Ragna Martinsdotter av Jåstad

Ragna Martinsdotter av Jåstad (gno. Ragna af Jastaðum; lat. Ragna Martini de Jastadum; fl. 1309 og 1310) var en kvinne som levde i høymiddelalderen. Ragnas tiltale som frue eller frøken, foruten Ragnas sosiale miljø, antyder at hun var adelig eller liknende.

Omtale i kilder

I kilder finnes Ragnas navn kun som Ragna Martini de Jastadumlatin og som Ragna af Jastaðumgammelnorsk. Ragnas farsnavn kjennes dermed kun på latin. Det samme gjelder Ragnas tiltale som frue eller frøken (domina). På gammelnorsk bør farsnavnet ha vært Mart(e)insdóttir eller tilsvarende, som idag kan normaliseres til Martinsdotter.

Ragna kjennes kun gjennom dokumenter som andre enn hun selv har produsert. I et av dokumentene tillegges Ragna en ed som angivelig er ordrett gjengitt.

I et brev av den 2. oktober 1309 i Ullensvang (DN I 123) står det at Arne av Bergen påla eller hadde pålagt Ragna å avgi kyskhetsløfte.

I et brev av den 19. februar 1310 i Bergen (DN I 126), med overskriften Votum domine Ragne, bekreftes det at Ragna hadde avgitt nevnt kyskhetsløfte samt løfte om å ta opphold på klosteret Nonneseter. I brevet er eden gjengitt slik:

Ek Ragna af Jastaðum iattar guði oc hæilagre kirkiu yðr i hende min virðulege herra Arne biskup af Bergwin með guðs miskun, at upp af þessom deghi sua læingi sem guð gefr mer lif, skal ek halda ræinlifi mit æfter mætte minum. oc þæirri miskun er guð vill mer þar til gefa. Skal ek oc at Nunnu sætre vera at hæimili hæðan af, æfter þui sem fyrnæmfðr min herra biskupenn gerer rað firir, a sialfrar minnar koste.

Måten som eden ordlegges på («Ek Ragna af Jastaðum iattar guði oc hæilagre kirkiu», det vil si «Jeg, Ragna av Jåstad, bekrefter overfor Gud og Den hellige kirke»), antyder at hun selv omtalte seg med predikat eller at hun gjentok en tekst hvor kirken omtaler henne slik. Også andre omtales med predikat, nemlig Gunnaro de Lysa (Gunnar av Lyse) og Thorulphi de Eidzu (Torulv av Eidsa, idag Idse), som for øvrig skal ha vært Ragnas slekt.

På Ragnas tid var kirkens bruk av preposisjonalfraser i personnavn for lengst en etablert tradisjon etter at skikken hadde tiltatt fra rundt 1225.

Se også

Referanser

  1. Diplomatarium Norvegicum. Vol. I, nr. 123.
  2. Diplomatarium Norvegicum. Vol. I, nr. 126.