49 952
redigeringer
→«Gjøa»: -
(→«Gjøa»: -) |
|||
| (7 mellomliggende versjoner av 3 brukere er ikke vist) | |||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
{{innhold høyre}} | |||
<onlyinclude>{{thumb|Roald Amundsen 1909.jpg|Portrett av Roald Amundsen, ca. 1909|Ukjent/Nasjonalbiblioteket}} | <onlyinclude>{{thumb|Roald Amundsen 1909.jpg|Portrett av Roald Amundsen, ca. 1909|Ukjent/Nasjonalbiblioteket}} | ||
'''[[Roald Amundsen|Roald Engelbregt Gravning Amundsen]]''' (født [[16. juli]] [[1872]] på Hvidsten gård i [[Borge kommune (Østfold)|Borge]], død [[18. juni]] [[1928]] nær [[Bjørnøya]]) var polarforsker, og ble i [[1911]] førstemann på Sydpolen. Han bodde på [[Svartskog]] i villaen [[Uranienborg (Oppegård)|Uranienborg]] ved [[Bålerud brygge]] ved [[Bunnefjorden]] i [[Oppegård]] fra [[1908]] til han forsvant under en flytur i [[1928]]. Amundsen foretrakk en tilbaketrukket tilværelse hjemme når han skulle forberede [[Roald Amundsens medarbeidere på ekspedisjonene|ekspedisjonene]]. Naboen [[Jørgen Stubberud]] var forøvrig med på Sydpolsferden 1910-1912.</onlyinclude> | '''[[Roald Amundsen|Roald Engelbregt Gravning Amundsen]]''' (født [[16. juli]] [[1872]] på Hvidsten gård i [[Borge kommune (Østfold)|Borge]], død [[18. juni]] [[1928]] nær [[Bjørnøya]]) var polarforsker, og ble i [[1911]] førstemann på Sydpolen. Han bodde på [[Svartskog]] i villaen [[Uranienborg (Oppegård)|Uranienborg]] ved [[Bålerud brygge]] ved [[Bunnefjorden]] i [[Oppegård]] fra [[1908]] til han forsvant under en flytur i [[1928]]. Amundsen foretrakk en tilbaketrukket tilværelse hjemme når han skulle forberede [[Roald Amundsens medarbeidere på ekspedisjonene|ekspedisjonene]]. Naboen [[Jørgen Stubberud]] var forøvrig med på Sydpolsferden 1910-1912.</onlyinclude> | ||
| Linje 5: | Linje 6: | ||
==Slekt og familie== | ==Slekt og familie== | ||
Han var sønn av skipsfører og reder [[Jens Ingebrigt Amundsen (1820–1886)|Jens Ingebrigt Amundsen]] (1820–1886) og [[Hanna Henrikke Gustava Sahlquist (1837–1893)|Hanna Henrikke Gustava Sahlquist]] (1837–1893). De hadde fire sønner, hvorav Roald var den yngste. | Han var sønn av skipsfører og reder [[Jens Ingebrigt Amundsen (1820–1886)|Jens Ingebrigt Amundsen]] (1820–1886) og [[Hanna Henrikke Gustava Sahlquist (1837–1893)|Hanna Henrikke Gustava Sahlquist]] (1837–1893). De hadde fire sønner, hvorav Roald var den yngste. Selv ble Roald Amundsen ikke gift. | ||
Selv ble | |||
==Barndommen og ungdomsårene== | ==Barndommen og ungdomsårene== | ||
{{thumb|Uranienborgveien 9.jpg|Barndomshjemmet i [[Uranienborgveien]] 9.|[[Anders Beer Wilse]]/[[Oslo Museum]]|1921}} | |||
Han ble født på gården [[Hvidsten (Borge)|Hvidsten]] i Borge, som nå er en del av [[Fredrikstad kommune]]. På gården finner man nå museet [[Roald Amundsens Minde]], men hans tid der var kortvarig. Bare tre måneder gammel ble han med på lasset da familien flytta til [[Oslo|Christiania]], og han vokste opp i hovedstaden, i en liten murvilla, oppført 1851 som del av løkka [[Frydendal (Uranienborg)|Frydendal]], også kalt Lille Uranienborg som lå i [[Uranienborgveien]] 9. Som fjortenåring mista han faren, som ble syk og døde under hjemreise fra [[Storbritannia]]. | Han ble født på gården [[Hvidsten (Borge)|Hvidsten]] i Borge, som nå er en del av [[Fredrikstad kommune]]. På gården finner man nå museet [[Roald Amundsens Minde]], men hans tid der var kortvarig. Bare tre måneder gammel ble han med på lasset da familien flytta til [[Oslo|Christiania]], og han vokste opp i hovedstaden, i en liten murvilla, oppført 1851 som del av løkka [[Frydendal (Uranienborg)|Frydendal]], også kalt Lille Uranienborg som lå i [[Uranienborgveien]] 9. Som fjortenåring mista han faren, som ble syk og døde under hjemreise fra [[Storbritannia]]. | ||
Amundsen fortalte senere at han som femtenåring, etter å ha lest Sir John Franklins bøker, bestemte seg for å bli polarforsker. To år senere sto han i folkemengden som hylla [[Fridtjof Nansen]] da han kom hjem etter å ha kryssa [[Grønland (øy)|Grønland]]. Da han året etter tok [[examen artium]] var det allikevel medisinstudiet han søkte seg til, i tråd med moras ønsker. Han hadde et ønske om å være med på Nansens ekspedisjon med [[«Fram» (polarskip)|«Fram»]] i 1893, men valgte å prioritere studiene. Men da mora døde i 1893 avbrøt han straks medisinstudiene for å vie seg til polarforskning. Dette ønsket hadde blitt styrka av Nansens bragder, og av [[Eivind Astrup]]s triumfer i 1892 og 1894. Da så Nansen kom tilbake med «Fram» i 1896 var landet i ekstase. I mellomtida hadde Amundsen forberedt seg gjennom fysisk herding og trening, og gjennom å lese alt han kom over av polarlitteratur. Han kryssa [[Hardangervidda]] på ski i 1893, og i 1894 fikk han erfaring fra seiling i Ishavet da han ble med fangstskuta «Magdalena» på et tokt. | Amundsen fortalte senere at han som femtenåring, etter å ha lest Sir John Franklins bøker, bestemte seg for å bli polarforsker. To år senere sto han i folkemengden som hylla [[Fridtjof Nansen]] da han kom hjem etter å ha kryssa [[Grønland (øy)|Grønland]]. Da han året, i 1890 etter tok [[examen artium]] ved [[Otto Anderssens skole]] som lå på naboeoendommen, var det allikevel medisinstudiet han søkte seg til, i tråd med moras ønsker. Han hadde et ønske om å være med på Nansens ekspedisjon med [[«Fram» (polarskip)|«Fram»]] i 1893, men valgte å prioritere studiene. Men da mora døde i 1893 avbrøt han straks medisinstudiene for å vie seg til polarforskning. Dette ønsket hadde blitt styrka av Nansens bragder, og av [[Eivind Astrup]]s triumfer i 1892 og 1894. Da så Nansen kom tilbake med «Fram» i 1896 var landet i ekstase. I mellomtida hadde Amundsen forberedt seg gjennom fysisk herding og trening, og gjennom å lese alt han kom over av polarlitteratur. Han kryssa [[Hardangervidda]] på ski i 1893, og i 1894 fikk han erfaring fra seiling i Ishavet da han ble med fangstskuta «Magdalena» på et tokt. | ||
{{thumb|Roald Amundsen med sin hund.jpg|Roald Amundsen og bikkja hans ute på isen i [[Bunnefjorden]] ved [[Uranienborg (Oppegård)|Uranienborg]]|[[Anders Beer Wilse]]|1909}} | |||
Han fulgte opp toktet med å ta styrmannseksamen og å ta nye hyrer for å få godkjenning som skipsfører. Idéen til dette hadde han fått ved å lese beretninger om tidligere ekspedisjoner. Han så at det var uheldig med to ekspedisjonsledere, en for selve polarekspedisjonen og en skipsfører som frakta ekspedisjonen til utgangspunktet. Ved å selv bli skipsfører kunne han kombinere de to rollene. | Han fulgte opp toktet med å ta styrmannseksamen og å ta nye hyrer for å få godkjenning som skipsfører. Idéen til dette hadde han fått ved å lese beretninger om tidligere ekspedisjoner. Han så at det var uheldig med to ekspedisjonsledere, en for selve polarekspedisjonen og en skipsfører som frakta ekspedisjonen til utgangspunktet. Ved å selv bli skipsfører kunne han kombinere de to rollene. | ||
| Linje 31: | Linje 30: | ||
Da planene for ekspedisjonen til Nordvestpassasjen ble lagt fram for [[Det norske geografiske Selskab]] fikk Amundsen den økonomiske støtta han i utgangspunktet trengte. Men helt greit var det ikke, og da de la ut fra [[Oslo havn|Kristiania havn]] natt til 17. juni 1903 skjedde det i ly av mørket for å slippe unna kreditorer. Valget av «Gjøa» var en genistrek. Andre hadde forsøkt seg på Nordvestpassasjen med nokså store skip, men jakten var bare på 45 tonn og 70 fot, og var nokså gruntgående. En petroleumsmotor ville også hjelpe dem med manøvrering i vanskelige farvann. Mannskapet var på bare sju mann. På nordvestkysten av Grønland tok de om bord sledehunder. Den lille skuta kom seg greit innover i Nordvestpassasjen, og i september fant de vinterhavn på sørsida av King William Land. Her ble skuta liggende i nesten to år, og de kalte stedet Gjøahavn. Våren 1904 dro Amundsen og [[Peder Ristvedt]] nesten 750 km med hundesleder for å finne den magnetiske nordpol. Det viste seg at den hadde flytta seg over en betydelig distanse siden 1831, og dette var et viktig vitenskapelig bidrag. I området ved Gjøahavn studerte de alt de kunne komme over. Særlig viktig med Amundsens etnografiske studier av netsilik-inuitene i området. Gjenstander og klær han bytta til seg ble senere gitt til [[Universitetets etnografiske museum]]. Først i august 1905 seilte de videre gjennom passasjen, en ferd de klarte på bare to uker. | Da planene for ekspedisjonen til Nordvestpassasjen ble lagt fram for [[Det norske geografiske Selskab]] fikk Amundsen den økonomiske støtta han i utgangspunktet trengte. Men helt greit var det ikke, og da de la ut fra [[Oslo havn|Kristiania havn]] natt til 17. juni 1903 skjedde det i ly av mørket for å slippe unna kreditorer. Valget av «Gjøa» var en genistrek. Andre hadde forsøkt seg på Nordvestpassasjen med nokså store skip, men jakten var bare på 45 tonn og 70 fot, og var nokså gruntgående. En petroleumsmotor ville også hjelpe dem med manøvrering i vanskelige farvann. Mannskapet var på bare sju mann. På nordvestkysten av Grønland tok de om bord sledehunder. Den lille skuta kom seg greit innover i Nordvestpassasjen, og i september fant de vinterhavn på sørsida av King William Land. Her ble skuta liggende i nesten to år, og de kalte stedet Gjøahavn. Våren 1904 dro Amundsen og [[Peder Ristvedt]] nesten 750 km med hundesleder for å finne den magnetiske nordpol. Det viste seg at den hadde flytta seg over en betydelig distanse siden 1831, og dette var et viktig vitenskapelig bidrag. I området ved Gjøahavn studerte de alt de kunne komme over. Særlig viktig med Amundsens etnografiske studier av netsilik-inuitene i området. Gjenstander og klær han bytta til seg ble senere gitt til [[Universitetets etnografiske museum]]. Først i august 1905 seilte de videre gjennom passasjen, en ferd de klarte på bare to uker. | ||
Da de, som de første, hadde forsert Nordvestpassasjen ble de fanga av isen ved King Point utafor Yukon. De ble sittende fast i ti måneder, noe som både forsinka Amundsens hjemkomst og førte til ytterligere økonomiske problemer. For å kunne få fortalt verden at han hadde kommet gjennom passasjen reiste Amundsen med hundeslede til Eagle City i Alaska, der den nærmeste telegrafstasjonen lå. Dette var en distanse på hele 1300 kilometer. Under overføringa var det noen som snappa opp nyheten, og den ble spredd for alle vinder. Dermed mista Amundsen enerettinntektene fra «The Times» som han hadde avtale om. Turen til Eagle City tok rundt fem måneder. Et par uker etter at han i mars 1906 var tilbake på «Gjøa» døde [[Gustav Wiik]], som hadde stått for de magnetiske målingene. Årsaken er usikker, men det kan ha vært en blindtarmbetennelse. Han ble gravlagt på stedet. Rundt midten av juli kom skuta endelig fri av isen, og mot slutten av august nådde de Nome i Alaska. | Da de, som de første, hadde forsert Nordvestpassasjen ble de fanga av isen ved King Point utafor Yukon. De ble sittende fast i ti måneder, noe som både forsinka Amundsens hjemkomst og førte til ytterligere økonomiske problemer. For å kunne få fortalt verden at han hadde kommet gjennom passasjen reiste Amundsen med hundeslede til Eagle City i Alaska, der den nærmeste telegrafstasjonen lå. Dette var en distanse på hele 1300 kilometer. Under overføringa var det noen som snappa opp nyheten, og den ble spredd for alle vinder. Dermed mista Amundsen enerettinntektene fra «The Times» som han hadde avtale om. Turen til Eagle City tok rundt fem måneder. Et par uker etter at han i mars 1906 var tilbake på «Gjøa» døde [[Gustav Juel Wiik|Gustav Wiik]], som hadde stått for de magnetiske målingene. Årsaken er usikker, men det kan ha vært en blindtarmbetennelse. Han ble gravlagt på stedet. Rundt midten av juli kom skuta endelig fri av isen, og mot slutten av august nådde de Nome i Alaska. | ||
{{thumb|Roald Amundsens hjem i Oppegård 2012.jpg|Villaen Uranienborg, Amundsens hjem i Oppegård.|Stig Rune Pedersen|2012}} | {{thumb|Roald Amundsens hjem i Oppegård 2012.jpg|Villaen Uranienborg, Amundsens hjem i Oppegård.|Stig Rune Pedersen|2012}} | ||
| Linje 65: | Linje 64: | ||
Amundsen oppretta høsten 1922 sammen med flygeren [[Oskar Omdal]] en base, Maudheim, ved Wainwright i Alaska. Han dro i desember med hundeslede til Nome, mens Omdal overvintra alene. De prøvde seg på to flygninger våren 1923, og begge ganger ble understellet ødelagt. Dermed måtte de oppgi planen. Vi kommer nå igjen til 1924, og Amundsen hadde store økonomiske problemer. Han tjente en del på en foredragsturné i USA, men alt gikk ikke etter planen. Et problem var at han snakke engelsk med en svært tydelig norsk aksent, og i selvbiografien han ga ut i 1927 omtaler han det hele som pinlig og ydmykende. Etter konkursen i 1924 ble «Maud» i 1925 beslaglagt for å dekke noe av gjelda. Skuta ble solgt til Hudson's Bay Company, og ble liggende som vrak i Cambridge Bay. Først i 2018 ble vraket satt på lekter for overfarten til Norge, der hun skal restaureres ved [[Oslofjordmuseet]] på [[Vollen (Asker)|Vollen]]. | Amundsen oppretta høsten 1922 sammen med flygeren [[Oskar Omdal]] en base, Maudheim, ved Wainwright i Alaska. Han dro i desember med hundeslede til Nome, mens Omdal overvintra alene. De prøvde seg på to flygninger våren 1923, og begge ganger ble understellet ødelagt. Dermed måtte de oppgi planen. Vi kommer nå igjen til 1924, og Amundsen hadde store økonomiske problemer. Han tjente en del på en foredragsturné i USA, men alt gikk ikke etter planen. Et problem var at han snakke engelsk med en svært tydelig norsk aksent, og i selvbiografien han ga ut i 1927 omtaler han det hele som pinlig og ydmykende. Etter konkursen i 1924 ble «Maud» i 1925 beslaglagt for å dekke noe av gjelda. Skuta ble solgt til Hudson's Bay Company, og ble liggende som vrak i Cambridge Bay. Først i 2018 ble vraket satt på lekter for overfarten til Norge, der hun skal restaureres ved [[Oslofjordmuseet]] på [[Vollen (Asker)|Vollen]]. | ||
Konkursen var en voldsom ydmykelse for Amundsen. | Konkursen var en voldsom ydmykelse for Amundsen. [[Uranienborg (Oppegård)|Uranienborg]] ble reddet av å bli kjøpt opp av konkursboet av hans to gode venner [[Fredrik Herman Gade (1871–1943)|minister Gade]] og generalkonsul i Buenos Aires og godseier [[Peder Christophersen (1845–1930)|«Don Pedro» Christophersen]] for å sikre denne for Amundsen som fikk bruksrett til eiendommen. Etter at Amundsen døde i 1928 ble eiendommen gitt til staten og er siden museum. Redningen i 1924 kom i form av den amerikanske milionæren Lincoln Ellsworth, som ville finansiere en ny ekspedisjon under forutsetning av at han selv fikk være med. Amundsen grep sjansen, og ble utstyrt med to Dornier-Wal sjøfly, med kallesignal N24 og N25, som ble sendt til [[Ny-Ålesund]] på [[Svalbard]]. Han fikk med seg flygerne [[Hjalmar Riiser-Larsen]] og [[Leif Dietrichson]] og mekanikerne Oskar Omdal og Karl Feucht. Amundsen selv og Ellsworth var navigatører. De letta fra Ny-Ålesund 21. mai 1925. Etter åtte timer mente de å være nær Nordpolen, og N25 med Amundsen om bord landa i ei råk på 87° 43' nordlig breddegrad. Dette var altså et godt stykke fra Nordpolen på 90°. N24 landa et stykke unna, og de fant hverandre ikke før dagen etter. Sistnevnte fly hadde en lekkasje i en motor, og kunne ikke repareres. Etter å ha arbeida hardt med å lage en startbane for N25 klarte de å ta av med alle seks om bord. Med tomme drivstofftanker landa de nær fangstskuta «Sjøliv» av [[Balsfjord]] utafor nordkysten av Svalbard. | ||
Ekspedisjonsmedlemmene ble feira som helter. Det vitenskapelige resultatet var at man nå var sikker på at det ikke var land ved Nordpolen, og lodding viste at det var svært dypt der. Dermed kunne man legge til side planer om landerobringer i området. Samtidig hadde man også vist at det var svært farlig å fly i området. | Ekspedisjonsmedlemmene ble feira som helter. Det vitenskapelige resultatet var at man nå var sikker på at det ikke var land ved Nordpolen, og lodding viste at det var svært dypt der. Dermed kunne man legge til side planer om landerobringer i området. Samtidig hadde man også vist at det var svært farlig å fly i området. | ||
| Linje 96: | Linje 95: | ||
På [[Bygdøynes]], ved Frammuseet og Norsk maritimt museum, står [[Sydpolmonumentet]] med fem bronseskulpturer av Amundsen og hans ekspedisjonsmedlemmer. | På [[Bygdøynes]], ved Frammuseet og Norsk maritimt museum, står [[Sydpolmonumentet]] med fem bronseskulpturer av Amundsen og hans ekspedisjonsmedlemmer. | ||
==Les mer== | |||
*[[Roald Amundsens aeroplan på Kjeller]] | |||
==Bibliografi== | ==Bibliografi== | ||
| Linje 207: | Linje 209: | ||
*Barr, Susan: [https://nbl.snl.no/Roald_Amundsen Roald Amundsen] i ''Norsk biografisk leksikon''. | *Barr, Susan: [https://nbl.snl.no/Roald_Amundsen Roald Amundsen] i ''Norsk biografisk leksikon''. | ||
* {{hbr1-1|pf01036371002571|Roald Amundsen}}. | * {{hbr1-1|pf01036371002571|Roald Amundsen}}. | ||
* [[Roald_Amundsen_tok_flysertifikat_nr._1_i_Norge_–_på_Kjeller]] | |||
* [[Roald_Amundsens_aeroplan_på_Kjeller]] | |||
{{oppegård leksikon}} | {{oppegård leksikon}} | ||