Senjens Folkeblad: Forskjell mellom sideversjoner

Den stridbare, men «rene venstremann», redaktør [[Peter Oluf Klinge]] i [[Senjens Tidende]], var tro mot følgende av [[Riksrettssaken i 1884]]. Han ble noe ufrivillig den direkte årsak til at Harstad-eliten startet planleggingen av ei ny avis. Klinge hevdet å holde sin sti «pur og ren» i «gammel Venstre-ånd». Men den stien falt ikke i smak for Harstads mer elitistisk og elastisk anlagte «storfolk». Når han i tillegg nektet å etterkomme anmodninger om moderasjon og så å si begynte å gå eliten på klingen, kom derfor Senjens Folkeblad med undertittelen «Nyheds- og Avertissementsblad for Senjen».

== Annonsører ==

Baker [[Nikolaj Fausche]] var en hyppig annonsør i det nye bladets første aviser. Allerede søndag 1. juli 1888 søkte han å øke salget på «De meget efterspurgte danske Skumkringle», dessuten kunne man bestille «Taarnkager, store Rumkager og Mandelkager». I hans tredje annonse i samme avis ble det reklamert for Danske Løsebrød, prima Rogs, Sundhedskavringer, Skibsbrød, Terter, Rumkager, Pariserstænger, Spansk vin(!), Æblekager, 4-Species, Topmakroner, Linsemakroner, Smørkrandser, Mandelspidser, Sneller og Pebermynte. Seinere viser det seg at annonsene fra Fausche blir borte.

Rikard Kaarbø hadde en større annonse om et «Notbrug tilsalgs» i «førsteutgaven» av «Folkebladet» og [[Job Thode Holst]] med sin forretning i [[Samasjøen]] annonserte jamt for «Davidsons Westhartley Dampkul & Smedekul», som han hadde på lager. Seinere reklamerte han for tørkede grønnsaker, epler, pærer og kirsebær! Ja, han førte også kinesisk te samt hele og stødte krydderier. Og mens et leserinnlegg fra [[Andenes]] besværer seg over de dårlige avlinger; små og vasne poteter, dårlig høy-tørk og uvær med påfølgende landligge annonserte Holst med store kålhoder til 35 øre per stykk.  

Auksjoner var det flust med, også i [[Bjarkøy]]. 14. oktober 1888 averterer lensmann Strøm med auksjon hos handelsmann [[K.O. Larssen]] på [[Sundsvol]]l. Der solgtes tobakk, smør, tekstiler og tauverk, glass og stentøy.

Handelsmann, proprietær og bonde [[Hans Fredrik Giæver]]s første annonser omfatter hele hans varespekter, som blant annet innbefattet bleket og ubleket bomullslerret, «Newcastle stenkull», nykjernet smør, egg og regnkåpetøy, som seinere utvides til å omfatte både sveitserost, sardeller og hummer, men også borstål, feisler, slegger, krutt og lunter!

I september 1888 ser vi at [[Oluf Neraas]] åpnet sin «boutik» vis a vis det som seinere er blitt kjent som [[Elias Hoel|Hoel-hjørnet]].  Sammen med alle disse reklamerer [[Karen Iversen]] for sitt utvalg av strutsefjær, hatter i nye «facons», silkebånd, muffer og kyser, m.m.m. for både herrer og damer. En annen motehandel ble drevet av [[Anna Dinesen]] som reklamerte for «smukke, moderne Skindhuer» mmm. Lærer H. Nielsen på [[Gamnes]] derimot, kunne stemme pianoer, «billigt og med største nøiaktighed». En mer spesiell variant er annonsen fra T. Hanssen som hadde vindruer til salgs.

Det skjedde vel kan hende like mye uhell den gang som seinere. Et skrekkens eksempel var en gutt i [[Fauskevåg]] som hadde plukket opp geværet fra en mann som hadde lagt det fra seg «ved grinden». Det gikk ikke bedre til enn at en kone fikk haglladningen gjennom et øye og tinningen.  

I et referat fra møte i herredsstyret senhøstes 1888, ser vi at [[Peter Christian Aronsen Lunde|P. Chr. Aronsen Lunde]] enstemmig ble innvilget opprettelse av poståpneri på [[Lundenes]]. Det var og en sak om øl- og vinskatt for 1888 på sakskartet. Der ble [[Torger Aas]] sammen med [[Othelius Gotaas|O. Gotaas]] på [[Sandtorg]] ilagt kr. 350 hver, mens Dybli på [[Gressholman|Græsholmen]] ble ilagt 200 kroner slik også M. Evertsen ble. For hver av disse ble det fremmet forslag på andre vilkår varierende mellom 50 kroner i pluss til 50 kroner i minus.   

P. O. Klinge med sin nye avis Tromsø Amtstidende bedret verken sitt rykte eller praksis med det å være sta, påståelig og kranglevoren. [[Trygve Lysaker]] hevder at redaktør Eidem var den som hadde «mest kunnskap og var bedre utrustet på de fleste områder» av de to konkurrerende bladfykene. Men man skal som kjent være minst to for å få i gang en krangel. Lysaker forklarer at Tromsø Amtstidende var og forble den avis som bare økte sitt abonnementstall, mens Senjens Folkeblad sakte men sikkert syknet hen. «Klinge kjente sitt publikum, og hans blad hadde sterkere appell til bygdefolket». Derfor var det ikke til å undres over at Klinge kunne skryte av at «Tromsø Amtstidende var det mest utbredte blad i Tromsø Stift (Nord-Norge) med 1140 abonnenter» ved årsskiftet 1891. Med andre ord; Tromsø Amtstidende med sin redaksjon i [[Harstad]] var større enn både Tromsøposten og [[Tromsø Stiftstidende]] som begge hadde sin base i [[Tromsø]]. Da blir det litt smålig å hevde at redaktør Klinge «kjente sitt publikum» bedre enn det redaktøren i Senjens Tidende gjorde. Sannsynligheten taler vel for at Klinge ikke bare kjente sitt publikum, men også var en dyktig organisator og avismann. Men også dette ble det (selvsagt) krangel om; Folkebladet ga flere ganger uttrykk for at tallene Klinge oppga slett ikke kunne stemme. [[Gunnar Reppen]] sier da også i en av sine framstillinger at han betviler Klinges ærlighet når det gjelder opplagstallene til Tromsø Amtstidende. På den annen side påpeker Klinge at [[Harstad postkontor]] oppga at utsendte nummer av Senjens Folkeblad var ca. 260 per uke etter at Eidem påsto at Folkebladet gikk strykende, og at «tallet på abonnenter bare øker».  

Krangelen utartet ofte til reine komikken, som når Klinge hentydet til Folkebladets dårlige presse, ved å sammenligne den med en vevstol, så ble det besvart med at Klinge måtte være bra dum som ikke visste hvordan en vevstol så ut! Men også vi kan gå god for Folkebladets svært dårlige trykkekvalitet. Så når Gunnar Reppen i sin beskrivelse av trykkeriutstyret hevder at Klinges trykkeri var «noe skrammel», henviser vi til trykkekvaliteten på de to avisene, der Senjens Folkeblads tre-spaltede trykksak kommer svært mye dårligere ut enn Senjens Tidende og Tromsø Amtstidendes første aviser med fire spalter, som de øket til fem omtrent på samme tid som Folkebladet økte til fire. Dessuten fant vi en annonse i Folkebladet den 22. august 1889 der avisa var på jakt etter ei «Haandpresse i brugbar stand med nødvendig tilbehør».  10. november samme år forteller Klinge at Amtstidende er forespurt av Folkebladet om å få overta en av deres presser.

== Ny eier og redaktør ==

I Norsk Kundgjørelsestidende for 22. mai 1891 får vi vite at [[Ivar Gram Franck]] da drev «bog- & papirhandel samt udgivelse af «Senjens Folkeblad» under firma I. G. Franck på Harstad, Trondenæs Herred, hvorfor jeg ene er ansvarlig», signert I.G. Franck 25. mars 1891. Og bokhandler Franck var tydeligvis en vel bevandret forretningsmann. Ikke bare kunne han selge bibler og salmebøker til konfirmanter, nei – han hadde mer på lager den karen; tilmed hostekaker, tannkuler og liktornbalsam sto på den nye aviseier og forretningsmanns meny.

Så, plutselig, julaften 1891 kommer en kunngjøring på trykk i Folkebladet, signert dens tidligere redaktør, T. Eidem om at foreldre og foresatte som ønsket informasjon om [[Harstad sløydskole|Harstad sløidskole]], kunne møte i kommunelokalet søndag 3. januar 1892.  

Ett år seinere; 14. desember 1892 er fortvilelsen til å ta og føle på i en ny notis om sløydskolen. Verktøyet som ble kjøpt av midlene som kvinneforeningen samlet inn var nå i ferd med å bli lagt ned for godt: Lærer Eidem hadde forlatt stedet, og man fant verken lærer eller penger til å lønne en sløydlærer med. Hvor var det blitt av den mannsforeningen som skulle virke for sløydskolen? Kunne man ikke overtale lærer Markussen til å tre inn mot en høvelig godtgjørelse? Kanskje kunne man håpe på enda mer bistand fra de driftige verktøysamlende damer.  

Dette var og en sak de to redaksjoner var svært uenige om. Ikke omkring det å få i gang enn sløydskole for områdets smågutter, men prinsippet om det private initiativ virker å være hovedsaken. Klinge anbefaler de engasjerte kvinner og menn om å satse på å få slik undervisning inn under folkeskolens tak, mens Eidem vil ha den privat-finansiert så vel som drevet.

== Ny tid ==

I mars kom meldinga om at en del stortingsmenn nå ville sette barnefedre på straff om han unndro seg å bistå «den besvangrede». Dette gjaldt i sær om hun fødte i dølgsmål og / eller begikk barnemord.  

H.F. Giævers eldre beboelseshus ble i følge et oppslag i Folkebladet den 6. juni 1892 utleid for å bli benyttet som sykehus. Leiekontrakten var på 5 år. Det ville bli gitt plass til 10 senger – fordelt over 2 avdelinger, en kostbar og en billigere! Men saken om eget sykehus i Harstad var reist allerede 15. januar 1888 – i Trondenes samtalelag. (Flere lokalhistorikere hevder imidlertid at sykehussaken i Harstad startet i 1893). Etter at samtalelaget sendte en petisjon til herredsstyrelsen ble saken behandlet der den 15. desember 1890. Komiteen som da ble satt til å utrede den besto av redaktør Peter O. Klinge, lærer Aas og bankkasserer [[Lars M. Hansen|L.M. Hansen]]. Handelsmann Giæver ble seinere medlem av byggekomiteen for [[Harstad sykehus]], som ikke ble påbegynt før i 1899.  

19. oktober 1892 kunngjør [[John Fossum|farver Fossum]] i annonse over to spalter på første side at han har åpnet en trikotasjeforretning i tilknytning til sin «farve- & garn og stampeforretning». Her selger han store og små strømper, damevester, trøyer, barnekjoler og forskjellig annet strikketøy.  A. Eggen reklamerte for sine «lauparsko», som kunne leveres etter bestilling.

Fortvil ikke; 7. november 1896 kom ei ny venstre-avis på markedet i Harstad: [[Tromsø Amts folkeblad]] med [[Peter Christian Aronsen Lunde]] som da var poståpner på [[Lundenes]] som sin første redaktør.

Mer om det seinere.

== Kilder ==

*[[Høeg, Tom Arbo]]: ''Norske aviser 1763- 1969'', Oslo 1973

*[[Tromsø Amtstidende]]

[[Kategori:Etableringer i 1888]]

[[Kategori:Opphør i 1893]]

{{bm}}