Sangens Hus (Harstad): Forskjell mellom sideversjoner

På høsten 1923 ble opptatt et lån i Vågan Sparebank på kr. 5 500,- mot 1. prioritet i huset. I tillegg var det tatt opp et 2. prioritets pantelån i Harstad Sparebank som skulle innfris høsten/vinteren 1924/25, samt at et par av korets styre og to «menige» kormedlemmer stilte seg som selvskyldnerkausjonister.

Som en illustrasjon til hvordan huset ble drevet de første åra, tar vi med utdrag av budsjettet for driftsåret 1924/25, som balanserte med 3 300 kroner, hvorav rentene utgjorde 662,50 og utgifter til pedell var oppført med 600 kroner. På inntektssida utgjorde utleie av kjelleren 400 kroner, og mens faste leietagere på salen var satt til 850 kroner satte man sin lit til at tilfeldige leiere ville kunne bidra med vel 2 000 kroner.

I 1928 ble lånet i Vaagan Sparebank flyttet over til Trondenes Sparebank fordi man opplevde mas fra Vågan om å betale større avdrag enn opprinnelig avtalt.  

«Sangens hus selges for minimum kr. 15.000,- + omk. ved salget og på betingelse av at Harstad Mandskor får fri disposisjonsrett over lokalet en aften i uken i tiden 15/9 – 15/5 hvert år i et antall – minimum 6 maksimum 10 år efter nærmere overenskomst med kjøperen». Men Bangstad fikk bare kontorsjef Haugen med seg på forslaget. Rolf Sjursen, handelsfullmektig Jacob Heide og Jentoft Ness stemte mot. Sjursen og Heide vil se tiden an til våren, «idet de budsjetterte inntekter ved avholdelse av konserter, markeder o.lign. antas å ville holde hvis korets medlemmer legger sin interesse i arbeidet». Ness var (foreløpig) i mot salg av lokalet i det heletatt.

Korets medlemmer ville imidlertid beholde huset; i en ekstraordinær generalforsamling 8. januar 1926 argumenterte løytnant Evensen så energisk for saken at et overveldende flertallsvedtak sa «Ikke selg».  

Utleiepriser

Første gang man behandlet leieprisene for lokalet; 29. oktober 1923 skulle de faste leietakerne betale kr 15,- per aften inklusiv lys og brenne, og om det ikke var behov for å fyre ble prisen satt til 12 kroner. Når man her snakker om faste leietakere er det først og fremst tenkt på andre sangkor og andre foreninger med fast møtedag. Tilfeldige leiere måtte ut med kr 20,- for en kveld med foredrag og andre møter der kjøkkenet ikke ble benyttet.  

Men i styremøte 26/10 -26 ble husleia for Harstad Blandet kor og Bondeungdomslaget satt til 10 kroner per kveld – også om de brukte restauranten, inklusive vanlig lys og brensel. For festaften når kjøkken skulle benyttes kosta det 30 kroner. Frk. Døsens danseskole, som også var blant de faste leietakerne måtte ut med kr 25,-. I den avtalen het det ellers at «Piano er Mandskoret uvedkommende».

Mandag: Harstad Blandet kor à kr 8,-

Tirsdag: Harstad Mandskor Kr 300 per år

Torsdag: Bondeungdomslaget à kr 10,-

Fredag: BULs sangkor à kr 10,-

Bondeungdomslaget må ha byttet lokale, for Lars Normann Sørensen ba i september 1933 på lagets vegne skrev, om å få leie møtelokale en kveld i uka for samme pris som på losjelokalet; 6 kroner kvelden. Men tilbudet de fikk fra Alfred Bangstad lød på 15 kroner – uten at vi vet om BUL da godtok prisen.

Vi har også sett på en del av leietakerne på 1930-tallet. Hansine Døsen Klette drev danseskole og leide huset hver mandag onsdag og fredag ettermiddag fra kl. 1600 til 1900 for 5 kroner per økt, unntatt fredag, der prisen var 10 kroner – for da var det også et parti voksne som svingte seg. Da Johansens handelsskoles elever skulle avlegge eksamen i uke 50 1933 måtte skolen betale kr 6,50 per dag. Men om N. Moe Dahls Handelsskole i det hele tatt fikk leie, da de søkte om «eksamenslokale» i juni 1939, fant vi ikke noe svar på. Harstad Arbeiderungdomslag som på forespørsel fra Magne Jønsson søkte om leie torsdagskveldene fra kl. 2030 til 2330 fikk leie for 10 kr. per kveld i 1935. 10. juni 1936 holdt direktør Frank fra Norges Handelsstands Forbund i regi av Harstad Handelsstands forening foredrag fra kl. 2000 i Sangens Hus. For øvrig så vi at Harald Uhres agenturforretning benyttet sangerhallen til å demonstrere for produkter fra Lilleborg fabrikker i tre dager høsten 1937.

16/8 -37 besluttet styret å øke leieprisene for sangkorene fra 6,50 til 7,50 pr kveld, så da forstår vi at leia må ha vært satt ned før. Begrunnelsen for denne økninga var at brenselsprisene var økt.

For 1926/27 viste regnskapet en inntekt på kr 1 714,56 og en utgift på kr 1 239,87 – hvorav restaureringsutgiftene utgjorde kr 1 076,70, som i 2011 tilsvarte i overkant av 25.200 kroner. Da hadde man søkt å få medlemmene med på dugnad, noe som viste seg vanskelig, men man klarte å unngå å ta opp lån.

Da man i desember 1938 besluttet å anskaffe nye stoler til huset ble de et stykke ut i 1939 bestilt fra Stokmarknes Trevarefabrikk som tok 9 kroner per stol cif Stokmarknes, dessverre fant vi ikke verken hva Karl Storø eller andre Harstad-snekkerier måtte ha for en slik ordre.

Utvidelsesplaner

I oktober 1935 ble disse valgt til å forestå utredningen av en framlagt utvidelsesplan: Kaptein Georg Aagren, løytnant John Lund og kontorsjef Sverre Sæbø. Ut på våren i 1935 fikk huskomiteen bevilget 100 kroner til tegninger og omkostningsoverslag. Disse ble det ingen ting av.

Styremøte 20/12 -25 ansatte frøken Gerda Hauge som pedell fra 15. desember 1925, da Lovise Olsen ikke ønsket å fortsette i stillingen.

Av alle de fortredeligheter som inntraff mens koret satt med Sangerhallen var det ikke alle som ble like ille for Harstad Mandskor. Etter at Stalin gikk inn i Finland og kampene eskalerte i de finske skoger kom mange finske flyktninger også til Harstad. Sangerhallen ble da stilt til rådighet for en pris av kr 1,50 pr. person – eller minimum kr 45,- per døgn, dog slik at formannen ble bemyndiget til å ordne prisspørsmålet og saken for øvrig i samråd med andre foreninger som skulle leie ut.  

Etter at huset var brukt til innkvartering av finske flyktninger fra 5. til 21. desember 1939, forlangte koret kr. 340,- i leie. Dette ville «Flyktningenemnden» v/ Harstad Røde Kors i første omgang ikke akseptere, idet de blant annet viste til at Odd Fellow-lokalet, som langt seinere ble til Tonehuset, var stilt til gratis disposisjon og at goodtemparlokalet ble betalt med 5 kroner per døgn. Ja, de syntes at 25 kroner per døgn var så høyt at man vurderte å legge saken fram for det som den gang het «landsnemnden for flyktninger», men antagelig har de bøyd av etter at Alfred Bangstad ved en oversikt viste at så mye måtte koret ha, om dette skulle gå i balanse.  

Men hvordan det da kan ha seg at de engelske troppene som brukte huset fra 9. april til 10. juni slapp unna med i overkant av Kr. 5,40 per døgn, ved at de ble fakturert 335 kroner, kan man jo bare spekulere i.

Etter at okkupasjonsstyrkene ankom byen 13. juni 1940 brukte tyskerne en tid på å konsolidere seg, men i juli ble Sangens hus rekvirert av Deutsche Kommandantur, som etter påkrav fra koret i brev av 23. august 1940 meddelte at de ville betale 150 kroner per måned som kompensasjon for bruken, men om huset ikke ble brukt hele måneden, ville leien nedsettes tilsvarende. Til dette responderte koret at de hadde forpliktelser langt ut over 150 kroner, og at de derfor ville opprettholde kravet om 350 kroner i månedsleie. Det svaret som da kom klargjorde at her hadde ikke koret noen rett til å stille krav.  

Vel så interessant er det å legge merke til at koret da hadde fått kr. 1 427,50 i krigsskadetrygd for skade på innbo og løsøre etter de skader huset ble påført under bombeangrepene på Harstad i aprildagene i 1940. Dette gjorde at det også i dette regnskapsåret ble et overskudd på ikke mindre enn nær 640 kroner, som i 2011 tilsvarte i overkant av 12 800 kroner.

1 000 kroner av krigsskadetrygden ble vedtatt å bruke til å nedbetale lånet på Sangens Hus. Dermed satt man med et gjeldfritt hus – men som i realiteten var på tyskernes hender. Det ble i alle fall umulig å fortsette bruken av Sangerhallen, slik man hadde vært vant til, og til å begynne med ble sangøvelsene nå avviklet på Bøes pensjonat.

Og til alt overmål; 13. juni, (1. pinsedag) 1943 brant huset.

På generalforsamling 5. oktober 1943 ble denne «Gjenoppbyggingskomite» valgt: Mads Haugen, Tollef Berthelsen, Jacob Heide, Jentoft Ness og Sigvart Bach.

Ut gjennom årene ble sammensetningen av komiteen endret og den fikk nye mandat, men alt uten at det overordna mål lykkes; å skaffe koret et nytt Sangens Hus. Det skulle faktisk gå over 20 år før tomta ble solgt.

Mandskoret eide fortsatt Strandgaten 36 og i oktober 1948 ble denne byggekomiteen valgt: Finn Owren, Sigvart Bach, Peder Moen, F. Bruun, Leif R. Johansen og Steinar Hegrum. De la i 1949 fram meget ambisiøse planer om et bygg på 450 kvadratmeter med to underetasjer og 3 etasjer med sal til 450 personer osv. med en kostnadsramme på 898 200 kroner, som per 2011 tilsvarte i overkant av 16,5 millioner kroner. Planen lot seg ikke gjennomføre; bygget ville ikke bli rentabelt.

Planen ble omarbeidet, men man lyktes ikke – og heller ikke med et påtenkt samvirke med kommunen om bygging av nytt kinolokale, en plan som strandet i 1951.

Men i 1964 fikk koret endelig gjort en beslutning og salget innbrakte 40.000 kroner.  

I mellomtida hadde koret kjøpt ei tyskerbrakke, som måtte selges, fordi man ikke fikk byggetillatelse, så fikk de hand om det som seinere ble til Tonehuset, men flytta ut i protest, leide seg inn i Trondenes kommunes rådhus på Sama, i et kjellerlokale i Habo-bygget i Hans Egedesgt 20 – og faktisk også i kjelleren i Habo-bygget i Strandgaten 36 – før de igjen kom hjem – til Tonehuset.

*Harstad Mandskors arkiv inklusive styreprotokoller, dels på Sør-Troms Museum og dels i korets arkivrom i Tonehuset (Harstad).

*Heide, Bendiks: Harstad bondeungdomslag 50 år 1922-1972