Reidar Haaland
Reidar Haaland (født 21. februar 1919 i Stavanger, død 17. august 1945 i Oslo) var fabrikkarbeider, butikkeier, frontkjemper og betjent i Statspolitiet. Han torturerte flere fanger og var den første nordmannen som ble henrettet i rettsoppgjøret etter andre verdenskrig.
Bakgrunn
Han vokste opp i et strengt religiøst hjem som den yngste av 13 søsken til foreldrene Peder Andreas Haaland (1870–1944) og Ingeborg Talette Thorsdtr Haaland (1875–1949). Faren var urmaker, men drev egen urmakerforretning til tross for at han var funksjonshemmet og avhengig av rullestol. Denne virksomheten gikk lenge bra, men familien fikk store problemer da han gikk konkurs på 1920-tallet.
Reidar Haaland tok handelskolen og begynte deretter ved en kassefabrikk i Stavanger. Et arbeidsuhell gjorde at han kappet av seg to fingre og for yrkesskade-erstatningen kunne han samamen med en bror åpne Haaland Frukt og Tobakk i Stavanger.
Krigen
Da krigen kom til Norge arbeidet den 21 år gamle Haaland som frukthandler i Stavanger. Han meldte seg inn i Nasjonal Samling i desember 1940, men meldte seg ut igjen i mai året etter. Han gikk inn i Hirden og meldte seg til Den norske legion da denne ble opprettet 1. august 1941 og tjenestegjorde to år ved Leningradfronten. Han ga uttrykk for at dette var den beste måten å ivareta norske interesser overfor tyskerne. Han ble imidlertid ikke satt inn i skarp tjeneste, men var sjåfør ved ulike frontavsnitt.
Da han kom tilbake til Norge våren 1943 ble han av justisminister og nestleder av Germanske SS Norge, Sverre Riisnæs tilbudt en stilling som politibetjent i Statspolitiet. Etter noen måneder arbeidet han for Gestapo avdeling IV 1 c under Hans Gumbrecht og som arbeidet overfor motstandsbeveglsen, herunder illegale aviser. Haaland skal i denne posisjonen ha torturert minst ni norske fanger, blant dem Rolf Bækkelund.
Haaland hevdet selv under rettsaken at han var tvunget til dette, men fikk ikke støtte av Siegfried Fehmer i dette. Haaland mente oigså han lett kom i ekstase under utøvelse av tortur og at han slik ikke var sine handlinger bevisst. At han skal ha likt å slå og kom i en slags transe med slørede øyne er bekreftet av hans ofre. En av vitneforklaringene: «Han var i ekstase, øynene virket som på en beruset, rødsprengte, fuktige og med sammentrukne pupiller.»
Dom
9. august 1945 ble han som første nordmann etter krigen dømt til døden. Han ble dømt etter § 86 i staffeloven «landsvikparagrafen», og ble henrettet ved skyting den 17. august på Akershus festning, den første fullbyrdede dødstraffen siden 1876. Dommen mot ham var en prøve av det juridiske grunnlaget for den provisoriske anordningen regjeringen i London innførte for forbrytelser mot statens sikkerhet i oktober 1941 og for drap i januar 1942. Dommen mot Haaland dannet slik presedens for domsavsigelser i flere senere saker mot norske torturister.
Kilder
- Norsk krigsleksikon 1940-45, s. 191. Utg. Cappelen. 1995. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Den hemmelege bestefaren, NRK, 7. mars 2023
- Veum, Eirik: Nådeløse nordmenn: Statspolitiet. Utg. Kagge. Oslo. 2012.
- Asbjørn Jaklin: De dødsdømte, Gyldendal 2011, ISBN 9788205410886
- Reidar Haaland i Historisk befolkningsregister.