Statspolitiet
Statspolitiet er navnet på to spesifikke enheter i det norske politiet, og et vanlig navn på den statlig kontrollerte delen av politiet før 1933.
1932—1936
Den 11. juni 1931 ble det vedtatt opprettet et utrykningspoliti som var direkte underlagt Justisdepartementet, og styrken ble oppretta i 1932. Bakgrunnen for dette var at politiet var et kommunalt ansvar, og man følte at det var behov for en sentral politienhet. Menstadslaget den 8. juni 1931, altså bare tre dager før vedtaket, synliggjorde dette behovet. Debatten om en slik styrke hadde pågått helt siden tidlig i 1920-åra, men konflikten ved Menstad førte til at politikerne trakk fram saken igjen.
Styrken var blant annet involvert i en rekke arbeidskonflikter og ved politiske demonstrasjoner. På venstresida oppfatta mange Statspolitiet som en politisk politistyrke som jobba for borgerskap og bedriftseiere, ikke for alle innbyggere.
I motsetning til det vanlige politiet var Statspolitiet bevæpna; rett nok fikk de ofte beskjed om å stille uten synlige skytevåpen eller å lagre dem i nærheten under oppdrag. I tillegg til revolvere eller pistoler hadde de også maskinpistoler, karabiner og tåregass.
Statspolitiet ble nedlagt gjennom politiloven av 13. mars 1936, ettersom politivesenet da ble underlagt staten. Oppgavene ble overført til det nye Utrykningspolitiet, som hadde lokale avdelinger, men som også hadde en egen sentralledelse.
1941—1945
Den 1. juni 1941, under den tyske okkupasjonen, ble det opprettet et væpnet, politisk politi etter tysk mønster. En av hovedinitiativtakerne var Karl Marthinsen, som senere ble sjef for Statspolitiet og som på grunn av dette ble likvidert. Marthinsen ble etterfulgt av Henrik Rogstad som begikk selvmord på Skallum i Bærum 10. mai 1945. Den politiske drivkraften bak opprettelsen kom særlig fra Jonas Lie, som var sjef for Utrykningspolitiet.
Hovedoppgavene var å etterforske og påtale politiske forbrytelser, spionasjone, forsøk på å flykte eller assistanse til flyktninger, samt væpnet motstand eller annet opprør mot okkupasjonsmyndighetene eller NS-myndighetene.
Statspolitiet hadde et hovedkontor i Oslo og underkontorer i Oslo og Aker, Stavanger, Bergen, Trondheim, Tromsø og Kirkenes. Det opererte uavhengig av det ordinære politiet, og var direkte underlagt sikkerhetspolitiets sjef i det kommisariske Politidepartementet. Ved behov kunne det tyske Sicherheitspolizei også ta kommando over Statspolitiet.
Den opprinnelige styrken var på 150 mann. På det meste, på sommeren 1944, var det ansatt 340 menn og ti kvinner i Statspolitiet.
Under deportasjonen av jødene spilte Statspolitiet en sentral rolle.
Ansatte i Statspolitiet brukte ved flere tilfeller, og spesielt mot slutten av okkupasjonstiden, tortur mot fanger. Dette skal ha skjedd uten tillatelse fra høyeste hold, og ble etterforsket og straffet i de tilfeller man ble kjent med.
Litteratur
- Johansen, Per Ole: «Samfunnets pansrede neve» : statspoliti og ekstraordinær overvåking 1918–1941. Utg. Gyldendal. Oslo. 1989. Digital versjon på Nettbiblioteket
- «Statspolitiet» i Norsk krigsleksikon