Samferdselens utvikling i unionen med Sverige (1814–1905): Forskjell mellom sideversjoner

=== Reiselivets utvikling ===

I litteraturen om reiselivet fins begrepet helhetlig reiselivsprodukt som omfatter de tre elementene attraktivitet (målet for en reise), service (måltid og opphold) og transport (fremføring). Attraktivitet ville for landets del i hovedsak være den storslåtte naturen. De fåtallige og små byene hadde lite å lokke turister med sammenlignet med de store byene i utlandet. Vi hadde likevel noen ruvende anlegg i nasjonal målestokk som [[Håkonshallen]] i [[Bergen]], Nidaros domkirke og festningene i Frederikshald ([[Halden]]), [[Christiania]], [[Trondhjem]], [[Kongsvinger]] og det betydelige anlegget i [[Fredrikstad]] (Gamlebyen).  På landet fantes stavkirkene, men ellers var det sparsomt med attraksjoner. Langs hovedveiene fantes de lovpålagte skysskiftene med omtrent en landmils avstand (11 km). Disse skysskiftene var også pålagt å yte de reisende mat og losji. Med omtrent tre landmils avstand skulle det være et gjestgiveri. Byene var stort sett uten profesjonelt tilbud om losji og servering. Hoteller i egentlig forstand ble ikke etablert før omkring [[1850]].  Lenge var derfor elementene i reiselivsproduktet så dårlig utviklet at noe omfattende reiseliv ikke kunne finne sted. Vi kan derfor kalle de reisende i denne tiden for egentlig oppdagelsesreisende som litteraturen fra samtiden også gir et godt inntrykk av. Utenlandske reisende måtte komme til landet med tilfeldig skipsleilighet og privat innkvartering ble det vanlige.

Med dampskipsrutene begynte en ny tid. [[Göteborg]] og [[København]] kom på kartet for reiser mellom Norge og utlandet allerede fra starten av dampskipsfarten i [[1827]], og i [[1847]] ble det etablert en statlig dampskipsrute mellom Christiania, Frederikshavn, Nyborg og Kiel i [[Tyskland]]. Da var det europeiske jernbanenettet nådd frem fra [[Hamburg]] til Kiel, og vi kan snakke om europeisk sammenbinding av viktige steder med tog og dampskip. Med etablering av dampskipsruter og jernbanenett ble mulighetene for et stadig mer omfattende reiseliv realisert.

Ifølge artikkelen ''Turistene oppdager Norge'' av Erling Welle-Strand i bind 2 av ''Dette er Norge 1814-1864'' var [[1850-årene]] den første store gjennombruddstiden for norsk reiseliv. På den tiden dukket en ung engelskmann, Thomas Bennett, opp i Christiania og startet et [[karjol]]selskap som han med årene utviklet til et stort reisebyråselskap for de reisende. Hans selskap ble godt kjent blant de utenlandske reisende og ble benyttet både ved planlegging og gjennomføring av en reise i Norge. Reiselivet begynte å gripe om seg også blant norske. Siden en reisende både måtte ha tid og penger for å kunne gjennomføre en reise, var det naturligvis bare bemidlede som kunne gjennomføre en reise. For god og omfattende innsikt i reiselivets utvikling kan vi vise til Hoemsnes (2000) ''Reiseliv gjennom 150 år. Bennett Reisebyrå AS 1850-2000.''