Roald Amundsen: Forskjell mellom sideversjoner

<onlyinclude>{{thumb|Roald Amundsen 1909.jpg|Portrett av Roald Amundsen, ca. 1909|Ukjent/Nasjonalbiblioteket}}

{{thumb|Statue Roald Amundsen Tønsberg.jpg|Amundsen-statue i Tønsberg, avduket 1933.|[[Bruker:Stigrp|Stig Rune Pedersen]] (2012)}}

==Slekt og familie==

==Barndommen og ungdomsårene==

Han fulgte opp toktet med å ta styrmannseksamen og å ta nye hyrer for å få godkjenning som skipsfører. Idéen til dette hadde han fått ved å lese beretninger om tidligere ekspedisjoner. Han så at det var uheldig med to ekspedisjonsledere, en for selve polarekspedisjonen og en skipsfører som frakta ekspedisjonen til utgangspunktet. Ved å selv bli skipsfører kunne han kombinere de to rollene.  

==Den første ekspedisjonen==

«Belgica» ble i mars 1898 sittende fast i isen, og drev med et isflak rundt Peter 1.s øy i et år. Det har aldri blitt helt klart om dette var planlagt eller ikke, men konsekvensen ble uansett at de Gerlaches ekspedisjon utførte den første overvintringa i Antarktis. De var ikke godt nok utstyrt for dette, verken med tanke på mat eller mental styrke. Depresjonen la seg over flere av ekspedisjonens medlemmer, og [[skjørbuk]] ble etter hvert et problem. Dr. Cook fikk god hjelp av Amundsen til å skaffe sel- og pingvinkjøtt, og han brukte også lys- og varmeterapi. En av vitenskapsmennene på ekspedisjonen døde av hjerteproblemer, men de andre kom seg helskinna hjem. De kom fri av isen 14. mars 1899, nådde Norge mot slutten av mai. Hendelsene førte til at Amundsen og Cook fikk et nært vennskap, og i krangelen mellom Cook og Peary var Amundsen en av de få som offentlig støtta Cook da han ble fengsla som bedrager.

==«Gjøa»==

Amundsen gikk raskt i gang med å planlegge en egen ekspedisjon. Han hadde ingen vitenskapelig utdanning, men samtidig var han fullstendig klar over at ekspedisjonene måtte ha et vitenskapelig formål for å kunne få økonomisk støtte. Hans første mål ble Nordvestpassasjen, som han lenge hadde vært interessert i. Samtidig ville han kartlegge den magnetiske nordpols daværende beliggenhet. Den var påvist på Boothia-halvøya i 1831, men de magnetiske polene endrer over tid posisjon. Nordvestpassasjen var delvis kartlagt av andre ekspedisjoner, men ingen hadde klart å seile hele veien. Amundsens plan fikk tilslutning fra Nansen, og dermed hadde han et sterkt kort på hånda overfor sponsorer. For å kunne utføre det vitenskapelige oppdraget studerte Amundsen i 1900 magnetisme under professor Georg von Neumayer i [[Hamburg]], og senere var han ved observatorier i Wilhelmshaven og Potsdam. I januar 1901 kjøpte han så [[hardangerjakt]]en [[«Gjøa» (polarskip)|«Gjøa»]] i [[Tromsø]]. Skuta ble testa ut under et fem måneders tokt ved Grønland, der han utførte oseanografiske undersøkelser for Nansen.

Da planene for ekspedisjonen til Nordvestpassasjen ble lagt fram for [[Det norske geografiske Selskab]] fikk Amundsen den økonomiske støtta han i utgangspunktet trengte. Men helt greit var det ikke, og da de la ut fra [[Oslo havn|Kristiania havn]] natt til 17. juni 1903 skjedde det i ly av mørket for å slippe unna kreditorer. Valget av «Gjøa» var en genistrek. Andre hadde forsøkt seg på Nordvestpassasjen med nokså store skip, men jakten var bare på 45 tonn og 70 fot, og var nokså gruntgående. En petroleumsmotor ville også hjelpe dem med manøvrering i vanskelige farvann. Mannskapet var på bare sju mann. På nordvestkysten av Grønland tok de om bord sledehunder. Den lille skuta kom seg greit innover i Nordvestpassasjen, og i september fant de vinterhavn på sørsida av King William Land. Her ble skuta liggende i nesten to år, og de kalte stedet Gjøahavn. Våren 1904 dro Amundsen og [[Peder Ristvedt]] nesten 750 km med hundesleder for å finne den magnetiske nordpol. Det viste seg at den hadde flytta seg over en betydelig distanse siden 1831, og dette var et viktig vitenskapelig bidrag. I området ved Gjøahavn studerte de alt de kunne komme over. Særlig viktig med Amundsens etnografiske studier av netsilik-inuitene i området. Gjenstander og klær han bytta til seg ble senere gitt til [[Universitetets etnografiske museum]]. Først i august 1905 seilte de videre gjennom passasjen, en ferd de klarte på bare to uker.  

{{thumb|Roald Amundsens hjem i Oppegård 2012.jpg|Villaen Uranienborg, Amundsens hjem i Oppegård.|Stig Rune Pedersen|2012}}

==Sydpolekspedisjonen==

Da de på ny la ut mot polpunktet klaffa det meste, og den 14. desember 1911 sto Amundsen sammen med [[Olav Bjaaland]], [[Helmer Hanssen]], [[Sverre Hassel]] og [[Oscar Wisting]] som de første på Sydpolen. De fem planta flagget sammen, og området fikk navnet Kong Haakon VIIs Vidde. I dagboka skrev Amundsen dette ned under 15. desember, for han hadde glemt å justere for at de kryssa den internasjonale datolinja under seilasen med «Fram». De ble på polpunktet i fire dager for å peile det så nøyaktig som mulig. Da de dro mot basen etterlot de et telt med noe utstyr og brev til [[Haakon VII]] og Scott. Først en måned senere ankom Scott og hans menn, og alle de fem i den gruppa omkom på tilbakeveien. Amundsens lag kom etter 99 dager vekk fra basen tilbake til Framheim. De hadde da tilbakelagt omkring 3000 kilometer.

==Fra skip til fly==

Den neste ekspedisjonen skulle blant annet lete etter land, som så kunne tas i norsk besittelse, rundt Nordpolen. I tillegg måtte han ha et vitenskapelig formål, og han tok med seg geofysiker [[Harald Ulrik Sverdrup]] som vitenskapelig leder. I tillegg var sju andre med, flere av dem veteraner fra sydpolferden. Da de la ut fra Kristiania 24. juni 1918 var krigen ennå ikke over, og det var fare for tyske ubåter. De seilte inn i Nordøstpassasjen, og skulle følge ruta «Fram» hadde hatt langs kysten av Sibir, og forhåpentligvis komme lenger. Ved Kapp Tsjeljuskin, Eurasias nordligste punkt, ble de fanga av isen. De ble liggende i nesten et år på stedet de kalte Maudhavn. Mot slutten av oppholdet der forlot [[Peter Tessem]] og [[Paul Knudsen]] skipet for å dra med hundeslede til Dickson. Tessem hadde lenge slitt med hodepine, og ville forlate ekspedisjonen, og Knudsen ble med som reisefølge. Det er uklart hva som skjedde, men begge omkom underveis.

Den 12. september 1919 seilte «Maud» videre, men etter bare elleve dager frøs skuta fast igjen ved Ajonøya. Amundsen var da fysisk svekka etter å ha vært gjennom et komplisert brudd i overarmen, isbjørnangrep og kullosforgiftning. Han hadde det ikke godt under neste overvintring, men Harald Ulrik Sverdrup fikk utført viktige etnografiske studier blant tsjuksjerne. Hanssen og Wisting ble sendt ut for å krysse Beringstredet slik at de kunne sende telegrammer fra Nome i Alaska. Det viste seg at isen i stredet ikke var farbar, og på russisk side var det revolusjon. I Anadyr fikk de endelig sendt telegrammene. De tilbakela 1500 kilometer, og var tilbake på skipet etter seks måneder.

Fra Seattle reiste Amundsen videre til Norge. Mot slutten av ekspedisjonen adopterte Amundsen to småjenter, [[Kakonitta]] og [[Camilla Carpingdale]] som han møtte i Sibir. I årene 1922-24 bodde jentene på Svartskog og gikk på [[Bålerud skole]]. I 1924 gikk Amundsen imidlertid konkurs og jentene ble sendt til Camillas familie i Canada. Tilbake til 1922: Amundsen var da igjen i Seattle, og tok med seg to fly på «Maud» etter å ha innsett at skipet alene ikke kunne komme seg gjennom det enorme området. Det var et lite fly til rekognosering, og et større til kryssing av Polhavet. Mot slutten av juli delta han ekspedisjonen. «Maud» skulle, med Wisting, Sverdrup og et nytt mannskap forsøke seg på å følge den opprinnelige planen. Samtidig skulle Amundsen brukte det største flyet, og etter en overvintring på Alaskas nordkyst krysse polpunktet. For Amundsen hadde ekspedisjonen så langt vært mislykka. De hadde kommet seg gjennom Nordøstpassasjen, men det hadde to andre ekspedisjoner klart før dem. Sverdrup hadde også samla inn både geofysiske og etnografiske data. Men Amundsen hadde ikke nådd sine egentlige mål. «Maud» kom heller ikke denne gang langt nok mot nord eller vest, og den 22. august 1925 kom skuta igjen til Nome.

Amundsen oppretta høsten 1922 sammen med flygeren [[Oskar Omdal]] en base, Maudheim, ved Wainwright i Alaska. Han dro i desember med hundeslede til Nome, mens Omdal overvintra alene. De prøvde seg på to flygninger våren 1923, og begge ganger ble understellet ødelagt. Dermed måtte de oppgi planen. Vi kommer nå igjen til 1924, og Amundsen hadde store økonomiske problemer. Han tjente en del på en foredragsturné i USA, men alt gikk ikke etter planen. Et problem var at han snakke engelsk med en svært tydelig norsk aksent, og i selvbiografien han ga ut i 1927 omtaler han det hele som pinlig og ydmykende. Etter konkursen i 1924 ble «Maud» i 1925 beslaglagt for å dekke noe av gjelda. Skuta ble solgt til Hudson's Bay Company, og ble liggende som vrak i Cambridge Bay. Først i 2018 ble vraket satt på lekter for overfarten til Norge, der hun skal restaureres ved [[Oslofjordmuseet]] på [[Vollen (Asker)|Vollen]].  

Ekspedisjonsmedlemmene ble feira som helter. Det vitenskapelige resultatet var at man nå var sikker på at det ikke var land ved Nordpolen, og lodding viste at det var svært dypt der. Dermed kunne man legge til side planer om landerobringer i området. Samtidig hadde man også vist at det var svært farlig å fly i området.

På [[Bygdøynes]], ved Frammuseet og Norsk maritimt museum, står [[Sydpolmonumentet]] med fem bronseskulpturer av Amundsen og hans ekspedisjonsmedlemmer.

==Bibliografi==

{{thumb|Amundsen litteratur.jpeg|Utstilling av litteratur om Roald Amundsen, Oppegård bibliotek.|Siri Iversen, 2011}}

===Reisebeskrivelser===

*Amundsen, Roald: ''Nordvestpassasjen : beretning om Gjøa-ekspedisjonen 1903-1907'', 1907. {{bokhylla|NBN:no-nb_digibok_2014112108066}}

*Hanssen, Helmer: ''Gjennem isbaksen : atten år med Roald Amundsen'', 1941. {{bokhylla|NBN:no-nb_digibok_2007021501086}}

*Kristensen, Monica: ''Amundsens siste reise''. Utg. Forlaget Press. 2017. 351 s. ISBN 978-82-328-0024-7.

*Nobile, Umberto: ''Med ”Norge” over Nordpolen'', 1976. {{bokhylla|NBN:no-nb_digibok_2013042306180}}

*Wisting, Oscar: ''16 år med Roald Amundsen : fra pol til pol'', 1930. {{bokhylla|NBN:no-nb_digibok_2009061213001}}

*Huntford, Roland: ''Scott og Amundsen'', 1980.

*Kvam, Ragnar jr.: ''De fire store og hvordan de ledet sine menn'', 2000.  

===Romaner===

*Bainbridge, Beryl: ''Gutteselskap : en roman om Scotts ekspedisjon til Sydpolen'', 2000.

*Ytreberg, Espen: ''Amundsen : en roman''. Utg. Tiden Norsk forlag. 2016. ISBN 978-82-10-05513-3.

===Filmer===

*''Frosset hjerte : dokumentarfilm om Roald Amundsen''. Regi og manus Stig Andersen, 1999. Varighet 90 min.

*''Roald Amundsens "Maud"-ekspedisjon 1922-1925 : med Roald Amundsens nordpolsekspedition til første vinterkvarter (1923) : med Maud over Polhavet (1926)''. Digitalt restaurert. Utg. Nasjonalbiblioteket og Høgskolen i Lillehammer. 2013. Varighet 61 min og 82 min.

===Museer og samlinger===

**Tlf: 77 68 43 73. Åpent hele året. http://www.polarmuseum.no

*Roald Amundsen senter, Framvn. 7, 1659 Torp.  

*Barr, Susan: [https://nbl.snl.no/Roald_Amundsen Roald Amundsen] i ''Norsk biografisk leksikon''.

* {{hbr1-1|pf01036371002571|Roald Amundsen}}.

{{oppegård leksikon}}

[[Kategori:Borge (Fredrikstad)]]

[[kategori:Oslo kommune]]

[[Kategori:Polarutforskere]]

[[kategori:St. Olavs Orden]]