Skribenter
87 027
redigeringer
→Valgordning
| Linje 49: | Linje 49: | ||
Den første valgordninga, som ble brukt to ganger i 1814, ble improvisert fram på kort tid. Den baserte seg på at prestegjeldene valgte [[valgmenn]]. Disse valgmennene møttes så på et valgting for å utpeke representantene. I byene (og i militæravdelingene ved valget til Riksforsamlinga) ble representantene valgt direkte. Den praktiske gjennomføringa varierte; noen steder vet vi at det var hemmelige valg, mens man andre steder brukte håndsopprekning. I noen [[leksikon:Adresse|adresser]] fra 1814 ser det ut til at soknepresten pekte ut valgmennene, og at de stemmeberettigede ga sitt bifall uten noen reell avstemning. | Den første valgordninga, som ble brukt to ganger i 1814, ble improvisert fram på kort tid. Den baserte seg på at prestegjeldene valgte [[valgmenn]]. Disse valgmennene møttes så på et valgting for å utpeke representantene. I byene (og i militæravdelingene ved valget til Riksforsamlinga) ble representantene valgt direkte. Den praktiske gjennomføringa varierte; noen steder vet vi at det var hemmelige valg, mens man andre steder brukte håndsopprekning. I noen [[leksikon:Adresse|adresser]] fra 1814 ser det ut til at soknepresten pekte ut valgmennene, og at de stemmeberettigede ga sitt bifall uten noen reell avstemning. | ||
Da man skulle foreta det første regulære stortingsvalget i 1815 skjedde det etter reglene i Grunnloven av 1814. Strengt tatt hadde man også den ved valget høsten 1814, men situasjonen var da ekstraordinær og man måtte fravike deler av regelverket. Det var fastslått av landsbygda skulle ha to tredjedeler av representantene, og byene en tredjedel. Dette ble kalt | Da man skulle foreta det første regulære stortingsvalget i 1815 skjedde det etter reglene i Grunnloven av 1814. Strengt tatt hadde man også den ved valget høsten 1814, men situasjonen var da ekstraordinær og man måtte fravike deler av regelverket. Det var fastslått av landsbygda skulle ha to tredjedeler av representantene, og byene en tredjedel. Dette ble kalt «[[bondeparagrafen]]». I praksis førte den opprinnelig til at byene ble sterkt overrepresentert, selv om et annet prinsipp i Grunnloven var at utkantstrøk skulle ha sterkere representasjon enn sentrale områder. Med urbaniseringa endra dette seg, slik at det etterhvert jevna seg ut. Først i 1952 ble «bondeparagrafen» strøket, da man oppheva skillet mellom by og landsbygd i valgordninga, og i stedet lot fylkene være de eneste kretsene. | ||
Ordninga med valgmenn holdt seg til 1905. Tankegangen var at vel kunne den jevne borger velge ut valgmenn, men selve stortingsvalget var det best å overlate til de som hadde fått tillit i sine prestegjeld eller byer. Slik ble det «de beste» som pekte ut representantene. Valgene av valgmenn skulle være hemmelige, med rene flertallsvalg. Denne ordninga med valgmenn ble av mange sett som en umyndiggjøring av velgerne. | Ordninga med valgmenn holdt seg til 1905. Tankegangen var at vel kunne den jevne borger velge ut valgmenn, men selve stortingsvalget var det best å overlate til de som hadde fått tillit i sine prestegjeld eller byer. Slik ble det «de beste» som pekte ut representantene. Valgene av valgmenn skulle være hemmelige, med rene flertallsvalg. Denne ordninga med valgmenn ble av mange sett som en umyndiggjøring av velgerne. | ||