Rockering

Barn leker med rockering i Havanna (Sondre Ødegård 2009)

Rockeringen eller Rokkeringen er et leketøy, treningshjelpemiddel, og sjongleringsinstrument. Rockeringen brukes også i dans og nysirkus. Å bruke rockering kalles å «rocke» eller «rokke», og går i sin enkleste form ut på å vrikke på hofter eller knær for å holde en ring lagd av plast eller bambus i lufta. Ordet rockering kom inn i norske ordbøker i 1957, og det er uenighet om hvorvidt ringens navn kommer av verbet «å rokke» eller fra «rock and roll», eller om det er et ordspill som kombinerer begge disse. Arvid Saugestad, Steinkjermannen som lanserte den norske rockeringen i 1957 forklarte selv at han først hadde tenkt å kalle ringen for «hopperingen», deretter «steinkjerringen», men at han hørte ordet rockering brukt på østlandet hvor den ble brukt «i de gymnastiske øvelser som nå drives med adskillig alvor av de med litt ekstra belegg rundt magen.» Norske aviser har hele veien holdt på Saugestad som rockeringens egentlige oppfinner.

Rockeringsvanviddet på 1950-tallet

Original norske rockering produsert av Arvid Saugestad i Steinkjer 1957 (Karsten Saugestad 2009)

Rockeringen har vært i bruk i flere kulturer til flere tider, og er blitt oppfunnet, utbedret og gjenoppfunnet flere ganger.

Det var på slutten av 1950-tallet at rockeringen fikk sitt kommersielle gjennombrudd. På dette tidspunktet ble det produsert lokale rockeringer lagd av bambus i både Norge og Australia. Disse ringene hadde fått suksess i landa hvor de ble produsert og markedsført, noe vi blant annet kan lese i VG i 1957, altså året flør den offisielle rockeringmanien ramma USA. «fabrikantene av de såkalte rockeringer er i en fortvilt situasjon for tiden. De kan ikke lenger få tak i bambus til sine ringer. En fabrikant er helt utsolgt fra lageret. De siste 10 ringene gikk i går, og etterspørselen holder seg (...) Det merkelige ved disse rockeringene er at de er et typisk norsk fenomen. De eksisterer ikke i Sverige og Danmark.»

Året etter, i 1958 kom rockeringens virkelige gjennombrudd. Oppfinnerne Richard P. Knerr og Arthur P. «Spud» Melvin i 1958 utvikla opp en rockering i plast for det amerikanske selskapet Wham-O, som deretter solgte 20 millioner rockeringer i løpet av et halvår USA. Rockeringmoten er på engelsk ofte omtalt som «the hula hoop craze», et uttrykk VG i 1959 forsøkte å oversette med det norske ordet «rockeringsvanviddet». Saugestads navn, rockering har forblitt ringens eneste navn på norsk.

Arvid Saugestad lanserte en rockering lagd av bambus i 1957. På spørsmålet om han selv hadde funnet opp rockeringen svarte han i 1959 at «han nok ikke var oppfinner, ringen er nærmest kommet akende på ei fjøl». VG konfronterte i 1959 Saugestad med den enorme fortjenesten som Knarr og Melvin hadde gjort på salg av rockeringer. Saugestad svarte at han selv ikke hadde tatt patent fordi «han gikk nærmest ut fra at det ikke var mulig, all den stund en ring var en temmelig gammel oppfinnelse. Og han var selv meget forbløffet over den utbredelsen hans spøkefulle leketøy hadde fått» Det skal legges til at heller ikke Kerr og Melvin fikk innfridd patentsøknad på oppfinnelsen.

Den sammenleggbare rockeringen

Synnøve Engeset fra Bergen fant i 1974 opp en sammenleggbar rockering til treningsbruk etter at hun selv hadde brukt en tradisjonell rockering til å gå ned i vekt. Engeset lagde en prototyp på en sammenleggbar rockering av elektrikerrør, og fikk innvilga patent på oppfinnelsen. Støtte til produksjon av de sammenleggbare rockeringene fikk hun av Fellesmeieriet. Engesets besdrift ble drevet hjemmefra, og i tillegg til å selge rockeringer solgte hun også treningsvideoer hun hadde skrevet manus til selv. Bedriften fikk en knekk etter at en konkurrent solgte en ulovlig kopi av Engesets rockering, og lanserte denne som en nyhet på verdensmarkedet.

I 2009 ble tunge, sammenleggbare rockeringer en treningstrend. De produseres i forskjellige tyngder ettersom hvor tung trening de er ment å tilby.