninger fredet ved lov. Bygningene med sine gamle interiører gjenspeiler kulturhistoriske epoker som i dag stort sett bare finnes på muséer. Trønderlåna og andre bygninger i tunet brukes i dag  til opphold og overnatting.  Gården ligger i et gammelt kulturlandskap midt i en skog- og fjellverden som også innbyr til interessante og opplevelsesrike turer med adgang til fiske i elven Gaula og en rekke fjell og skogsvann.
 === Støren og vegen til Røros kobberverk ===
-Støren ble et viktig vegknutepunkt etter at Røros kobberverk startet opp i 1646. Det var naturlig at Trondhjem både ble utskipningshavn for kobber fra verket og leverandør av varer til verket.  Oberst Nicolai Frederik Krohg (1732 – 1801) , kjent som generalveimester nordenfjelds i ca 20 år hadde spesielle interesser i vegforbindelsen Trondhjem – Støren - Røros, da han fra 1773 og til sin død også var overdirektør for Røros kobberverk. Hans forgjenger på verket, general Mangelsen, hadde vært en sterk motstander av vegutbedringer langs Gaula mot Røros med argumentet  at det ville medføre flere reisende og belaste bøndene med for mye skyss. Vegen opp til Røros fikk etter hvert så dårlig ry at det i Trondhjem ble vanlig å ønske kvinner som skulle føde ''«en god reise til Røros»'' som uttrykk for gode ønsker om en vellykket fødsel. Straks Krohg tiltådte som generalvegmester satte han i gang vegutbedringer langs Gaula bl.a. ved at det på ''«verkets side blev derpå gjort alvorlig bekostning med minering og muring, likesom også verkets betjente og arbeidere dertil for en stor del ble brukt.»'' Resultatet av denne innsatsen ble etterpå beskrevet slik: ''«Denne Gauldalveiens istandsettelse er ellers en av de prisverdigste og nyttigste innretninger som i de yngre tider er foretatt til verkets fordel, da gauldølingene uten hasard av eget og hesters liv kan reise frem og tilbake og forlate de forhen brukte kløvveier hvorover dalbygdens bønder med rette fører besværing»''.
+[[Støren]] ble et viktig vegknutepunkt etter at [[Røros]] kobberverk startet opp i [[1646]]. Det var naturlig at Trondhjem både ble utskipningshavn for kobber fra verket og leverandør av varer til verket.  Oberst Nicolai Frederik Krohg ([[1732]] – [[1801]]) , kjent som generalveimester nordenfjelds i ca 20 år hadde spesielle interesser i vegforbindelsen Trondhjem – Støren - Røros, da han fra [[1773]] og til sin død også var overdirektør for Røros kobberverk. Hans forgjenger på verket, general Mangelsen, hadde vært en sterk motstander av vegutbedringer langs Gaula mot Røros med argumentet  at det ville medføre flere reisende og belaste bøndene med for mye skyss. Vegen opp til Røros fikk etter hvert så dårlig ry at det i Trondhjem ble vanlig å ønske kvinner som skulle føde ''«en god reise til Røros»'' som uttrykk for gode ønsker om en vellykket fødsel. Straks Krohg tiltådte som generalvegmester satte han i gang vegutbedringer langs Gaula bl.a. ved at det på ''«verkets side blev derpå gjort alvorlig bekostning med minering og muring, likesom også verkets betjente og arbeidere dertil for en stor del ble brukt.»'' Resultatet av denne innsatsen ble etterpå beskrevet slik: ''«Denne Gauldalveiens istandsettelse er ellers en av de prisverdigste og nyttigste innretninger som i de yngre tider er foretatt til verkets fordel, da gauldølingene uten hasard av eget og hesters liv kan reise frem og tilbake og forlate de forhen brukte kløvveier hvorover dalbygdens bønder med rette fører besværing»''.
 Krogh gikk planmessig til verks da han tiltrådte embetet som generalveimester og utformet beskrivelser for hvordan veier og broer burde anlegges. Disse ble kunngjort for lokalbefolkning og øvrighet på tingene. Imidlertid var interessen liten for nye veitraséer og bedre fremkommelighet og han møtte stor motstand hos folk flest som skulle bekoste brorparten av arbeidet. Selv om regionale embetsmenn også ga han mye motbør i hans myndighetsutøvelse fikk han i alle fall anlagt de første veier farbare med vogn, bl.a. veien sørover fra Trondheim over Steinberget og veien gjennom Gauldalen til Røros kobberverk.
 === Grisehusdrama i Melhus ===
-Melhus er kjent for velholdte, tradisjonelle bygningsmiljøer og en lokalhistorie som strekker seg helt tilbake til sagatiden. Her finnes to nærliggende gårder kjent for dramatiske begivenheter omtalt i Snorres sagaer. Gimsan er ættegården til Einar Tambarskjelve som er en av de mest omtalte personene i Snorres Heimskringla. Her ble også bonden Klemet fostret, som i 1661 gjorde opprør mot høvedsmannen over Trondhjem len og nær tok livet av ham.
+Melhus er kjent for velholdte, tradisjonelle bygningsmiljøer og en lokalhistorie som strekker seg helt tilbake til sagatiden. Her finnes to nærliggende gårder kjent for dramatiske begivenheter omtalt i Snorres sagaer. Gimsan er ættegården til Einar Tambarskjelve som er en av de mest omtalte personene i Snorres Heimskringla. Her ble også bonden Klemet fostret, som i [[1661]] gjorde opprør mot høvedsmannen over Trondhjem len og nær tok livet av ham.
-Gården Rimol (Romol) et par km syd for Gimsan er kjent som stedet der ladejarlen/kongen Håkon Sigurdsson ble drept i 995 i grisehuset hos sin frille Tora av trellen Kark.  Håkon Sigurdson vurderes  som norsk riksstyrer fra ca. 970 til 995, særlig etter 987 da han fikk kongetittel av danskekongen Harald Gormsson Blåtann og ble enehersker over hele landet. I kampen mot danene, spesielt etter jomsvikingslaget fremstår han som en modig nasjonalhelt. Han kjempet konsekvent mot dem som “brøt ned hovene” og prøvde å innføre kristendommen - men under møter med Harald Blåtann gav han inntrykk av det motsatte. Harald Blåtann hadde sterk kontrollinteresse over Viken særlig under den tid han følte trussel av den tysk-romerske keiser Otto II ved den danske sørgrense. Han var  tjent med et svakt og splittet Norge så lenge Eirikssønnene delte makten i Norge men det endret seg etter at Harald Gråfell jaget og fikk drept sin brødre. Men det resulterte også i at Harald Gråfell samme år som han ble enehersker ble lokket til Danmark og drept i et bakhold avtalt mellom Håkon Ladejarl og Harald Blåtann. Harald Blåtann sikret seg da retten over Viken  mens Håkon Ladejarl fikk resten av Norge i len med plikt til å betale lensavgifter til danskekongen.  Som skattekonge hadde Håkon Ladejarl tidligere rådd over finneskatten som samer betalte som veideskatt vesentlig i form av skinn. Og han kjente betydningen av å ha  kontroll med handelsruten langs hele norskekysten. En  av runesteinene ved den gamle kongsgården Jellinge på Jylland gir denne beskrivelsen av hvordan danskene oppfattet situasjon etter slaget mot Håkon den gode ved Fitjar år 961 og fellingen av Harald Gråfell år 970: «Kong Harald bød gjøre dette minnesmerke etter Gorm sin far og Tyra sin mor  - den Harald som vant hele Danmark og Norge, og gjorde danene kristne».
+Gården Rimol (Romol) et par km syd for Gimsan er kjent som stedet der ladejarlen/kongen Håkon Sigurdsson ble drept i [[995]] i grisehuset hos sin frille Tora av trellen Kark.  Håkon Sigurdson vurderes  som norsk riksstyrer fra ca. [[970]] til 995, særlig etter [[987]] da han fikk kongetittel av danskekongen Harald Gormsson Blåtann og ble enehersker over hele landet. I kampen mot danene, spesielt etter jomsvikingslaget fremstår han som en modig nasjonalhelt. Han kjempet konsekvent mot dem som “brøt ned hovene” og prøvde å innføre kristendommen - men under møter med Harald Blåtann gav han inntrykk av det motsatte. Harald Blåtann hadde sterk kontrollinteresse over Viken særlig under den tid han følte trussel av den tysk-romerske keiser Otto II ved den danske sørgrense. Han var  tjent med et svakt og splittet Norge så lenge Eirikssønnene delte makten i Norge men det endret seg etter at Harald Gråfell jaget og fikk drept sin brødre. Men det resulterte også i at Harald Gråfell samme år som han ble enehersker ble lokket til Danmark og drept i et bakhold avtalt mellom Håkon Ladejarl og Harald Blåtann. Harald Blåtann sikret seg da retten over Viken, mens Håkon Ladejarl fikk resten av Norge i len med plikt til å betale lensavgifter til danskekongen.  Som skattekonge hadde Håkon Ladejarl tidligere rådd over finneskatten som samer betalte som veideskatt vesentlig i form av skinn. Og han kjente betydningen av å ha  kontroll med handelsruten langs hele norskekysten. En  av runesteinene ved den gamle kongsgården Jellinge på Jylland gir denne beskrivelsen av hvordan danskene oppfattet situasjon etter slaget mot Håkon den gode ved Fitjar år 961 og fellingen av Harald Gråfell år 970: «Kong Harald bød gjøre dette minnesmerke etter Gorm sin far og Tyra sin mor  - den Harald som vant hele Danmark og Norge, og gjorde danene kristne».
 === Sverresborg og engelske reisebeskrivelser. ===
-På en steil fjellknaus overfor Steinberget ved Trondhjem ligger ruinene av landets eldste steinborg som kong Sverre Sigurdsson oppførte vinteren 1182-83 som forsvar mot angrepene på Nidaros under borgerkrigstiden. Fjellknausen med sine bratte sider gjorde borgen utilgjengelig fra nord og vest. Borgen fikk navnet Sion etter kong Davids borg i Jerusalem. Ruinene er nå omkranset av bygninger tilhørende Trøndelag Folkemuseum.
+På en steil fjellknaus overfor Steinberget ved Trondhjem ligger ruinene av landets eldste steinborg som kong Sverre Sigurdsson oppførte vinteren [[1182]]-83 som forsvar mot angrepene på Nidaros under borgerkrigstiden. Fjellknausen med sine bratte sider gjorde borgen utilgjengelig fra nord og vest. Borgen fikk navnet Sion etter kong Davids borg i Jerusalem. Ruinene er nå omkranset av bygninger tilhørende Trøndelag Folkemuseum.
 Sverresborg ble inngangsport til Trondhjem for reisende som fulgte postrutetraséen sydfra. To engelskmenn, Thomas Malthus og Daniel Clarke, passerte her sydfra i 1799 og skrev samme år  om sine reiseerfaringer og inntrykk av vegtilstander på sine vitenskapelige studieturer til Trondheim.  Clarke som kom fra Sverige via Røros og er begeistret over naturen og byen noe han uttrykker slik idet han kommer over Sverresborg:« ''Plutselig fikk vi et praktfullt overblikk over byen Tronyem langt under oss på en halvøy i den vakreste bukt vi noensinne hadde sett''.» Han mener byen minner om Napoli.
-Malthus kom fra Christiania der han hadde kjøpt en firehjuls vogn for sin ferd til Trondhjem og trengte derfor bare å leie hester på skysskiftene. Ellers fulgte en tjener med ham på reisen. Malthus beskriver at turen over Romsås, Skedsmo, Råholt og Minne gikk på utmerket vei. Reisen opp gjennom Gudbrandsdalen gjorde inntrykk på ham for sin skjønnhet og veien her får heller ikke noen negativ omtale. Ved Tofte øverst i dalen fant han veien helt gressgrodd noe som kunne sammenelignes med veien i parken til et engelsk gods. Turen over Dovrefjell ble mindre behagelig og veien fra Kongsvoll ned til Drivstua blir beskrevet som dårlig, farlig og meget bratt. Den første dårlige vei Malthus hadde truffet på i Norge var den beryktede Vårstigen han kjørte på. Resten av turen til Trondheim forløp uten spesielle notater.
+Malthus kom fra Christiania der han hadde kjøpt en firehjuls vogn for sin ferd til Trondhjem og trengte derfor bare å leie hester på skysskiftene. Ellers fulgte en tjener med ham på reisen. Malthus beskriver at turen over Romsås, [[Skedsmo]], Råholt og Minne gikk på utmerket vei. Reisen opp gjennom Gudbrandsdalen gjorde inntrykk på ham for sin skjønnhet og veien her får heller ikke noen negativ omtale. Ved Tofte øverst i dalen fant han veien helt gressgrodd noe som kunne sammenelignes med veien i parken til et engelsk gods. Turen over Dovrefjell ble mindre behagelig og veien fra Kongsvoll ned til Drivstua blir beskrevet som dårlig, farlig og meget bratt. Den første dårlige vei Malthus hadde truffet på i Norge var den beryktede Vårstigen han kjørte på. Resten av turen til Trondheim forløp uten spesielle notater.
 === Nidaros utvikles til by med erkebispesete ===
 ==== Ladejarler og kongemakt ====
-For å belyse hvordan Trondhjem utviklet seg til en by som målpunkt for en postrute og ga grunnlag for inntrykk gitt av Thomas Malthus og Daniel Clarke etter sitt byopphold i 1799, vil samkult søke litt helt tilbake til vikingetiden med dagsaktuelle nøkkelord som ledelse og kommunikasjon. Ladejarler anses å stamme fra en Hålogalandætt som kunne kreve Norges trone ved siden av Hårfagreætten. Da Harald Hårfagre startet sin rikssamlingsprosess hadde høvdingen ''Håkon Grjotgardsson'' (ca 838 - ca 917) et maktområde som strakte seg fra Troms ned til Nordmøre. Han hadde etablert seg på Ørlandet og kontrollerte der skipsleia mellom nord og sør og trafikken inn i Trondhjemsfjorden. Da Harald Hårfagre hadde underlagt seg Trøndelag inngikk Håkon Grjotgardsson en avtale med Harald Hårfagre om hvordan de med felles styrker skulle ta kontrollen over vestlandshøvdingene. Det resulterte i en seier under slaget i Solskjel ca 875 slik at Harald ble konge både i Møre og Romsdal og over Sogn og Fjordane. Håkon Grjotgardsson fikk Trøndelag, Førdafylket og Sogn som len etter denne seieren. Harald Hårfagre giftet seg med Håkons datter Åsa. Tittelen «Ladejarl»  har trolig sammenheng med at Håkon kunne bruke Lade gård som Harald Hårfagre betraktet som kongsgård. Ved Lade på Øra lå tingstedet for Trøndelag som etter hvert ble tillagt «landets rette kraft og styrke» i betydningen at kun den som ble hyllet på Øreting kunne anses å være Norges rettmessige konge.
+For å belyse hvordan Trondhjem utviklet seg til en by som målpunkt for en postrute og ga grunnlag for inntrykk gitt av Thomas Malthus og Daniel Clarke etter sitt byopphold i [[1799]], vil samkult søke litt helt tilbake til vikingetiden med dagsaktuelle nøkkelord som ledelse og kommunikasjon. Ladejarler anses å stamme fra en Hålogalandætt som kunne kreve Norges trone ved siden av Hårfagreætten. Da Harald Hårfagre startet sin rikssamlingsprosess hadde høvdingen ''Håkon Grjotgardsson'' (ca [[838]] - ca [[917]]) et maktområde som strakte seg fra Troms ned til Nordmøre. Han hadde etablert seg på Ørlandet og kontrollerte der skipsleia mellom nord og sør og trafikken inn i Trondhjemsfjorden. Da Harald Hårfagre hadde underlagt seg Trøndelag inngikk Håkon Grjotgardsson en avtale med Harald Hårfagre om hvordan de med felles styrker skulle ta kontrollen over vestlandshøvdingene. Det resulterte i en seier under slaget i Solskjel ca 875 slik at Harald ble konge både i Møre og Romsdal og over Sogn og Fjordane. Håkon Grjotgardsson fikk Trøndelag, Førdafylket og Sogn som len etter denne seieren. Harald Hårfagre giftet seg med Håkons datter Åsa. Tittelen «Ladejarl»  har trolig sammenheng med at Håkon kunne bruke Lade gård som Harald Hårfagre betraktet som kongsgård. Ved Lade på Øra lå tingstedet for Trøndelag som etter hvert ble tillagt «landets rette kraft og styrke» i betydningen at kun den som ble hyllet på Øreting kunne anses å være Norges rettmessige konge.
-Da motstanden mot kong Eirik Blodøks i løpet av kort tid ble massiv var det ''Sigurd Håkonsson Ladejarl'' (ca. 890 død 962) som tok initiativ til å hente Harald Hårfagres yngste sønn Håkon fra oppfostring hos kong Adelstein i England. Sigurd fikk under denne kong Håkon en innflytelsesrik stilling som kongens venn og rådgiver under utformingen av leidangsordningen og i meglingen  mellom kongen og folk under kongens forsøk på å innføre kristendommen. Dette bidro til at Håkon fikk tilnavnet "den gode". Men høsten 962 ble Sigurd overfalt av Harald Gråfell og hans bror Erling på Aglo i Stjørdal og brent inne. Denne ugjerningen førte til at forholdet mellom trønderne og Eirikssønnene forverret seg betraktelig og startet et uvennskap mellom Hårfagreætta og ladejarlene.
+Da motstanden mot kong Eirik Blodøks i løpet av kort tid ble massiv var det ''Sigurd Håkonsson Ladejarl'' (ca. 890 død 962) som tok initiativ til å hente Harald Hårfagres yngste sønn Håkon fra oppfostring hos kong Adelstein i England. Sigurd fikk under denne kong Håkon en innflytelsesrik stilling som kongens venn og rådgiver under utformingen av leidangsordningen og i meglingen  mellom kongen og folk under kongens forsøk på å innføre kristendommen. Dette bidro til at Håkon fikk tilnavnet "den gode". Men høsten [[962]] ble Sigurd overfalt av Harald Gråfell og hans bror Erling på Aglo i Stjørdal og brent inne. Denne ugjerningen førte til at forholdet mellom trønderne og Eirikssønnene forverret seg betraktelig og startet et uvennskap mellom Hårfagreætta og ladejarlene.
-Gjennom sin allianse med danskekongen Harald Blåtann oppnådde  ''Håkon Sigurdsson Ladejarl'' (ca. år 935 død 995) å  bli Norges enehersker (konge)  i årene 970 – 995. Han døde i maktkamp mot Olav Trygvesson  (se opplysninger tidligere gitt under « Grisehusdrama i Melhus»).
+Gjennom sin allianse med danskekongen Harald Blåtann oppnådde  ''Håkon Sigurdsson Ladejarl'' (ca. år [[935]] død [[995]]) å  bli Norges enehersker (konge)  i årene 970 – 995. Han døde i maktkamp mot Olav Trygvesson  (se opplysninger tidligere gitt under « Grisehusdrama i Melhus»).
-''Eirik Håkonsson Ladejarl'' (født 957, død 1024)  ble tvunget til landflyktighet i Sverige etter at hans far ble drept i 995 på Rimol i Melhus. Han inngikk allianser med Olof Skötkonung av Sverige og Svein Tjugeskjegg av Danmark som lot Eirik bli gift med sin kongsdatter Gyda. Med Sverige som base gjorde Eirik flere hærtokt mot øst med hensikt å skaffe grunnlag til å bygge opp en hær som kunne brukes mot Olav Tryggvason. Og den muligheten inntraff et sted i nærheten av Øresund (Svolder ?) sommeren  år 1000, da Olav Tryggvason returnerte fra en tur i den baltiske region for å hente rikdommer som han mente tilhørte Tyra Haraldsdatter. Med hjelp av høvdingen for Jomsvikingene, Sigvalde jarl, ble Olav lurt i en felle. Eirik jarl klarte å erobre kongens skip «Ormen Lange» og med hjelp av bl.a bueskytteren Einar Tambarskjelve ble Olav Tryggvason tvunget til å kaste seg over bord og «forsvant med skjoldet over seg til vern mot piler». Etter dette slaget delte seierherrene Norge mellom seg. Snorre Sturlasson  beskriver en deling i tre deler: Olof Skötkonung tok fire distrikter i Trøndelag foruten Møre, Romsdal og Ranrike som han overførte til sin svigersønn Svein jarl (bror til Eirik jarl) som skattekonge. Svein Tjugeskjegg tok kontroll over Viken som danskene lenge hadde påstått at de hadde hevd over. Resten av Norge ble styrt av Eirik jarl med Svein Tjugeskjegg der også som overkonge.
+''Eirik Håkonsson Ladejarl'' (født [[957]], død [[1024]])  ble tvunget til landflyktighet i Sverige etter at hans far ble drept i 995 på Rimol i Melhus. Han inngikk allianser med Olof Skötkonung av Sverige og Svein Tjugeskjegg av Danmark som lot Eirik bli gift med sin kongsdatter Gyda. Med Sverige som base gjorde Eirik flere hærtokt mot øst med hensikt å skaffe grunnlag til å bygge opp en hær som kunne brukes mot Olav Tryggvason. Og den muligheten inntraff et sted i nærheten av Øresund (Svolder ?) sommeren  år [[1000]], da Olav Tryggvason returnerte fra en tur i den baltiske region for å hente rikdommer som han mente tilhørte Tyra Haraldsdatter. Med hjelp av høvdingen for Jomsvikingene, Sigvalde jarl, ble Olav lurt i en felle. Eirik jarl klarte å erobre kongens skip «Ormen Lange» og med hjelp av bl.a bueskytteren Einar Tambarskjelve ble Olav Tryggvason tvunget til å kaste seg over bord og «forsvant med skjoldet over seg til vern mot piler». Etter dette slaget delte seierherrene Norge mellom seg. Snorre Sturlasson  beskriver en deling i tre deler: Olof Skötkonung tok fire distrikter i Trøndelag foruten Møre, Romsdal og Ranrike som han overførte til sin svigersønn Svein jarl (bror til Eirik jarl) som skattekonge. Svein Tjugeskjegg tok kontroll over Viken som danskene lenge hadde påstått at de hadde hevd over. Resten av Norge ble styrt av Eirik jarl med Svein Tjugeskjegg der også som overkonge.
-''Svein Håkonsson Ladejarl'' (død ca. 1016) var også sønn av Håkon Sigurdsson - således halvbror til Eirik Håkonsson som han delte regjeringen av Norge med fra år 1000 og til 1015. Sveins mor Tora var datter av høvdingen Skage Skoftesson. Hun fødte også en datter som ble gift med Einar Tambarskjelve.
+''Svein Håkonsson Ladejarl'' (død ca. [[1016]]) var også sønn av Håkon Sigurdsson - således halvbror til Eirik Håkonsson som han delte regjeringen av Norge med fra år 1000 og til 1015. Sveins mor Tora var datter av høvdingen Skage Skoftesson. Hun fødte også en datter som ble gift med Einar Tambarskjelve.
-''Håkon Eiriksson Ladejarl'' (ca. 998, død ca. 1029), var sønn av Eirik Håkonsson Ladejarl og Svein Tjugeskjeggs datter Gyda.  I 1015 ble han riksstyrer sammen sin farbror Svein jarl.  Fra 1019 blir Håkon omtalt i engelske kilder som jarl i Mercia (Worcestershire) i England. Der deltok han sannsynligvis i maktspill og kamper og som førte til at  Knud den store også kunne ta makten i Norge i 1028. Knut tvang da kong Olav Haraldson ut av landet og Håkon ble utnevnt til jarl over Norge. Håkon dro tilbake i England i 1029, sannsynligvis for å gifte seg med Knud den stores søsterdatter Gunnhild -  men druknet på tilbakereisen til Norge. Det betød at mannslinjen i denne ladejarlætta døde ut og at hårfagreætta ble enerådende som norsk fyrsteslekt.
+''Håkon Eiriksson Ladejarl'' (ca. [[998]], død ca. [[1029]]), var sønn av Eirik Håkonsson Ladejarl og Svein Tjugeskjeggs datter Gyda.  I [[1015]] ble han riksstyrer sammen sin farbror Svein jarl.  Fra [[1019]] blir Håkon omtalt i engelske kilder som jarl i Mercia (Worcestershire) i England. Der deltok han sannsynligvis i maktspill og kamper og som førte til at  Knud den store også kunne ta makten i Norge i 1028. Knut tvang da kong Olav Haraldson ut av landet og Håkon ble utnevnt til jarl over Norge. Håkon dro tilbake i England i 1029, sannsynligvis for å gifte seg med Knud den stores søsterdatter Gunnhild -  men druknet på tilbakereisen til Norge. Det betød at mannslinjen i denne ladejarlætta døde ut og at hårfagreætta ble enerådende som norsk fyrsteslekt.
 ==== Leidang og treller ====
 For å realisere sine rikssamlingsambisjoner praktiserte Harald Hårfagre en veitsleordning som bl.a. innebar annektering av gårder som han med sin hird kunne ambulere mellom, livnære seg på og sikre nødvendig styringsmakt. Enkelte høvdinger som nektet å akseptere dette kunne bli tvunget til åpen kamp eller dra i landnåm for å unngå å bli drept.  Et eksempel på dette kommer frem i Egil Skallagrimsons saga . Egils far – Skallagrim Kveldulfsson – var en av de som emigrerte med hele sin ætt til Island etter at Hårfagres menn hadde drept broren Torolv Kveldulfsson. Denne sagaen forteller også om hvordan  vikinger kunne la seg primsigne på utlandstokter for der  å bli akseptert som kristen blant kristne - men følge skikk og sed med å blote når de kom hjem blant sin egne. Egil Skallagrimsson og hans bror ble godtatt som soldater hos kong Adelstein ved at de lot seg primsigne.  Den unge kristne Håkon Adelsteinfostre måtte også etter tilbakekomst til Trondhjem fra hoffskolen til kong Adelstein blote før han sammen med Sigurd Ladejarl klarte å  legge grunnlag for en leidangsordning som kunne  gi inntrykk av lettelser i de tunge veitsleytelser som faren hadde pålagt bøndene. I ettertid ble hans tilnavn endret til «den gode» gjennom den vilje han viste til samarbeid med bøndene om endringer i hvordan riket skulle styres.  Etter slaget mot Eiriksønnene (og danskekongen Harald Blåtann) ved Avaldsnes på Karmøy (ca  år 954 ) utarbeidet Håkon loven som  etablerte  leidangsordningen med en administrativ inndeling i «skipreider». Et skipreide besto av frie menn (bønder), som skulle bygge, utruste, vedlikeholde og bemanne et leidangskip ( i størrelsen 20 – 25 sesser) fullt proviantert for to eller tre måneder. I følge Heimskringla gjaldt  loven over hele landet langs sjøen og så langt opp i elvene som laksen gikk. Gulatingsloven  regner opp hvor mange skip som skulle stilles fra hvert fylke.  Det var vanlig å regne med fire mann på hver sess, det vil si at en 20-sesse hadde 80 mann på sessene mens en 25-sesse hadde 100 mann.
-Som Norges første trådløse kommunikasjonssystem ble det også ordnet veter på varder i en sammenhengende kjede som skulle tennes for å varsle dersom en fremmed hær eller fremmede skip truet landet. Hele eller deler av leidangen skulle da mønstres til forsvar av kongen og landet. Men leidangen kom nok også til å bli benyttet i handelstvister med karakter av plyndringsekspedisjoner der høvdinger og våpenføre menn gjerne deltok  for å få ære og ta del i rikdommen. Treller var  utbytte som ble fraktet hjem fra vikingtokter både før og etter at leidangen ble tatt i bruk.  Kravet om at mannskapet på leidangskipene skulle være våpenføre menn  ser ut til å ha medført økt interesse for utbytte i form av treller.  Landskapslovene med bestemmelser om treller og frigitte treller (løysinger) viser at trellehold spilte en viktig rolle i 1000-tallets norske samfunn. På en middelstor gård i Norge var det vanlig med tre treller. Erling Skjalgsson skal ha hatt 30 treller på gården sin. Treller utførte jordbruksarbeid og dyrestell og gav våpenføre menn bedre muligheter til å dra på vikingtokter.
+Som Norges første trådløse kommunikasjonssystem ble det også ordnet veter på varder i en sammenhengende kjede som skulle tennes for å varsle dersom en fremmed hær eller fremmede skip truet landet. Hele eller deler av [[leidang]]en skulle da mønstres til forsvar av kongen og landet. Men leidangen kom nok også til å bli benyttet i handelstvister med karakter av plyndringsekspedisjoner der høvdinger og våpenføre menn gjerne deltok  for å få ære og ta del i rikdommen. Treller var  utbytte som ble fraktet hjem fra vikingtokter både før og etter at leidangen ble tatt i bruk.  Kravet om at mannskapet på leidangskipene skulle være våpenføre menn  ser ut til å ha medført økt interesse for utbytte i form av treller.  Landskapslovene med bestemmelser om treller og frigitte treller (løysinger) viser at trellehold spilte en viktig rolle i [[1000-tallet]]s norske samfunn. På en middelstor gård i Norge var det vanlig med tre treller. Erling Skjalgsson skal ha hatt 30 treller på gården sin. Treller utførte jordbruksarbeid og dyrestell og gav våpenføre menn bedre muligheter til å dra på vikingtokter.
-Etter hvert utviklet skipreidene seg til  bygdeting der lov og rett ble hevdet og skatt ble innbetalt. Ca 1660 ser det ut til at den opprinnelige skipreideinndeling ble omdannet til tinglag, noe som senere ble grunnlag for vår tids kommuneinndeling.
+Etter hvert utviklet skipreidene seg til  bygdeting der lov og rett ble hevdet og skatt ble innbetalt. Ca [[1660]] ser det ut til at den opprinnelige skipreideinndeling ble omdannet til tinglag, noe som senere ble grunnlag for vår tids kommuneinndeling.
 ==== Fra leidang og korstog til første hovedstad for et Norgesvelde ====
 [[Fil:SigurdNorwegianCrusade1107-1111OldNorse copy.jpg|Sigurd Jorsalfars felttog til korsfarerriket Jerusalem og Miklagard 1108-1111|thumb]][[Fil:Miklagard1422.jpg|Kart fra 1422 som viser hvordan Miklagard så ut før osmaner inntok byen i 1453|thumb]]
-Leidangen gav Magnus Barfot som  Norges konge fra 1093 til 1103 muligheter til å  føre en ekspansiv norsk utenrikspolitikk som bl.a. resulterte  i at en del av de skotske  øyene med norsk bosetning, Orknøyene, Hebridene  og Man ble enten lagt inn under eller bundet tettere til  Norgesveldet. Magnus Barfots siste viktige vesterhavsferd endte med at  han falt i bakhold og ble drept av irske styrker  under et strandhogg i Nord-Irland i august 1103. Sønnen Sigurd, bare 12-13 år gammel, var med på denne leidangsferden og fikk erfaringer til  nytte da han 5 år senere i 1108 som første europeiske konge dro ut på korstog med en flåte på 60 skip. Denne spesielle ferden under ledelse av Sigurd  kom i stand gjennom en spesiell og frivillig avtale med mange stormenn. Store norske leksikon gir dette korte sammendraget av hvordan ferden artet seg de første to årene og før de nådde målet:
+Leidangen gav Magnus Barfot som  Norges konge fra [[1093]] til [[1103]] muligheter til å  føre en ekspansiv norsk utenrikspolitikk som bl.a. resulterte  i at en del av de skotske  øyene med norsk bosetning, Orknøyene, Hebridene  og Man ble enten lagt inn under eller bundet tettere til  Norgesveldet. Magnus Barfots siste viktige vesterhavsferd endte med at  han falt i bakhold og ble drept av irske styrker  under et strandhogg i Nord-Irland i august [[1103]]. Sønnen Sigurd, bare 12-13 år gammel, var med på denne leidangsferden og fikk erfaringer til  nytte da han 5 år senere i 1108 som første europeiske konge dro ut på korstog med en flåte på 60 skip. Denne spesielle ferden under ledelse av Sigurd  kom i stand gjennom en spesiell og frivillig avtale med mange stormenn. Store norske leksikon gir dette korte sammendraget av hvordan ferden artet seg de første to årene og før de nådde målet:
 :''Den første vinteren ute oppholdt nordmennene seg i England. Derfra gikk ferden til det kristne Galicia (Nord-Spania) og videre langs den mauriskkontrollerte vestkysten av Den iberiske halvøy, gjennom Gibraltarstredet (sagaenes Norvasund) og inn i Middelhavet.''
 :''Å dømme etter skaldenes skildringer artet felttoget seg som tidligere vikingferder: “Den kampglade konge” og hans “hengivne mannskap” lovprises for en rekke seirer – de regnes opp med nummer – over motstandere som omtales som “hedenske skarer”, “djevelens tjenere” o.l. Fiendene, hvis blod fløt i strie strømmer, fant nordmennene dels på land (bl.a. ved Lisboa og på øyene Formentera, Ibiza og Menorca), dels på sarasenske skip, som man kom i kamp med ute på havet. Også formidable festningsanlegg ble inntatt.''
-I august 1110 ankom Sigurd med sitt felttog korsfarerriket Jerusalem  der de fikk en ærefull mottakelse av kong Balduin I. Skalden Einar Skulesson fremhever fra oppholdet i Jerusalem at ''“den gavmilde fyrste [Sigurd] – som en lovprist handling – badet i Jordanelvens rene vann”''. Balduin var også gavmild med bl.a en treflis av korset som Jesus ble pint på. Da Sigurd sammen med tolv menn i hans følge mottok denne helligdommen måtte de sverge på at de gjennom all sin makt skulle styrke kristendommen og reise en erkebispestol når de vendte tilbake til Norge.
+I august [[1110]] ankom Sigurd med sitt felttog korsfarerriket Jerusalem  der de fikk en ærefull mottakelse av kong Balduin I. Skalden Einar Skulesson fremhever fra oppholdet i Jerusalem at ''“den gavmilde fyrste [Sigurd] – som en lovprist handling – badet i Jordanelvens rene vann”''. Balduin var også gavmild med bl.a en treflis av korset som Jesus ble pint på. Da Sigurd sammen med tolv menn i hans følge mottok denne helligdommen måtte de sverge på at de gjennom all sin makt skulle styrke kristendommen og reise en erkebispestol når de vendte tilbake til Norge.
-Under det som kalles første korstog var det flere felttog som samlet seg under riddere og gikk mot den hellige by Jerusalem. Sigurd med sitt følge ankom byen nesten 11 år etter at de første felttogene i 1099 hadde massakrert både den muslimske og jødiske befolkning. Men i 1110 var mange av kystbyene som korsfarerriket ønsket tilgang til  fremdeles under muslimsk kontroll og kong Balduin var derfor glad over den støtte han kunne få av Sigurds flåte til å erobre Sidon, som på den tid var en syrisk kystby (i dag underlagt Libanon). Fulcher av Chartres, som var feltprest/fehirde for kong Baldwin I,  bekrefter  i en av sine 3 bøker hvordan Sigurd Jorsalfar som første europeiske konge med en flåte på 60 skip og 5000 mann i 1110 nådde målet for sin korstogferd og til slutt hjalp Baldwin med å vinne kontrollen over den festningssterke kystbyen Saida (Sidon).
+Under det som kalles første korstog var det flere felttog som samlet seg under riddere og gikk mot den hellige by Jerusalem. Sigurd med sitt følge ankom byen nesten 11 år etter at de første felttogene i [[1099]] hadde massakrert både den muslimske og jødiske befolkning. Men i 1110 var mange av kystbyene som korsfarerriket ønsket tilgang til  fremdeles under muslimsk kontroll og kong Balduin var derfor glad over den støtte han kunne få av Sigurds flåte til å erobre Sidon, som på den tid var en syrisk kystby (i dag underlagt Libanon). Fulcher av Chartres, som var feltprest/fehirde for kong Baldwin I,  bekrefter  i en av sine 3 bøker hvordan Sigurd Jorsalfar som første europeiske konge med en flåte på 60 skip og 5000 mann i 1110 nådde målet for sin korstogferd og til slutt hjalp Baldwin med å vinne kontrollen over den festningssterke kystbyen Saida (Sidon).
-Korstogferden til Sigurd ble på en måte avsluttet i Miklagard (Konstantinopel og fra 1930 Istansbul) på retur til Norge. I Miklagard  fikk Sigurd med sitt følge en staslig mottakelse ved at keiser Alexios I (Kirjalaks) åpnet sin spesielle byport med tilbud om stor festivitas i keiserens palass. Oppholdet i Miklagard og gaveutvekslingen mellom konge og keiser endte med at mange i Sigurds følge valgte å gå  i væringstjeneste for den østromerske keiseren.  Væringgarden ble opprettet i 930 og besto av krigere fra de nordiske landene som tjente som leiesoldater for keiseren. I bytte mot skip fikk Sigurd hester av keiseren til reisen han planla over land mot Danmark/Norge. De gullslåtte hodene på skipet til Sigurd ble satt opp på Peterskirken, som i 900 år var hovedkirke i det bysantiske riket før den ble omgjort til moské da osmanene inntok byen i 1453. I denne kirken, som nå heter Hagia Sofia,  finnes fortsatt tagging i runeskrift som forteller at «Halvdan var her» i væringstjenste før Sigurds korstogferd.    Arkitektonisk skal denne kirken ha gitt inspirasjon både til Peterskirken i Roma og St. Pauls Cathedral i London.
+Korstogferden til Sigurd ble på en måte avsluttet i Miklagard (Konstantinopel og fra [[1930]] Istanbul) på retur til Norge. I Miklagard  fikk Sigurd med sitt følge en staselig mottakelse ved at keiser Alexios I (Kirjalaks) åpnet sin spesielle byport med tilbud om stor festivitas i keiserens palass. Oppholdet i Miklagard og gaveutvekslingen mellom konge og keiser endte med at mange i Sigurds følge valgte å gå  i væringstjeneste for den østromerske keiseren.  Væringgarden ble opprettet i 930 og besto av krigere fra de nordiske landene som tjente som leiesoldater for keiseren. I bytte mot skip fikk Sigurd hester av keiseren til reisen han planla over land mot Danmark/Norge. De gullslåtte hodene på skipet til Sigurd ble satt opp på Peterskirken, som i 900 år var hovedkirke i det bysantiske riket før den ble omgjort til moské da osmanene inntok byen i [[1453]]. I denne kirken, som nå heter Hagia Sofia,  finnes fortsatt tagging i runeskrift som forteller at «Halvdan var her» i væringstjenste før Sigurds korstogferd.    Arkitektonisk skal denne kirken ha gitt inspirasjon både til Peterskirken i Roma og St. Pauls Cathedral i London.
-Tilbake i Norge i 1111 fikk Sigurd mye heder for sin korstogferd. Men delingen av kongemakten med sine brødre Magnus og Olav hindret han i å innfri  løftet om å etablere et erkebispesete  i Trondhjem. Før han døde i 1130  konsentrerte han seg om å forsvare landets interesser mot svear och götar i sør, noe som resulterte i at han bygget kastell og en korskirke  i Konghelle. For å markere grensen mot hedninger skal han der  ha plassert relikvien han mottok av kong Balduin I under sin korstogferd..
+Tilbake i Norge i [[1111]] fikk Sigurd mye heder for sin korstogferd. Men delingen av kongemakten med sine brødre Magnus og Olav hindret han i å innfri  løftet om å etablere et erkebispesete  i Trondhjem. Før han døde i [[1130]]  konsentrerte han seg om å forsvare landets interesser mot svear och götar i sør, noe som resulterte i at han bygget kastell og en korskirke  i Konghelle. For å markere grensen mot hedninger skal han der  ha plassert relikvien han mottok av kong Balduin I under sin korstogferd..
 ==== Kardinal Niclas Breakspear ====
-I 1152 sendte pave Eugenius III sin engelske kardinal Niclas Breakspear til Skandinavia for å hjelpe til med den administrative kirkestyringen og opprettelse av katedralskoler. Hans besøk hadde bl.a.  bakgrunn i investiturstriden som paven hadde med den tyske keiser om retten til innsetting av biskoper i embeter. Selv om et nytt erkebispedømme i 1105 var opprettet i Lund (på den tid underlagt Danmark) var nordiske konger fortsatt irritert over tyske forsøk på innblandig i deres virksomhet. Bøkene til Fulcher av Chartres hadde nok også vekket interesse hos paven og Breakspear om hvordan norske konger hadde tilgang til et transportapparat  av den type og størrelse som Sigurd brukte for at Balduin fikk  kontrollen over kystbyen Sidon.
+I [[1152]] sendte pave Eugenius III sin engelske kardinal Niclas Breakspear til Skandinavia for å hjelpe til med den administrative kirkestyringen og opprettelse av katedralskoler. Hans besøk hadde bl.a.  bakgrunn i investiturstriden som paven hadde med den tyske keiser om retten til innsetting av biskoper i embeter. Selv om et nytt erkebispedømme i 1105 var opprettet i Lund (på den tid underlagt Danmark) var nordiske konger fortsatt irritert over tyske forsøk på innblandig i deres virksomhet. Bøkene til Fulcher av Chartres hadde nok også vekket interesse hos paven og Breakspear om hvordan norske konger hadde tilgang til et transportapparat  av den type og størrelse som Sigurd brukte for at Balduin fikk  kontrollen over kystbyen Sidon.
-Under oppholdet sitt i Norge samlet Breakspear mange nye inntrykk av den rolle kristendom og leidangen spilte i rikssamlingsprosessen i Norge og vesterhavet. Han ble også  kjent med at Erling Ormsson  (lendmann, formynder for Inge Krokrygg) og Ragnvald Orknøyjarl (Kale Kollson)  forberedte deltakelse i det andre korstoget som  Bernhard av Clairvaux  (grunnlegger av Cistercienserordenen og ordensreglene for Tempelridderne) tok initiativet til i 1146. Det som senere er mest kjent fra denne andre norske korstoginnsatsen med 15 skip er bordingen av et stort muslimsk skip ved Sardinia som medførte at Erling fikk et sår i nakken slik at han siden bar hodet skakt og fikk tilnavnet Skakke.[[Fil:ErkebispeseteNidarosX.jpg|Norgesveldet med Nidaros erkebispesete og underliggende bispeseter|thumb]]
+Under oppholdet sitt i Norge samlet Breakspear mange nye inntrykk av den rolle kristendom og leidangen spilte i rikssamlingsprosessen i Norge og vesterhavet. Han ble også  kjent med at Erling Ormsson  (lendmann, formynder for Inge Krokrygg) og Ragnvald Orknøyjarl (Kale Kollson)  forberedte deltakelse i det andre korstoget som  Bernhard av Clairvaux  (grunnlegger av Cistercienserordenen og ordensreglene for Tempelridderne) tok initiativet til i [[1146]]. Det som senere er mest kjent fra denne andre norske korstoginnsatsen med 15 skip er bordingen av et stort muslimsk skip ved Sardinia som medførte at Erling fikk et sår i nakken slik at han siden bar hodet skakt og fikk tilnavnet Skakke.[[Fil:ErkebispeseteNidarosX.jpg|Norgesveldet med Nidaros erkebispesete og underliggende bispeseter|thumb]]
-Til tross for at paven mellom 1100 og 1150  engasjerte seg sterkt  mot kongers og keiseres tilsyn og styring av landskirkesystemer ledet Breakspears besøk i Norge til at pave Eugenius III  i 1153/1154  opphøyet bispedømmet Nidaros til erkebispesete.  «Hovedstad» var da et ukjent begrep knyttet til byer i Norge, men Trøndelag var på det tidspunkt  landets viktigste provins og det var internasjonalt kjent at i Nidaros lå landets helgenkonge.  Etter de opplysninger og råd som Breakspear kunne gi  besluttet paven at  erkebispesetet i Nidaros, i  tillegg til 4 bispestoler i Bergen, Stavanger, Oslo og Hamar, skulle styre 6 bispestoler på Grønland, Island, Færøyene, Orknøyene og Suderøyene. Med et erkebispesete i byen Nidaros bidro paven  til at flere funksjoner kunne samles et sted for et  Norgesvelde underlagt en konge.
+Til tross for at paven mellom [[1100]] og [[1150]]  engasjerte seg sterkt  mot kongers og keiseres tilsyn og styring av landskirkesystemer ledet Breakspears besøk i Norge til at pave Eugenius III  i [[1153]]/1154  opphøyet bispedømmet Nidaros til erkebispesete.  «Hovedstad» var da et ukjent begrep knyttet til byer i Norge, men Trøndelag var på det tidspunkt  landets viktigste provins og det var internasjonalt kjent at i [[Nidaros]] lå landets helgenkonge.  Etter de opplysninger og råd som Breakspear kunne gi  besluttet paven at  erkebispesetet i Nidaros, i  tillegg til 4 bispestoler i Bergen, Stavanger, Oslo og Hamar, skulle styre 6 bispestoler på Grønland, Island, Færøyene, Orknøyene og Suderøyene. Med et erkebispesete i byen Nidaros bidro paven  til at flere funksjoner kunne samles et sted for et  Norgesvelde underlagt en konge.
 Reformprogrammet som erkebispesetet i Nidaros skulle tilpasses kom til å møte problemer under de forhold som borgerkrigstiden utløste i Norge. Geistligheten ble splittet mellom de stridende partene når konger viste seg lite villige til å respektere alt som var forutsatt i pavens beslutning i 1153/1154. Erling Ormsson (Skakke) fikk mye heder for sin korstog innsats og da han i tillegg ble gift og fikk en sønn med Sigurd Jorsalfares datter Kristin kom han i en posisjon som sterkt påvirket forholdet mellom kirkemakt og kongemakt  frem til han døde i slaget mot birkebeinerkongen Sverre i 1179. Øystein Erlendsson, kjent som den mest markante erkebiskop i Trondhjem og den eneste som fikk helgenstatus etter sin død, hadde erfaring som sokneprest i Konghelle og fehirde da lendmannen Erling Skakke var formynder for unge Inge Krokrygg. Da den første erkebiskopen av Nidaros døde i 1157 skal kong Inge ha valgt  Eystein Erlandsson til erkebiskop    «uten å spørre noen lærd mann i Trondheimen, enten korbrødre eller andre».  Året før fikk Erling Skakke sønnen Magnus Erlingsson med  Sigurd Jorsalfar datter Kristin. Etter at kong Inge  Krokrygg i 1161 falt i kamp mot kong Herdebreis flokk ved Oslo fikk Erling Skakke samlet ledende lendmenn i Ingepartiet til å velge sønnen Magnus som den «best ættbårne» konge. Og med hjelp av den nye erkebiskop Eystein Erlendsson klarte han  i 1163/64 å få sin umyndige sønn kronet med den første pavelige velsignelse av en  kongekroning i Norden.[[Fil:StSammenstillt1.jpg|St,Magnuskatedralen i Kirkwall og statue av Eystein Erlendsson utenfor erkebispegården i Trondhjem|thumb]]
-Erkebiskop Eystein Erlendsson er hedret for sin  innsats i startprosessen  med at Kristkirken som Olav Kyrre hadde reist på gravstedet for Olav den hellige skulle bli større og i dag fremstår som Nidarosdomen  -  Norges største katedral og en av landets største turistattraksjoner. På domkirkens vestvegg og ved inngangen til erkebispegården er det plassert statuer av Eystein  med en miniatyrkatedral i fanget. Det er vanlig å knytte disse statuene til stilretninger han ble påvirket av under et 3 års eksilopphold  i Nord-England og hvordan han tilbake i 1183 la om byggestilen til unggotikk i sitt arbeid med Nidarosdomen. Med den tette kontakt han i alle år hadde med Erling Skakke må Eystein - både som fehirde og erkebiskop  - ha blitt godt kjent med hvordan Ragnvald Orknøyjarl  sammen med sin far Kol bygget St.Magnuskatedralen på Orknøyenes hovedstad  Kirkwall i årene 1137 – 1150 til ære for Ragnvalds onkel Magnus Orknøyjarl. Den miniatyrkatedral som er med på skulpturene av Eystein Erlandsson viser mange likhetstrekk med St. Magnuskatedralen og bør derfor også kunne anses som et kulturminne  vdr. Norgesveldet før erkebispesetet i Nidaros ble etablert.
+Erkebiskop Eystein Erlendsson er hedret for sin  innsats i startprosessen  med at Kristkirken som Olav Kyrre hadde reist på gravstedet for Olav den hellige skulle bli større og i dag fremstår som Nidarosdomen  -  Norges største katedral og en av landets største turistattraksjoner. På domkirkens vestvegg og ved inngangen til erkebispegården er det plassert statuer av Eystein  med en miniatyrkatedral i fanget. Det er vanlig å knytte disse statuene til stilretninger han ble påvirket av under et 3 års eksilopphold  i Nord-England og hvordan han tilbake i [[1183]] la om byggestilen til unggotikk i sitt arbeid med Nidarosdomen. Med den tette kontakt han i alle år hadde med Erling Skakke må Eystein - både som fehirde og erkebiskop  - ha blitt godt kjent med hvordan Ragnvald Orknøyjarl  sammen med sin far Kol bygget St.Magnuskatedralen på Orknøyenes hovedstad  Kirkwall i årene 1137 – 1150 til ære for Ragnvalds onkel Magnus Orknøyjarl. Den miniatyrkatedral som er med på skulpturene av Eystein Erlandsson viser mange likhetstrekk med St. Magnuskatedralen og bør derfor også kunne anses som et kulturminne  vdr. Norgesveldet før erkebispesetet i Nidaros ble etablert.
 ==== Cicignon ble byplanlegger for Trondhjem ====
-Erkebispesetets etablering i Nidaros fikk vidtrekkende betydning for byens utvikling men medførte  et meget hardt tilbakeslag senere da byen med  reformasjonen i 1537 mistet  sin status som Norges kirkelige sentrum. Det rammet ikke bare tiender og landskyldinntekter til erkebispesetet og de mange geistlige som hadde preget kulturmiljøet i byen, men også bynavnet Nidaros og mye av det økonomiske grunnlaget for bybefolkningen forsvant. Fra 1531 til 1681 ble  byen i tillegg rammet av 4 store branner som ødela opptil 90 % av byen og påførte domkirken skader. I 1531 var det landets siste erkebiskop Olav Engelbrekstson som i forsøk på å redusere den danske innflytelsen i landet  utløste at en dansk troppestyrke brannskadet både erkebispegården og domkirken og svidde av det meste av byen. Hornemannsbrannen, som startet 19 april 1681 i kjøpmanm Hornemanns brygge ved Nidelva,  medførte at general von Cicignon straks fikk i oppdrag å lage en ny byplan for Trondhjem. Han kom fra Bergen der han hadde vært meget aktiv med planlegging av festningsverker. Han var også kjent for å ha vist sterk forsvarsvilje som kommandant på Bergenhus da en hollandsk flåte søkte nødhavn i Bergen i 1662. Denne flåten var forfulgt av engelskmenn, som kong Frederik 3 hadde en hemmelig avtale med om deling av 600 tønner gull som denne flåten fraktet. Cicignon ble ikke orientert om kongens avtale på forhånd; han beordret derfor at det skulle skytes med skarpt mot engelskmennene, ikke bruke løskrutt slik det var forutsatt i kongens avtale. Da engelskmennene måtte flykte ble det ingen bording med noe rikt utbytte for den dansk-norske statskassen.
+Erkebispesetets etablering i Nidaros fikk vidtrekkende betydning for byens utvikling men medførte  et meget hardt tilbakeslag senere da byen med  reformasjonen i [[1537]] mistet  sin status som Norges kirkelige sentrum. Det rammet ikke bare tiender og landskyldinntekter til erkebispesetet og de mange geistlige som hadde preget kulturmiljøet i byen, men også bynavnet Nidaros og mye av det økonomiske grunnlaget for bybefolkningen forsvant. Fra 1531 til 1681 ble  byen i tillegg rammet av 4 store branner som ødela opptil 90 % av byen og påførte domkirken skader. I [[1531]] var det landets siste erkebiskop Olav Engelbrekstson som i forsøk på å redusere den danske innflytelsen i landet  utløste at en dansk troppestyrke brannskadet både erkebispegården og domkirken og svidde av det meste av byen. Hornemannsbrannen, som startet 19 april 1681 i kjøpmanm Hornemanns brygge ved Nidelva,  medførte at general von Cicignon straks fikk i oppdrag å lage en ny byplan for Trondhjem. Han kom fra Bergen der han hadde vært meget aktiv med planlegging av festningsverker. Han var også kjent for å ha vist sterk forsvarsvilje som kommandant på Bergenhus da en hollandsk flåte søkte nødhavn i Bergen i [[1662]]. Denne flåten var forfulgt av engelskmenn, som kong Frederik 3 hadde en hemmelig avtale med om deling av 600 tønner gull som denne flåten fraktet. Cicignon ble ikke orientert om kongens avtale på forhånd; han beordret derfor at det skulle skytes med skarpt mot engelskmennene, ikke bruke løskrutt slik det var forutsatt i kongens avtale. Da engelskmennene måtte flykte ble det ingen bording med noe rikt utbytte for den dansk-norske statskassen.
 [[Fil:Cicignon5014188703_6ca0c216a2_b.jpg|Cicignons byplan 1681|thumb]]
-Brannsikkerhet og forsvar var de viktigste hensyn i planen for Trondhjem som Cicignon og hans generalkvartermester Anthony Coucheron klarte å levere  allerede 28. august 1681. Den er  karakterisert som «noe av det fineste eneveldet brakte frem innen byplanlegging» med et ortogonalt gatenett bestående av  nord- og  øst-vestgående gater som ble bygget 60 og 35 alen brede.  Festningen Munkholmen skulle forbedres både når det gjaldt et ytre og indre tårn, verk og bastioner. 100 mann skulle med letthet anbringes i tårnet og sikres med kjellere og proviant. En ny Kristiansten festning ble planlagt på høyden øst for byen for å hindre at fiender kunne sette seg fast der.  Fra denne høyden hadde svenskene to ganger tidligere i 1564 og 1658 kontrollert byen.  Grunnsteinen til denne festningen ble lagt av Cicignon i juli 1682, og Coucheron ledet byggearbeidene i årene etterpå.
+Brannsikkerhet og forsvar var de viktigste hensyn i planen for Trondhjem som Cicignon og hans generalkvartermester Anthony Coucheron klarte å levere  allerede 28. august 1681. Den er  karakterisert som «noe av det fineste eneveldet brakte frem innen byplanlegging» med et ortogonalt gatenett bestående av  nord- og  øst-vestgående gater som ble bygget 60 og 35 alen brede.  Festningen Munkholmen skulle forbedres både når det gjaldt et ytre og indre tårn, verk og bastioner. 100 mann skulle med letthet anbringes i tårnet og sikres med kjellere og proviant. En ny Kristiansten festning ble planlagt på høyden øst for byen for å hindre at fiender kunne sette seg fast der.  Fra denne høyden hadde svenskene to ganger tidligere i 1564 og 1658 kontrollert byen.  Grunnsteinen til denne festningen ble lagt av Cicignon i juli [[1682]], og Coucheron ledet byggearbeidene i årene etterpå.
 Forsvarstiltakene i Cicignons byplan ble utsatt for en alvorlig test høsten 1718 da Karl XII av Sverige startet sin andre invasjon av Norge. Hovedstyrken på 40000 mann ble da sendt for å angripe Fredrikshald. Under ledelse av general Carl Gustaf Armfeldt ble en armé på 10073 mann, 6721 hester og 2500 slaktedyr samtidig sendt til Trøndelag for å ta Trondhjem. Men Armfeldt fikk ikke med seg tungt beleiringsartilleri, og fikk også problemer med å få frem nødvendige proviantforsyninger før vinteren satte inn. Han nådde frem til Trondhjem i begynnelsen av november og beleiret byen, men kunne ikke true festningen uten tungt artilleri. Kristiansten var godt rustet og hadde da  mat for seks måneder.
-Den svenske kongen Karl XII ble drept ved Fredriksten festning 11. desember, men postgangen fungerte dårlig slik at det gikk en måned før meldingen kom frem til Armfeldt. Han startet tilbaketoget til Sverige 12. januar 1719 .  Men på vei tilbake over Tydalsfjellene ble været svært dårlig, med snøvær, streng kulde og kraftig vind. Ferden endte med en katastrofe for Armfeldts armé.
+Den svenske kongen Karl XII ble drept ved Fredriksten festning 11. desember, men postgangen fungerte dårlig slik at det gikk en måned før meldingen kom frem til Armfeldt. Han startet tilbaketoget til Sverige 12. januar [[1719]] .  Men på vei tilbake over Tydalsfjellene ble været svært dårlig, med snøvær, streng kulde og kraftig vind. Ferden endte med en katastrofe for Armfeldts armé.
 === Postekspedering i Trondhjem ===
 ==== Postrutetider ====
-Posten brukte i starten 10-12 dager mellom Christiania og Trondhjem. I 1694 var transportiden kommet ned i 6 dager. Da bestemte en forordning at posten skulle gå fra Trondhjem kl.17.00 lørdag ettermiddag. I 1800 ble det avgangstiden fra Christiania til Trondhjem. endret til torsdag ettermiddag kl. 14.00 eventuelt senere hvis posten fra København var forsinket. Fra Trondhjem gikk posten alltid tirsdag middag kl. 12.00 for å rekke posten til København i Christiania. Posten skulle komme til Trondhjem mandag ettermiddag, og postmesteren hadde plikt til å utlevere brev inntil “kl. 11 aften”. Da brukte posten  vanligvis 4-5 dager på turen.
+Posten brukte i starten 10-12 dager mellom Christiania og Trondhjem. I [[1694]] var transportiden kommet ned i 6 dager. Da bestemte en forordning at posten skulle gå fra Trondhjem kl.17.00 lørdag ettermiddag. I [[1800]] ble det avgangstiden fra Christiania til Trondhjem. endret til torsdag ettermiddag kl. 14.00 eventuelt senere hvis posten fra København var forsinket. Fra Trondhjem gikk posten alltid tirsdag middag kl. 12.00 for å rekke posten til København i Christiania. Posten skulle komme til Trondhjem mandag ettermiddag, og postmesteren hadde plikt til å utlevere brev inntil “kl. 11 aften”. Da brukte posten  vanligvis 4-5 dager på turen.
 Fra oktober 1804 ble det post to ganger ukentlig mellom Christiania og Trondhjem med postavgang fra Trondhjem onsdag og lørdag kl. 22.00. Derved oppnådde en bedre og sikrere forbindelse med posten fra Christiania til København. Tiden ble 8 1/2 døgn til København, og en kunne få svar innen 3 uker.
-Som følge av en ny postforordning  i 1759 ble det også  satt i gang regulær ukentlig post mellom Trondhjem og Kristiansund og Molde. Tidligere hadde posten gått hver 2. eller 3. uke. I 1785 ble det opprettet ukentlig post mellom Bergen og Molde – med forbindelse til posten mellom Trondhjem og Molde. Fra juli 1805 gikk posten fra Trondhjem til Molde (Romsdalsposten) 2 ganger ukentlig.
+Som følge av en ny postforordning  i [[1759]] ble det også  satt i gang regulær ukentlig post mellom Trondhjem og [[Kristiansund]] og [[Molde]]. Tidligere hadde posten gått hver 2. eller 3. uke. I [[1785]] ble det opprettet ukentlig post mellom Bergen og Molde – med forbindelse til posten mellom Trondhjem og Molde. Fra juli [[1805]] gikk posten fra Trondhjem til Molde (Romsdalsposten) 2 ganger ukentlig.
 ==== Brevpost og porto ====
-Vanlige brev som ble sendt som post så noe annerledes ut enn i dag. Konvolutter ble ikke brukt da brevark ble brettet sammen, forseglet og adressen påført utenpå. I følge postordningen fra 1653 ble et kvart, halv eller helt ark sammenbrettet godkjent som brev. Det ble krevet ekstra porto dersom man sendte mer enn et helt ark.
+Vanlige brev som ble sendt som post så noe annerledes ut enn i dag. Konvolutter ble ikke brukt da brevark ble brettet sammen, forseglet og adressen påført utenpå. I følge postordningen fra [[1653]] ble et kvart, halv eller helt ark sammenbrettet godkjent som brev. Det ble krevet ekstra porto dersom man sendte mer enn et helt ark.
 Penger og verdisaker var noe postmestrene ikke var pliktige til å ordne forsendelse av. De måtte sendes på egen risiko. Pengesedler fantes ikke på den tiden. Likevel ble det snart vanlig å sende mynter i forseglede sendinger til betaling av regninger.
-Portotakstene som ble angitt i forordningen om Postverket i Norge i 1653 ble avstandsavhengige ved at det skulle koste 10 skilling å sende brev fra Christiania til København, 8 skilling til Stavanger, Bergen og Trondhjem, 6 skilling til Kongsberg, Larvik og Tønsberg og 4 skilling til Moss og Bragernes. Ofte betalte avsender for første del av veien, mens mottaker betalte resten. En grunn til vanlig oppdeling ved at avsender betalte s.k. franco og mottaker porto var at det hendte at mottakere ikke innløste brevene. Takstene ble ganske høye i forhold til den tids lønninger for arbeidsfolk. En ku kostet den gang omtrent det samme som å sende 30 brev fra Christiania til Trondhjem. Manglende lese- og skriveferdigheter bidro også til at mange følte lite behov for å sende brev. Det ble særlig embetsmenn og handelsfolk som utnyttet postkapasiteten og som hadde størst interesse av tiltak for å effektivisere posttransportene.
+Portotakstene som ble angitt i forordningen om Postverket i Norge i 1653 ble avstandsavhengige ved at det skulle koste 10 skilling å sende brev fra Christiania til København, 8 skilling til [[Stavanger]], Bergen og Trondhjem, 6 skilling til [[Kongsberg]], [[Larvik]] og [[Tønsberg]] og 4 skilling til [[Moss]] og [[Bragernes]]. Ofte betalte avsender for første del av veien, mens mottaker betalte resten. En grunn til vanlig oppdeling ved at avsender betalte s.k. franco og mottaker porto var at det hendte at mottakere ikke innløste brevene. Takstene ble ganske høye i forhold til den tids lønninger for arbeidsfolk. En ku kostet den gang omtrent det samme som å sende 30 brev fra Christiania til Trondhjem. Manglende lese- og skriveferdigheter bidro også til at mange følte lite behov for å sende brev. Det ble særlig embetsmenn og handelsfolk som utnyttet postkapasiteten og som hadde størst interesse av tiltak for å effektivisere posttransportene.
 ==== Postkontorer og postmestre i Trondhjem ====
-[[Fil:PkontorTrondheim.jpg|På et kart utarbeidet av Capitaine B.A.Blom i 1830 har Knut L.Vik tegnet inn hvordan plasseringen av postkontoret i sentrum av Trondhjem har endret seg i perioden  1647 - 1911.|thumb]]
+[[Fil:PkontorTrondheim.jpg|På et kart utarbeidet av Capitaine B.A.Blom i [[1830]] har Knut L.Vik tegnet inn hvordan plasseringen av postkontoret i sentrum av Trondhjem har endret seg i perioden  1647 - 1911.|thumb]]
 [[Fil:PostkontorTrondheim.jpg|«Bikuben» (Kongens gt.16 ved Torvet) ble kjøpt av postmester Peder Berntsen i 1835. Det var postkontor her 1778-1787 og 1835-1860.|thumb]]
-Det var 13 postmestre i Trondhjem fra 1647 til 1829. I over 200 år flyttet postkontoret rundt i byen til den nye postmesterens bolig. Den første var  Daniel Thagezsen med postkontor i Krambugata, nord for Nedre Almenning. Den neste var kjøpmann Caspar Wildhagen i 1669. Han ble utsatt for bybrannen i 1681, og etter omreguleringen av gatenettet i byen fikk han tomt der Kjøpmannsgata 22 er. Hopper vi frem til 1798 , dvs til den 13de postmester så het han  Nils Griis Alstrup med postkontor i Søndre gt. 14.
+Det var 13 postmestre i Trondhjem fra [[1647]] til [[1829]]. I over 200 år flyttet postkontoret rundt i byen til den nye postmesterens bolig. Den første var  Daniel Thagezsen med postkontor i Krambugata, nord for Nedre Almenning. Den neste var kjøpmann Caspar Wildhagen i [[1669]]. Han ble utsatt for bybrannen i [[1681]], og etter omreguleringen av gatenettet i byen fikk han tomt der Kjøpmannsgata 22 er. Hopper vi frem til [[1798]], dvs til den 13de postmester så het han Nils Griis Alstrup med postkontor i Søndre gt. 14.
-Orden i regnskapet var viktig noe som skapte store problemer for minst tre postmestere i Trondhjem. Den første måtte slutte i 1748 etter en kassamangel på 14-1500 riksdaler. Postmesterens årlige lønn var da til sammenlikning 180 riksdaler. Embetet må likevel ha vært attraktivt. Søkerne til stillingen tilbyr og må betale forgjengerens underslag.  Postmesteren som tiltrådte i 1790 betalte i alt 4360 riksdaler for å overta embetet etter forgjengeren. Av summen var 1270 riksdaler kassamangel, og resten  en bot.
+Orden i regnskapet var viktig, noe som skapte store problemer for minst tre postmestere i Trondhjem. Den første måtte slutte i [[1748]] etter en kassamangel på 14-1500 riksdaler. Postmesterens årlige lønn var da til sammenlikning 180 riksdaler. Embetet må likevel ha vært attraktivt. Søkerne til stillingen tilbyr og må betale forgjengerens underslag.  Postmesteren som tiltrådte i [[1790]] betalte i alt 4360 riksdaler for å overta embetet etter forgjengeren. Av summen var 1270 riksdaler kassamangel, og resten  en bot.
-Det endte noe bedre for Hans Barchman Alstrup som sluttet i 1787 da hans kone hadde underslått verdibrev for å rette på deres dårlige økonomi. De flyktet til Sverige hvor kona døde. Men Alstrup fikk i 1796 komme tilbake til Norge sammen med sine 4 umyndige barn. Fra 1800 fikk han en årlig pensjon på 120 Rdl som ble forhøyet til 250 Rdl i 1810 etter at han hadde spionert på den engelske flåte i Gøteborg havn under Napoleonskrigen.
+Det endte noe bedre for Hans Barchman Alstrup som sluttet i [[1787]] da hans kone hadde underslått verdibrev for å rette på deres dårlige økonomi. De flyktet til Sverige hvor kona døde. Men Alstrup fikk i [[1796]] komme tilbake til Norge sammen med sine 4 umyndige barn. Fra [[1800]] fikk han en årlig pensjon på 120 Rdl som ble forhøyet til 250 Rdl i [[1810]] etter at han hadde spionert på den engelske flåte i Gøteborg havn under Napoleonskrigen.
-Jens Schanche er blitt den best kjente postmann med Trondhjem tilknytning selv om han bare fungerte ca. ett år som kst postmester i Trondheim i 1748. Han ble den første med et landsdekkende oppdrag som ”postkontrollør” og la grunnlag for den nye postforordningen som kom i 1758.  Deretter ble han postmester i Christiania fra 1764 til 1780.  Etter at han fratrådte som postmester fortsatte kan som postkontrollør med hovedsete i Trondhjem inntil han døde i 1787.
+Jens Schanche er blitt den best kjente postmann med Trondhjem tilknytning selv om han bare fungerte ca. ett år som kst postmester i Trondheim i [[1748]]. Han ble den første med et landsdekkende oppdrag som ”postkontrollør” og la grunnlag for den nye postforordningen som kom i [[1758]].  Deretter ble han postmester i Christiania fra [[1764]] til [[1780]].  Etter at han fratrådte som postmester fortsatte kan som postkontrollør med hovedsete i Trondhjem inntil han døde i [[1787]].
-Ved kgl. resolusjon av 4. august 1758 ble det gjennomført mange forandringer på grunnlag av Schanches anbefalinger. Det ble bl.a bestemt at postbøndene skulle ha halvparten av sin godtgjørelse i form av lønn og den andre halvpart i form av fritak fra andre borgerlige plikter. Postbøndene skulle fortsatt ha rett til en eller to postkarer (der det trengtes) med tjenestetid på 7 år fri for utskriving. Dette førte senere til at hæren ofte klaget på misbruk av ordningen ved at de beste mannskapene kom seg unna militærtjenesten. I et forsøk på kompromiss utstedte kongen i 1780 et reskript som krevde at postkarer måtte velges blant de som ved sesjoner ble klassifisert som artillerikusker, dvs, blant de minst stridsdyktige.
+Ved kgl. resolusjon av 4. august [[1758]] ble det gjennomført mange forandringer på grunnlag av Schanches anbefalinger. Det ble bl.a bestemt at postbøndene skulle ha halvparten av sin godtgjørelse i form av lønn og den andre halvpart i form av fritak fra andre borgerlige plikter. Postbøndene skulle fortsatt ha rett til en eller to postkarer (der det trengtes) med tjenestetid på 7 år fri for utskriving. Dette førte senere til at hæren ofte klaget på misbruk av ordningen ved at de beste mannskapene kom seg unna militærtjenesten. I et forsøk på kompromiss utstedte kongen i [[1780]] et reskript som krevde at postkarer måtte velges blant de som ved sesjoner ble klassifisert som artillerikusker, dvs, blant de minst stridsdyktige.
-I 1758 ble det også innført en bestemmelse om at poståpnere skulle notere når posten kom og gikk som et kontrolltiltak overfor postbøndene. Poståpnere fikk portofrihet for egne personlige brev fram til nærmeste postkontor. Fra mars 1761 kunne poståpnerne i stedet for portofrihet velge en årlig godtgjørelse på opptil 7 ½ daler. I 1794 ble det stilt krav til postbønder og postkarer at de selv måtte fylle ut en timeseddel som fulgte postsekken når de mottok og avleverte posten. For å gi hæren tilgang til de fysisk «best skikkede» soldatene ble det samme år bestemt at postbøndenes egne sønner kunne pålegges tjeneste som postkarer uten hensyn til høyde eller alder. Postkarer fra det ordinære mannskap måtte være overe 21 år men mindre enn 62 tommer høye.
+I [[1758]] ble det også innført en bestemmelse om at poståpnere skulle notere når posten kom og gikk som et kontrolltiltak overfor postbøndene. Poståpnere fikk portofrihet for egne personlige brev fram til nærmeste postkontor. Fra mars 1761 kunne poståpnerne i stedet for portofrihet velge en årlig godtgjørelse på opptil 7 ½ daler. I 1794 ble det stilt krav til postbønder og postkarer at de selv måtte fylle ut en timeseddel som fulgte postsekken når de mottok og avleverte posten. For å gi hæren tilgang til de fysisk «best skikkede» soldatene ble det samme år bestemt at postbøndenes egne sønner kunne pålegges tjeneste som postkarer uten hensyn til høyde eller alder. Postkarer fra det ordinære mannskap måtte være overe 21 år men mindre enn 62 tommer høye.
-I en oppgave fra general Haxthausen i 1794 er det beregnet at 446 postbønder og 553 postkarer da var engasjert i posttjenesten i Sør-Norge. Samme år uttalte postmesteren i Kristiania at slik ordningen hadde blitt praktisert hadde det medført at postkarer som gikk i tjeneste hos postbøndene ofte var «Udskuds Udskuds, saadanne Uslinger som aldrig bør betroes Kongen og Landets Post».
+I en oppgave fra general Haxthausen i [[1794]] er det beregnet at 446 postbønder og 553 postkarer da var engasjert i posttjenesten i Sør-Norge. Samme år uttalte postmesteren i Kristiania at slik ordningen hadde blitt praktisert hadde det medført at postkarer som gikk i tjeneste hos postbøndene ofte var «Udskuds Udskuds, saadanne Uslinger som aldrig bør betroes Kongen og Landets Post».
 == Litteratur ==