Storhamar: Forskjell mellom sideversjoner

Etter at kong [[Christian 3.]] hadde tatt kontroll over de fire bispedømmene ved kysten, var tida kommet til Hamar bispedømme. Biskop [[Mogens Lauritsson]] satte seg til motverge, men etter en tre dagers beleiring inntok kongen Hamarkaupangen. Som straff fikk bispedømmet felles biskop med [[Oslo bispedømme|Oslo]], og etter noen år ble området formelt innlemmet i Oslo stift. Storhamar ble inndratt under krona, og bispeborgen ble lensherreresidens.<ref>[http://snl.no/Storhamar «Storhamar» i ''Store Norske Leksikon''].</ref> I de neste tiåra forfalt kaupangen, men bygningene sto fremdeles. I 1567, under [[den nordiske sjuårskrigen]], kom imidlertid en svensk hær opp fra Oslo til Hamar. De hadde mislyktes i å ta Oslo, og valgte å beleire Hamar istedet. Først brant borgen, og så spredte brannen seg til katedralen. I 1584 ble Hamar katedralskole lagt til [[Vang prestegard]], der den ble til 1602, da den ble lagt inn under Oslo katedralskole. I 1587 ble dessuten Hamars marked lagt til Oslo,<ref>Sæther, ''Hamar i middelalderen'', side 21.</ref> og dette skulle senere gi motivasjon til å anlegge marked på [[Leiret]] i [[Elverum]]. I 1616 skal en viss Lars eller Laurits Mikkelsen Pinnerud ha vært fut og bruker av Storhamar. Fra 1624 ble han i stedet eier av Pinnerud i Furnes, og i 1650 nevnes han som eier av 1 hud odelsjord i Ålstad i Vang, der Storhamar eide 1,5 av 4 huder. <ref>Referanse Bleken-Nilssen, side 279; Stensrud bind 2, side 319.</ref>

Storhamar ble overdratt til [[Hannibal Sehested]] som adelig [[Leksikon:Setegård|setegard]] i 1649, og gjennom makeskifte utvidet han det allerede store godset – under Sehested lå flertallet av gardene i Vang og annekssognet Furnes under Storhamar. Sehested måtte imidlertid gi fra seg all sin eiendom i Norge da han mistet stillingen som stattholder i 1651,<ref>Rian, [http://snl.no/.nbl_biografi/Hannibal_Sehested/utdypning «Hannibal Sehested»]; Pedersen, «Den adelige frie sedegård Storhamar», side 31-33..</ref>, og Storhamar forble krongods fram til 1661, da brødrene Gabriel d.y. og Selius Marselis fikk Sehesteds gamle gods i pant. De to brødrene var kongemaktas største kreditorer, og stod for 562 000 riksdaler, som var om lag 13 prosent av gjelda. I tillegg til Sehesteds gods fikk brødrene Marselis en del annet gods, og til sammen dekket dette inn nesten 300 000 riksdaler.<ref>Sogner, ''Krig og Fred'', side 35, 37-38; Sønstevold, «Gabriel Marselis d.y.», side 95.</ref> Det er påfallende at hverken Ragnar Pedersen i artikkelen «Den adelige frie sedegård Storhamar» eller Toralv Bleken-Nilssen i ''Furnes Bygdebok I'' nevner brødrene Marselis som eiere av Storhamar. I 1675 ble så garden solgt til Andreas Tombloe og Anne van de Wiele, bosatt i Hamburg. Leonhard Marselis, yngste bror til eierne av Storhamar, drev forretninger i Hamburg fram til sin død i 1678, men det vites ikke om han hadde noen forbindelse til de nye eierne.

 

Både kongen og de private eierne hadde brukt forvaltere til å drive Storhamar på vegne av seg. En av kongens forvaltere er navngitt i en suplikk fra 1661 fra «Maren Jensdatter, huis mannd Knud Andersen tilforn haffuer verrit forvalter offuer Hammers goedtz paa Hedemarcken...».<ref>Ekstrakt nummer 262 i Eriksen og Fladby, ''Norske supplikker 1660-1662'', bind 2, side 60.</ref> Det framkommer ikke om Knud er i live eller avgått ved døden. I forbindelse med ei sak fra 1666 nevnes Anders Pedersen Sverdrup som forvalter på Storhamar, rimeligvis på vegne av Gabriel Marselis. Han ønsket å kjøpe garden Opphus i Vang, men det var oberst Reichwein på [[Åker]] som fikk tilslaget.<ref>Stensrud bind 1 s. 336</ref>

 

Katedralen fortsatte å forfalle i denne perioden, og etterhvert som forfallet ble tydeligere begynte bøndene i bygdene omkring å forsyne seg av ruinene til byggemateriale. Den nordre søylegangen ble revet ned ved bevisst innsats for dette formålet. Likevel var deler av kirkeruinene i bruk til geistlige formål utover 1600-tallet.