Redalen brygge

Denne siden trenger opprydding. Det kan for eksempel dreie seg om innholdsmessig struktur, framstilling eller språk. Se evt. diskusjonssiden for merknader.

Redalen brygge ligger ved Mjøsa. Den ble særlig viktig etter at Redalen meieri kom i drift fra 1878.

Fra 1870-åra og utover i dette århundre var brygga midtpunktet i bygda. Det var liv og røre om morgenen til sene kvelden. I 1929 var det 8 faste anløp av lokalbåtene «Hamar», «Lillehammer» og «Gjøvik». I tillegg til disse faste rutebåtene gikk det mange laste/fraktebåter som «Viken», «Bundefjord» og «Industri» I og II.

De større båtene hadde på denne tiden sluttet å gå innom Redalen. Disse kunne nok heller ikke gå helt inntil bryggen, så det ble nyttet utpå roingsbåter. I 1907 ble det tillatt med regulering av Mjøsa, og rett etterpå ble brygga betydelig utbedret (ca. 1910). Eldre folk forteller at brygga da gikk lengere utover, og at pakkhuset som stod den gang, var mye større enn nåværende. I 1930 åra ble det også støpt ned ringer til å fortøye båtene i.

Etter hovedboka for Oplanske dampskibsselskab (1893–1911), var det størst trafikk ved Gjøvik brygge/anløpssteder ved Mjøsa.

Virksomhet og liv ved brygga

Av ei forpaktningskontrakt som ble tinglyst 4. desember 1875 mellom Lars Sveen og Rehdalen Meieris Interesentselskap går det fram at meieriet leide et jordstykke. Her ble det bygget både meieri og landhandeleri. Første kjøpmann her var J.H. Enger. Han ble også representant for Oplandske dampskipsselskap med fast lønnsom kommisjonær.

I 1901 overtok også J.H. Enger husa til Redalen meieri samt bryggen med pakkhus. Etter Enger var det Even Kvisgaard som tok over i 1908.

Kjøpmannen ansatte også bryggeekspeditør. Bernt Hårseth var den første som fikk denne jobben, og han hadde denne mangfoldige stillingen i mange år. Han tok imot varer og sendte varer, rodde ut og inn passasjerer fra «hurtigruteskipa» og lignende.

Lastebåtene kom ikke til faste tider. De tuta gjerne utfor Stokkelensa, da var det på tide for Bernt å rusle ned til brygga. Småguttene syntes nok det var spennende å være med, ikke minst når det var tett tåke. Da fikk de være med å sveive tåkeluren som stod i en kasse på brygga. To parafinlykter (stormlykter) ble også tent, den ene satt ytterst på brygga og den andre noe lengere inn. Et par av småguttene ble så ivrige på bryggelivet at de begynte å lage sin egen brygge hvor de kunne kjøre stein. Knapt kunne en robåt legge inntil, men en mørk høstkveld som en båt skulle innom, signaliserte de med en lykt fra sin vesle «brygge». Båten begynte å legge inntil, men heldigvis skjønte guttene selv hva de hadde gitt seg ut på og slokket lykta.

Potetbåtene kom om høsten og la inntil ved brygga. Potetene vart kjørt i kjerre ned til, og så måtte potetene bæres om bord, noen ganger ble det laga renner fra land og om bord. Potetene ble sendt til Strand Brenneri i Moelv, der en del garder hadde aksjer.

Det blir fortalt at kjøpmannen handlet med at mulig. Spesielt Even Kvisgaard hadde et stort varespekter, fra stoppenåler til dresser. Alt som til vanlig ble brukt, hadde han på lager. Når lastebåtene kom, hendte det at flere karer måtte være med å losse. Stort sett gikk alt med handmakt, fra vinsjen ombord til varene var trillet inn i pakkhuset. Det kunne komme hele ladninger med 100 kg’s mjølsekker, sukker, gjødsel osv. En må også huske at alle varer og reisende til og fra Snertingdalen passerte gjennom Redalen.

Meieriet gikk over til å bli melkemottak ved århundreskiftet. Gardbrukerne slo seg sammen og danna kjørelag for mjølka. På meieriet ble mjølka tømt i et stort kar, veid og tappa på 50 liter spann. Disse var lange og vonde å bære. Når båtene gikk, ble spanna kjørt på brygga og lasta ombord. Når isen la seg, var det å kjøre den lange veien til Kapp. Å se hestefølge på 8–10 var ikke uvanlig den tida.

Blikkenslagere var det mange av i Redalen, og noen hadde faste selgere som reiste for seg. I en prisliste «priskurant» fra 1910 som blikkenslagerforretninga J. Bakke hadde, kan en se at de laget alt mulig, fra trakter (10 øre) til honningkakeformer (60 øre). Blikkplater i massevis kom med båtene, og blant andre Nils Bakåsen og Synge-Martin hadde med seg kassevis med blikktøy på sine salgsturer.

Bakeri var det også i Kvisgaards tid. Johan Tømte var her og bakte en del. Den store bakerovnen var til så sent som i 1930 åra. Kafeene var et samlingspunkt om dagen for alle hestekjører som var og leverte eller hentet varer, men også for de som skulle reise med båtene. Andre var og skulle sende dyr med båtene (de fleste hadde et rom under dekk til dette bruk) og disse måtte også innom å ha en kopp kaffe etter endt arbeid.

Skysstasjon var det i Sveen en årrekke. Den er nevnt i 1812. I 1848 ble det skjenket 120 potter brennvin fra stasjonen. En kontrakt fra 1882 viser at stasjonen skulle ha to faste og en reservehest. Dagbøkene viser at trafikken til sine tider var ganske stor. Postkjøringen var med i det daglige bilde. Postføreren skulle straks ha mat og ny skysshest. Kommunestryremøter ble også holdt i Sveen mens Biri og Snertingdal var en kommune.

Kilder

  • Redalen, hefte nr. 3. 1990.