Storstreiken 1921

Storstreiken 1921 var en landsomfattende arbeidskonflikt som varte i tiden 8. mai til 10. juni 1921. Den omfattet alle de 120 000 medlemmene av Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon (AFL, i dag LO) i privat sektor. Streiken var en av de største arbeidskonfliktene i norsk historie.

Streiken ble slått ned ved hjelp av organisert streikebryteri, beskyttet av politi og militære styrker.

Bakgrunn

Streiken kom i en tid hvor det eksisterte færre etablerte spilleregler for konflikter og konfliktløsning i arbeidslivet. Den skarpe tonen må også sees på som et uttrykk for en svært lav tillit mellom partene.

Arbeidsgiverne og bedriftsledere og -eierne i årene like etter første verdenskrig for arbeideroppstand og at arbeiderbevegelsen skulle som i Tyskland, forsøke å lamme samfunnet gjennom streiker, kanskje med sikte på revolusjon. Bare få uker før streiken brøt ut hadde Det norske Arbeiderparti sluttet seg til Moskvatesene, som var opptaksvilkårene til Komintern, Den tredje kommunistiske internasjonale. Myndighetene delte derfor frykten for at streiken kunne være ment å innlede en generalstreik, eller til og med revolusjon. Det var kjent at krefter innen arbeiderbevegelsen ønsket å bruke streiken slik, selv om disse var i mindretall.

Arbeidstakersiden på sin side opplevde situasjonen slik at arbeidsgiversiden ville utnytte den høye arbeidsledigheten til et generelt lønnsnedslag og true deres eksistensgrunnlag.

Hendelser

Streiken startet som en protest og reaksjon mot at Norges Rederforbund varslet lønnsnedslag på minst 33 prosent for sjøfolk. Arbeidere i kysttrafikken gikk da ut i streik fra 8. mai, og havnearbeiderne gikk ut i sympatistreik fra samme dato.

AFL fryktet en samordnet aksjon fra NAF om generelle lønnsnedslag i en periode med høy arbeidsledighet og tok ut nesten alle sine medlemmer i privat sektor.

AFL reiste også politiske krav om større innflytelse for arbeiderne i bedriftene og om bevilgninger til å bekjempe den høye arbeidsløsheten.

Strategien var at streiken skulle være et kort, lammende slag, og ble ført uten streikebidrag.

Gruppe fra Norges Samfundshjelp utenfor en fabrikk under storstreiken i 1921.

Foto: Universitetet i Bergen (1921).

Regjeringen valgte tidlig å møte streiken med en hard linje overfor de streikende. Streikebrytere ble satt inn, og mange av dem kom fra Norges Samfundshjelp for å sikre at samfunnsviktige virksomheter ikke ble lammet.

Streikebryterne ble bevoktet og beskyttet av store politistyrker og rundt 6500 mann fra militære sikkerhetsstyrker som var beregnet på å hindre revolusjonsforsøk fra arbeiderbevegelsens side. Disse var valgt ut på grunnlag av at de var antatt å være politisk «pålitelige»", altså at de ikke sympatiserte med de streikende.

Det høye spenningsnivå førte til voldelige sammenstøt, særlig i streikens første fase, men ikke tap av menneskeliv.

Streikebrytervirksomheten lot seg gjennomføre nesten overalt, unntatt i Hammerfest hvor en streikekomite ledet av Sigurd Simensen kontrollerte byen i snaue tre uker, til en militær sikringssstyrke ankom byen.

Mekling

Det kom tidlig i stand mekling, og for å få bevegelse i forhandlingene ble storstreiken avblåst 10. juni.

Resultatet forelå 30. juni, og innebar et gjennomsnittelig lønnsnedslag for sjøfolkene på rundt 17 prosent, og de politiske kravene falt bort. Mange streikende fikk ikke jobbene sine tilbake.

Virkninger

Storstreiken i 1921 ble opplevd som et sviende nederlag for AFL og for arbeiderbevegelsen generelt Mange srbeidere mistet jobbene sine og Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon mistet over 40 prosent av medlemmene fra 1921 til 1922 som følge av streiken.

Kilder

• «Storstreiken i 1921» i Store norske leksikon
• Barder, Synnøve Aarseth. «Storstreiken i 1921» i Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie, ss.35-75. 1977. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Agøy, Nils Ivar. Militæretaten og «den indre fiende» fra 1905 til 1940, særlig ss. 133-134. Utg. Universitetsforlaget. 1997. Digital versjon på Nettbiblioteket.