Stormannsmøtet på Eidsvoll

Stormannsmøtet på Eidsvoll, eller Notabelmøtet, var et møte mellom en del av Norges mest innflytelsesrike personer som ble arrangert etter invitasjon fra prins Christian Frederik den 16. februar 1814. På møtet ble det bestemt at det skulle kalles inn en riksforsamling for å vedta en grunnlov for Norge, og Christian Frederik aksepterte å søke kongemakt i et selvstendig Norge ut fra prinsippet om folkesuverenitet. Prinsen hadde tidligere ønsket å kreve tronen ut fra sin slekts arverett til den norske tronen, så dette var en viktig prinsipiell avgjørelse. Christian Frederik kalte inn til møtet dagen i forveien fordi han tvilte på om han kunne erklære norsk selvstendighet i eget navn. Dette var etter møtet ikke lenger aktuelt, nå skulle man appellere til folket og kalle inn en representativ forsamling.

Georg Sverdrup, som var med på møtet, fortalte senere at noen ved møtets start sa «Det er over. Vi får en enevoldsstat.». Ifølge Henrik Wergeland gikk Sverdrup mot prinsen og hevdet at Christian Frederik ikke hadde mer rett til å erklære landet selvstendig enn han selv hadde. Det var gode politiske argumenter mot den fremgangsmåte prinsen hadde sett for seg, ikke minst det at Frederik VI ved Kielfreden hadde sagt fra seg arveretten til Norge. Men Sverdrup og andre mente at det norske folk selv måtte kunne velge prinsen til sin konge.

Valget til riksforsamlingen ble gjennomført fra 25. mars i kirkene. Samtidig ble det sverget troskap til regenten, og menighetene sverget på å verne om selvstendigheten. Stormannsmøtet ble sterkt førende for utviklingen frem mot den 17. mai 1814, både i forhold til at ledende personer hadde gjort seg opp en mening i fellesskap og i forhold til eden som ble avlagt over hele landet.