Stortingsvalg

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Valglokale i Kristiania under stortingsvalget 1903.
Foto: Narve Skarpmoen

Stortingsvalg gjennomføres hvert fjerde år – fram til 1938 hvert tredje år. De er i dag forholdstallsvalg gjennomført med fylkene som valgkretser, men tidligere har det vært andre valgordninger. Valget er dels regulert av Grunnloven og dels av valgloven.

Valgbarhet

I utgangspunktet kan en hvilken som helst norsk statsborger som fyller 18 år innen utgangen av valgåret og som står i valgmanntallet velges inn på Stortinget. Det er gitt noen få unntak fra dette: Ansatte i departementene og utenrikstjenesten samt dommerne i Høyesterett er ikke valgbare. Generelt har det vært slik at valgbarhet og stemmerett har fulgt hverandre, se nedafor.

Stemmerett

Hei på deg! Denne siden heter Stortingsvalg

Stemmerettsalder
Endringer i stemmerettsalderen:
  • 1814: 25 år
  • 1920: 23 år
  • 1946: 21 år
  • 1967: 20 år
  • 1978: 18 år

Dagens ordning gir stemmerett til personer som fyller 18 år innen utgangen av valgåret, som er norske statsborgere og som står i valgmanntallet. Historisk har reglene endra seg mye.

I Grunnloven av 1814 ble det fastsatt at man måtte være mannlig norsk borger, ha fylt 25 år før valgdagen og ha bodd i Norge i minst fem år før valget. Videre måtte man enten være embetsmann, ha eid matrikulert jord i mer enn fem år, være kjøpstadsborger eller eie fast eiendom til verdi av minst 300 riksbankdaler i en kjøpstad eller på et ladested.

I 1821 ble rettighetsmenn i Finnmark tildelt stemmerett. Årsaken til dette er selv om de var fritatt for skatt betalte de såkalte rettigheter, og at jorda i Finnmark ikke var matrikulert. Dermed falt de utafor selv om de lenger sør ville ha oppfylt eiendomskravet.

Eiendoms- eller formuekravet ble i 1885 redusert, slik at alle menn som betalte minst 500 kroner i skatt på landsbygda eller 800 kroner i kjøpstedene fikk stemmerett.

Allmenn stemmerett for menn ble innført i 1900.

I 1909 fikk kvinner som betalte skatt på inntekt på minst 300 kroner på landet eller 400 kroner i kjøpstedene, ellers om levde i formuesfellesskap med en mann som betalte nok i skatt, stemmerett. Dette tilsvarte vilkårene for stemmerett i kommunevalg som var innført i 1901.

I 1913 ble aldersgrensa endra til at man måtte fylle 25 år i løpet av valgåret. Samme år ble det vedtatt at kvinner fikk allmenn stemmerett på linje med menn. Dermed kunne alle, kvinner og menn, som fylte 25 år i løpet av valgåret avgi stemme.

Aldersgrensa ble i 1920 endra til 23 år, i 1946 til 21 år, i 1967 til 20 år og til slutt i 1978 til 18 år. Felles for alle disse aldersgrensene er at man må nå minstealderen i løpet av valgåret.

Det var tidligere flere ting som kunne føre til at man mista stemmeretten. En av dem var at man hadde mottatt hjelp fra fattigforsorgen. Så lenge stønadsbeløpet ikke var tilbakebetalt var man uten stemmerett. Personer som var slått konkurs eller hadde blitt erklært umyndige ble også ekskludert. Videre var det mulig å tape stemmeretten dersom man gikk i annen stats tjeneste eller dersom man hadde begått visse straffbare handlinger. I 1891 ble det beregna at det var 197 865 menn som var stemmekvalifiserte, men bare 139 690 som faktisk sto i manntallet som stemmeberettiga. I 1900 presiserte den nye valgloven av de som hadde fått fattigunderstøttelse skulle ekskluderes, og dette førte til vekst i antall suspenderte borgere. I noen byer kom andelen suspenderte opp i ti prosent. Verst var det i 1915, da det var nær 50  som mista stemmeretten på grunn av fattigdom. Av disse var over 30 000 kvinner. Da valgloven ble endra i 1916 ble reglene for suspensjon opprettholdt, men ved valget i 1918 ser det allikevel ut til at reglene ble håndheva mindre strengt enn i 1915. Suspensjon på grunn av fattigdomsunderstøttelse ble fjerna før valget i 1921.

I 1945 var det omkring 38 000 personer som var fratatt stemmeretten etter dom for landssvik. Dommene presiserte en periode dette skulle gjelde for, gjerne fem eller ti år.

Det er i dag i praksis kun det å gå i fremmed makts tjeneste samt svik i krigstid som kan føre til tap av stemmerett.

Valgordning

Som nevnt er det i dag forholdstallsvalg. Stortingsmandatene er fordelt på valgkretsene, det vil si de 19 fylkene, basert på en kombinasjon av folketall og areal. Dette er gjort for å sikre at tynt befolka fylker får en rimelig representasjon. Ettersom valgoppgjøret skjer innafor hvert fylke oppstår en skjevfordeling som favoriserer de store partiene. For eksempel har Aust-Agder og Sogn og Fjordane bare fire mandater hver. Det er flere enn fire partier som stiller til valg, og man kan dermed risikere å ikke få inn noen representant selv om partiet får en ikke ubetydelig del av stemmene. For å korrigere for dette ble det i 1988 foretatt en grunnlovsendring som innførte utjevningsmandater, med virkning fra valget i 1989. Det ble lagt inn åtte slike mandater, hvilket ga totalt 165 representanter. Utjevningsmandatene fordeles mellom partiene på landsbasis, med en sperregrense på fire prosent. I 2003 kom en ny grunnlovsendring, som medførte at det ble nitten utjevningsmandater. Antallet fylkesrepresentanter ble noe redusert, fra 157 til 150, slik at det totale antallet mandater ble 169. I samme grunnlovsendring ble de fastlagte tallene for antall representanter fra hver valgkrets tatt ut av Grunnloven. De fordeles nå i stedet av Kommunal- og regionaldepartementet hvert åttende år, neste gang før valget i 2021, ut fra oppdaterte folketall. Dermed vil man justere for svingninger i folketallet uten å måtte foreta en grunnlovsendring, noe som er for tidkrevende til at det i praksis var mulig å gjøre det.

Kandidatene pekes ut av de registrerte politiske partiene. For å registrere et parti i henhold til partiloven kreves det 5000 underskrifter fra personer som støtter opprettelsen. Underskriftene må være samla inn i løpet av ett år, og de må være fra personer som har stemmerett ved stortingsvalg. Et registrert parti som fikk minst 500 stemmer i ett fylke eller minst 5000 stemmer på landsbasis ved siste stortingsvalg er automatisk godkjent for neste valg; oppnår man ikke disse tallene må det samles inn nye underskrifter. Det er mulig å klare seg med mindre dersom man kun stiller i enkelte fylker; det kreves da 500 underskrifter i hvert fylke.

Den første valgordninga, som ble brukt to ganger i 1814, ble improvisert fram på kort tid. Den baserte seg på at prestegjeldene valgte valgmenn. Disse valgmennene møttes så på et valgting for å utpeke representantene. I byene (og i militæravdelingene ved valget til Riksforsamlinga) ble representantene valgt direkte. Den praktiske gjennomføringa varierte; noen steder vet vi at det var hemmelige valg, mens man andre steder brukte håndsopprekning. I noen adresser fra 1814 ser det ut til at soknepresten pekte ut valgmennene, og at de stemmeberettigede ga sitt bifall uten noen reell avstemning.

Da man skulle foreta det første regulære stortingsvalget i 1815 skjedde det etter reglene i Grunnloven av 1814. Strengt tatt hadde man også den ved valget høsten 1814, men situasjonen var da ekstraordinær og man måtte fravike deler av regelverket. Det var fastslått av landsbygda skulle ha to tredjedeler av representantene, og byene en tredjedel. Dette ble kalt «bondeparagrafen». I praksis førte den opprinnelig til at byene ble sterkt overrepresentert, selv om et annet prinsipp i Grunnloven var at utkantstrøk skulle ha sterkere representasjon enn sentrale områder. Med urbaniseringa endra dette seg, slik at det etterhvert jevna seg ut. Først i 1952 ble «bondeparagrafen» strøket, da man oppheva skillet mellom by og landsbygd i valgordninga, og i stedet lot fylkene være de eneste kretsene.

Ordninga med valgmenn holdt seg til 1905. Tankegangen var at vel kunne den jevne borger velge ut valgmenn, men selve stortingsvalget var det best å overlate til de som hadde fått tillit i sine prestegjeld eller byer. Slik ble det «de beste» som pekte ut representantene. Valgene av valgmenn skulle være hemmelige, med rene flertallsvalg. Denne ordninga med valgmenn ble av mange sett som en umyndiggjøring av velgerne.

Da valgordninga ble endra i 1905 hadde politiske partier oppstått. Dette ble det allikevel ikke tatt høyde for; endringa besto i at velgerne stemte direkte på stortingskandidatene, uten mellomløsninga med valgmenn. Valget ble da gjennomført som flertallsvalg i enmannskretser, slik det fortsatt er for eksempel i Storbritannia. Den kandidaten som fikk over halvparten av stemmene ble valgt. Dersom ingen fikk rent flertall, ble det gjennomført ny valgomgang, og da holdt det med vanlig flertall. En svakhet med denne ordninga er at den favoriserer de store partiene.

I 1920 ble det innført forholdstallsvalg i flermannskretser, og det er i store trekk slik det fortsatt er – bortsett fra justering av kretsene.

I og med at det per 2020 ikke var foretatt endringer i Grunnloven, må det brukes nitten valgkretser ved stortingsvalget 2021. Artikkelen om dette valget inneholder informasjon om løsningene som er valgt.

Representanttall

Riksforsamlinga i 1814 var det 112 representanter. Dette ble skåret ned ved første stortingsvalg, ettersom man kutta ut egne representanter for militæravdelingene. Dermed ble det 83 representanter på det overordentlige Storting i 1814. Siste endring av representanttallet kom i 2005, og det er siden da 169 representanter.

Antallet varierte sterkt fram til 1862. Årsaken er at det ikke var noe fast antall representanter; det var i stedet avhengig av antall stemmeberettigede. På landet skulle det velges én valgmann for inntil 100 stemmeberettigede, og i kjøpstedene én for inntil 50 stemmeberettigede. På valgtinget skulle så 5 til fjorten valgmenn velge én representant, 15 til 24 skulle velge to, 25 til 35 skulle velge tre og over 35 skulle velge fire. Med økning i antall stemmeberettigede og økt tilflytting til kjøpstedene ble det også en økning i antall valgmenn og dermed i antall representanter. Det var fastslått i Grunnloven av 1814 at det skulle være minimum 75 representanter og maksimum 100. Den øvre grensa ble oversteget i 1845, da det ble valgt 102 representanter. Man hadde ikke tatt høyde for dette, og det ble rett og slett sett bort bra fram til valget i 1862, da man hadde fått endra Grunnloven slik at den ga et fast antall representanter fordelt på kretsene.

  • 1814: 83
  • 1815: 87
  • 1818: 78
  • 1821: 77
  • 1827: 79
  • 1830: 81
  • 1833: 95
  • 1836: 96
  • 1839: 99
  • 1842: 100
  • 1845: 102
  • 1848: 105
  • 1851: 106
  • 1854: 107
  • 1857: 111
  • 1859: 117
  • 1862: 111
  • 1878: 114
  • 1903: 117
  • 1906: 123
  • 1918: 126
  • 1921: 150
  • 1973: 155
  • 1985: 157
  • 1989: 165 (herav 8 utjevningsmandater)
  • 2005: 169 (herav 19 utjevningsmandater)

Valgene

Valget til Riksforsamlinga og til det overordentlige Storting i 1814 foregikk etter improviserte regler. Det første egentlige stortingsvalget ble gjennomført i 1815, og vi starter derfor tabellen der. Fram til 1829 er det ikke mulig å måle valgdeltakelsen, ettersom det ikke ble ført slik statistikk.

Antall stemmeberettigede oppgis med fratrekk for de som hadde fått suspendert stemmerett, slik at det er det relle antallet stemmeberettigede på valgdagen som kommer fram.

Valgår Stemmeberettigede Stemmeberettigede
menn
Stemmeberettigede
kvinner
Stemmeberettigede
pr. 1000
Valgdeltakelse (%)
1815 59 282 59 282 65
1817 60 488 60 488 65
1820 62 026 62 026 64
1823 62 469 62 469 62
1826 62 899 62 899 59
1829 61 598 61 598 56 45,3
1832 65 170 65 170 57 48
1835 66 561 66 561 56 52,2
1838 69 737 69 737 57 50
1841 69 692 69 692 56 50,1
1844 69 968 69 968 54 49,4
1847 71 853 71 853 53 49,1
1850 73 125 73 125 53 50,3
1853 73 422 73 422 51 45,4
1856 75 202 75 202 50 44,1
1859 78 034 78 034 50 47,6
1862 78 830 78 830 48 44,6
1865 80 088 80 088 48 41,8
1868 81 278 81 278 47 47,6
1870 81 329 81 329 47 45,1
1873 81 970 81 970 46 45,6
1876 84 253 84 253 46 43,1
1879 87 173 87 173 46 48,7
1882 99 501 99 501 52 72,5
1885 122 952 122 952 63 75,1
1888 128 368 128 368 65 70,4
1891 139 690 139 690 69 73,7
1894 184 124 184 124 90 90,2
1897 195 956 195 965 91 85,3
1900 426 593 426 593 191 55,9
1903 433 448 433 448 189 55,5
1906 446 705 446 705 193 64,8
1909 760 277 480 432 279 845 321 64,5
1912 809 582 500 971 308 611 341 65,9
1915 1 086 557 521 758 564 799 435 61,8
1918 1 186 602 557 444 629 158 460 60,5
1921 1 351 183 635 890 715 293 506 67,9
1924 1 412 441 663 096 749 345 518 69,9
1927 1 484 409 697 170 787 239 535 68,1
1930 1 550 077 729 546 820 531 552 77,6
1933 1 643 498 780 055 863 443 575 76,4
1936 1 741 905 832 828 909 077 600 84
1945 1 961 977 954 282 1 007 695 635 76,4
1949 2 159 065 1 046 685 1 112 380 668 82
1953 2 256 799 1 102 104 1 154 695 671 79,3
1957 2 298 376 1 125 896 1 172 480 658 78,3
1961 2 340 495 1 146 661 1 193 834 648 79,1
1965 2 406 866 1 179 405 1 227 461 646 85,4
1969 2 579 566 1 263 779 1 315 787 670 83,8
1973 2 686 676 1 315 999 1 370 677 678 80,2
1977 2 780 190 1 358 080 1 422 110 688 82,9
1981 3 003 093 1 466 108 1 536 985 733 82
1985 3 100 479 1 512 448 1 588 031 747 84
1989 3 190 311 1 556 416 1 633 895 755 83,2
1993 3 259 957 1 592 545 1 667 412 756 75,8
1997 3 311 190 1 622 935 1 668 255 754 78,3
2001 3 359 433 746 75,5
2005 3 421 741 743 77,4
2009 3 530 785 736 76,4
2013 3 641 994 721 78,3
2017 3 765 245 78,2
2021

Litteratur