Rasmus Olsen Skistad (1711–1794): Forskjell mellom sideversjoner

I årene som fulgte delte han disse tomtene i stadig mindre enheter og bygslet dem bort til strandsittere som ønsket å slå seg ned på det voksende tettstedet. På denne måten oppnådde han i løpet av få år å øke verdien av denne jordeiendommen betraktelig. I [[1766]] reiste derfor [[Hans Jacobsen Neumann]], sønnesønn av Elisabteh Sophie Neumann, en odelsløsningssak mot Rasmus Skistad. Neumanns sakfører, [[Hans Jacob Kyhn]], hevdet at beboerne i Vestfossen ''«ikkun bliver Anseet som gemeene Bønder og Indvaanere paa Landet»'', og at odelsretten derfor ga hans klient rett til å innløse eiendommene på odel. Sorenskriveren på Eiker, Otto Laurentii Darjes, støttet dette synet, men lagrettemennene på Eiker dømte til fordel for Rasmus Skistad. Da Neumann anket saken til lagretten, hevdet Kyhn at Skistad hadde ''«forført Lav-Rettet ,ed Øll og Brende-Wiin Drikken»'', og at de derfor ''«giærne vilde være til føye og ikke handle imod hans Willie».'' Imidlertid prosederte Rasmus Skistads forsvarer, prokurator Fieldberg, på at tomtene i Vestfossen var umatrikulerte bergpynter, som ikke kunne kalles odelsjord, og som dermed - i likhet med grunnen på kjøpsteder og ladesteder - ikke var omfattet av odelsretten.  

I 1783 skjenket Rasmus Skistad gratis tomt da det skulle bygges nytt skolehus i Vestfossen, og tre år seinere satte han opp et testamente som fastslo at ''«alle de grunder og huustomter som af mig under Eyende her paa Sembs Side i Westfossen skal efter min død tilhøre enhver beboer og Eyer af husene saaledes at enhver grund bliver hans uigienkaldelige Eyendom.»'' Dermed ble altså [[strandsitter|strandsitterne]] på Semssiden selveiere. Samtidig etterlot Rasmus seg en formue på 1300 riksdaler til ''«Eger Præstegields Fattige og Nødlidende»'' da han døde i [[1794]].