Rockering

Rockeringen eller Rokkeringen er et leketøy, treningshjelpemiddel, og sjongleringsinstrument. Å bruke rockering kalles å «rocke» eller «rokke», og går i sin enkleste form ut på å vrikke på hofter eller knær for å holde en ring lagd av plast eller bambus i lufta. Ordet rockering kom inn i norske ordbøker i 1957, og det er uenighet om hvorvidt ringens navn kommer av verbet «å rokke» eller fra «rock and roll», eller om det er et ordspill som kombinerer begge disse. Arvid Saugestad, Steinkjermannen som lanserte den norske rockeringen i 1957 forklarte selv at han først hadde tenkt å kalle ringen for «hopperingen», deretter «steinkjerringen», men at han hørte ordet rockering brukt på østlandet hvor den ble brukt «i de gymnastiske øvelser som nå drives med adskillig alvor av de med litt ekstra belegg rundt magen.» Norske aviser har hele veien holdt på Saugestad som rockeringens egentlige oppfinner.

Rockeringsvanviddet på 1950-tallet

Rockeringen har vært i bruk i flere kulturer til flere tider, og er blitt oppfunnet, utbedret og gjenoppfunnet flere ganger. Det var på slutten av 1950-tallet at rockeringen fikk sitt kommersielle gjennombrudd. På dette tidspunktet ble det produsert lokale rockeringer lagd av bambus i både Norge og Australia, men det virkelige gjennombruddet kom da oppfinnerne Richard P. Knerr og Arthur P. «Spud» Melvin i 1958 utvikla opp en rockering i plast for selskapet Wham-O, som deretter solgte 20 millioner rockeringer i løpet av et halvår USA. Stort sett omtales den australske bambusringen som Knerr og Melvins inspirasjon, men det er uvisst om det Rockeringmoten er på engelsk ofte omtalt som «the hula hoop craze», et uttrykk VG i 1959 forsøkte å oversette med det norske ordet «rockeringsvanviddet».

Arvid Saugestad lanserte en rockering lagd av bambus i 1957. På spørsmålet om han selv hadde funnet opp rockeringen svarte han i 1959 at «han nok ikke var oppfinner, ringen er nærmest kommet akende på ei fjøl». VG konfronterte Saugestad den enorme fortjenesten som Knarr og Melvin gjorde på salg av rockeringer, svarte han at han ikke hadde tatt patent fordi «han gikk nærmest ut fra at det ikke var mulig, all den stund en ring var en temmelig gammel oppfinnelse. Og han var selv meget forbløffet over den utbredelsen hans spøkefulle leketøy hadde fått» Det skal legges til at heller ikke Kerr og Melvin fikk innfridd patentsøknad på oppfinnelsen.

VG nevner rockeringen første gang 10.08.1957, hvor det ble rapportert at «fabrikantene av de såkalte rockeringer er i en fortvilt situasjon for tiden. De kan ikke lenger få tak i bambus til sine ringer. En fabrikant er helt utsolgt fra lageret. De siste 10 ringene gikk i går, og etterspørselen holder seg (...) Det merkelige ved disse rockeringene er at de er et typisk norsk fenomen. De eksisterer ikke i Sverige og Danmark.»

Den sammenleggbare rockeringen

Synnøve Engeset fra Bergen fant i 1974 opp en sammenleggbar rockering til treningsbruk etter at hun selv hadde brukt en tradisjonell rockering til å gå ned i vekt. Engeset lagde en prototyp på en sammenleggbar rockering av elektrikerrør, og fikk innvilga patent på oppfinnelsen. Støtte til produksjon av de sammenleggbare rockeringene fikk hun av Fellesmeieriet. Engesets besdrift ble drevet hjemmefra, og i tillegg til å selge rockeringer solgte hun også treningsvideoer hun hadde skrevet manus til selv. Bedriften fikk en knekk etter at en konkurrent solgte en ulovlig kopi av Engesets rockering, og lanserte denne som en nyhet på verdensmarkedet.