Stortingsvalg

Valglokale i Kristiania under stortingsvalget 1903.

Foto: Narve Skarpmoen

Stortingsvalg gjennomføres hvert fjerde år – fram til 1938 hvert tredje år. De er i dag forholdstallsvalg gjennomført med fylkene som valgkretser, men tidligere har det vært andre valgordninger. Valget er dels regulert av Grunnloven og dels av valgloven.

Valgbarhet

I utgangspunktet kan en hvilken som helst norsk statsborger som fyller 18 år innen utgangen av valgåret og som står i valgmanntallet velges inn på Stortinget. Det er gitt noen få unntak fra dette: Ansatte i departementene og utenrikstjenesten samt dommerne i Høyesterett er ikke valgbare. Generelt har det vært slik at valgbarhet og stemmerett har fulgt hverandre, se nedafor.

Stemmerett

Stemmerettsalder
	Endringer i stemmerettsalderen: 1814: 25 år 1920: 23 år 1946: 21 år 1967: 20 år 1978: 18 år

Dagens ordning gir stemmerett til personer som fyller 18 år innen utgangen av valgåret, som er norske statsborgere og som står i valgmanntallet. Historisk har reglene endra seg mye.

I Grunnloven av 1814 ble det fastsatt at man måtte være mannlig norsk borger, ha fylt 25 år før valgdagen og ha bodd i Norge i minst fem år før valget. Videre måtte man enten være embetsmann, ha eid matrikulert jord i mer enn fem år, være kjøpstadsborger eller eie fast eiendom til verdi av minst 300 riksbankdaler i en kjøpstad eller på et ladested.

I 1821 ble rettighetsmenn i Finnmark tildelt stemmerett. Årsaken til dette er selv om de var fritatt for skatt betalte de såkalte rettigheter, og at jorda i Finnmark ikke var matrikulert. Dermed falt de utafor selv om de lenger sør ville ha oppfylt eiendomskravet.

Eiendoms- eller formuekravet ble i 1885 redusert, slik at alle menn som betalte minst 500 kroner i skatt på landsbygda eller 800 kroner i kjøpstedene fikk stemmerett.

Allmenn stemmerett for menn ble innført i 1900.

I 1909 fikk kvinner som betalte skatt på inntekt på minst 300 kroner på landet eller 400 kroner i kjøpstedene, ellers om levde i formuesfellesskap med en mann som betalte nok i skatt, stemmerett. Dette tilsvarte vilkårene for stemmerett i kommunevalg som var innført i 1901.

I 1913 ble aldersgrensa endra til at man måtte fylle 25 år i løpet av valgåret. Samme år ble det vedtatt at kvinner fikk allmenn stemmerett på linje med menn. Dermed kunne alle, kvinner og menn, som fylte 25 år i løpet av valgåret avgi stemme.

Aldersgrensa ble i 1920 endra til 23 år, i 1946 til 21 år, i 1967 til 20 år og til slutt i 1978 til 18 år. Felles for alle disse aldersgrensene er at man må nå minstealderen i løpet av valgåret.

Det var tidligere flere ting som kunne føre til at man mista stemmeretten. En av dem var at man hadde mottatt hjelp fra fattigforsorgen. Så lenge stønadsbeløpet ikke var tilbakebetalt var man uten stemmerett. Personer som var slått konkurs eller hadde blitt erklært umyndige ble også ekskludert. Videre var det mulig å tape stemmeretten dersom man gikk i annen stats tjeneste eller dersom man hadde begått visse straffbare handlinger. I 1891 ble det beregna at det var 197 865 menn som var stemmekvalifiserte, men bare 139 690 som faktisk sto i manntallet som stemmeberettiga. I 1900 presiserte den nye valgloven av de som hadde fått fattigunderstøttelse skulle ekskluderes, og dette førte til vekst i antall suspenderte borgere. I noen byer kom andelen suspenderte opp i ti prosent. Verst var det i 1915, da det var nær 50  som mista stemmeretten på grunn av fattigdom. Av disse var over 30 000 kvinner. Da valgloven ble endra i 1916 ble reglene for suspensjon opprettholdt, men ved valget i 1918 ser det allikevel ut til at reglene ble håndheva mindre strengt enn i 1915. Suspensjon på grunn av fattigdomsunderstøttelse ble fjerna før valget i 1921.

I 1945 var det omkring 38 000 personer som var fratatt stemmeretten etter dom for landssvik. Dommene presiserte en periode dette skulle gjelde for, gjerne fem eller ti år.

Det er i dag i praksis kun det å gå i fremmed makts tjeneste samt svik i krigstid som kan føre til tap av stemmerett.

Valgordning

Som nevnt er det i dag forholdstallsvalg. Stortingsmandatene er fordelt på valgkretsene, det vil si de 19 fylkene, basert på en kombinasjon av folketall og areal. Dette er gjort for å sikre at tynt befolka fylker får en rimelig representasjon. Ettersom valgoppgjøret skjer innafor hvert fylke oppstår en skjevfordeling som favoriserer de store partiene. For eksempel har Aust-Agder og Sogn og Fjordane bare fire mandater hver. Det er flere enn fire partier som stiller til valg, og man kan dermed risikere å ikke få inn noen representant selv om partiet får en ikke ubetydelig del av stemmene. For å korrigere for dette ble det i 1988 foretatt en grunnlovsendring som innførte utjevningsmandater, med virkning fra valget i 1989. Det ble lagt inn åtte slike mandater, hvilket ga totalt 165 representanter. Utjevningsmandatene fordeles mellom partiene på landsbasis, med en sperregrense på fire prosent. I 2003 kom en ny grunnlovsendring, som medførte at det ble nitten utjevningsmandater. Antallet fylkesrepresentanter ble noe redusert, fra 157 til 150, slik at det totale antallet mandater ble 169. I samme grunnlovsendring ble de fastlagte tallene for antall representanter fra hver valgkrets tatt ut av Grunnloven. De fordeles nå i stedet av Kommunal- og regionaldepartementet hvert åttende år, neste gang før valget i 2021, ut fra oppdaterte folketall. Dermed vil man justere for svingninger i folketallet uten å måtte foreta en grunnlovsendring, noe som er for tidkrevende til at det i praksis var mulig å gjøre det.

Kandidatene pekes ut av de registrerte politiske partiene. For å registrere et parti i henhold til partiloven kreves det 5000 underskrifter fra personer som støtter opprettelsen. Underskriftene må være samla inn i løpet av ett år, og de må være fra personer som har stemmerett ved stortingsvalg. Et registrert parti som fikk minst 500 stemmer i ett fylke eller minst 5000 stemmer på landsbasis ved siste stortingsvalg er automatisk godkjent for neste valg; oppnår man ikke disse tallene må det samles inn nye underskrifter. Det er mulig å klare seg med mindre dersom man kun stiller i enkelte fylker; det kreves da 500 underskrifter i hvert fylke.

Den første valgordninga, som ble brukt to ganger i 1814, ble improvisert fram på kort tid. Den baserte seg på at prestegjeldene valgte valgmenn. Disse valgmennene møttes så på et valgting for å utpeke representantene. I byene (og i militæravdelingene ved valget til Riksforsamlinga) ble representantene valgt direkte. Den praktiske gjennomføringa varierte; noen steder vet vi at det var hemmelige valg, mens man andre steder brukte håndsopprekning. I noen adresser fra 1814 ser det ut til at soknepresten pekte ut valgmennene, og at de stemmeberettigede ga sitt bifall uten noen reell avstemning.

Da man skulle foreta det første regulære stortingsvalget i 1815 skjedde det etter reglene i Grunnloven av 1814. Strengt tatt hadde man også den ved valget høsten 1814, men situasjonen var da ekstraordinær og man måtte fravike deler av regelverket. Det var fastslått av landsbygda skulle ha to tredjedeler av representantene, og byene en tredjedel. Dette ble kalt «bondeparagrafen». I praksis førte den opprinnelig til at byene ble sterkt overrepresentert, selv om et annet prinsipp i Grunnloven var at utkantstrøk skulle ha sterkere representasjon enn sentrale områder. Med urbaniseringa endra dette seg, slik at det etterhvert jevna seg ut. Først i 1952 ble «bondeparagrafen» strøket, da man oppheva skillet mellom by og landsbygd i valgordninga, og i stedet lot fylkene være de eneste kretsene.

Ordninga med valgmenn holdt seg til 1905. Tankegangen var at vel kunne den jevne borger velge ut valgmenn, men selve stortingsvalget var det best å overlate til de som hadde fått tillit i sine prestegjeld eller byer. Slik ble det «de beste» som pekte ut representantene. Valgene av valgmenn skulle være hemmelige, med rene flertallsvalg. Denne ordninga med valgmenn ble av mange sett som en umyndiggjøring av velgerne.

Da valgordninga ble endra i 1905 hadde politiske partier oppstått. Dette ble det allikevel ikke tatt høyde for; endringa besto i at velgerne stemte direkte på stortingskandidatene, uten mellomløsninga med valgmenn. Valget ble da gjennomført som flertallsvalg i enmannskretser, slik det fortsatt er for eksempel i Storbritannia. Den kandidaten som fikk over halvparten av stemmene ble valgt. Dersom ingen fikk rent flertall, ble det gjennomført ny valgomgang, og da holdt det med vanlig flertall. En svakhet med denne ordninga er at den favoriserer de store partiene.

I 1920, med virkning fra Stortingsvalget 1921, ble det innført forholdstallsvalg i flermannskretser, og det er i store trekk slik det fortsatt er – bortsett en justering av beregningsmetoden (fra D'Hondts metode til en modifisert Sainte-Laguës metode) i 1952 og justering av kretsene.

I og med at det per 2020 ikke var foretatt endringer i Grunnloven, ble det ved stortingsvalget 2021 brukt nitten valgkretser, men justerte grenser som følge av kommunesammenslåinger. Artikkelen om dette valget inneholder informasjon om løsningene som er valgt.

Representanttall

På Riksforsamlinga i 1814 var det 112 representanter. Dette ble skåret ned ved første stortingsvalg, ettersom man kutta ut egne representanter for militæravdelingene. Dermed ble det 83 representanter på det overordentlige Storting i 1814. Siste endring av representanttallet kom i 2005, og det er siden da 169 representanter.

Antallet varierte sterkt fram til 1862. Årsaken er at det ikke var noe fast antall representanter; det var i stedet avhengig av antall stemmeberettigede. På landet skulle det velges én valgmann for inntil 100 stemmeberettigede, og i kjøpstedene én for inntil 50 stemmeberettigede. På valgtinget skulle så 5 til fjorten valgmenn velge én representant, 15 til 24 skulle velge to, 25 til 35 skulle velge tre og over 35 skulle velge fire. Med økning i antall stemmeberettigede og økt tilflytting til kjøpstedene ble det også en økning i antall valgmenn og dermed i antall representanter. Det var fastslått i Grunnloven av 1814 at det skulle være minimum 75 representanter og maksimum 100. Den øvre grensa ble oversteget i 1845, da det ble valgt 102 representanter. Man hadde ikke tatt høyde for dette, og det ble rett og slett sett bort bra fram til valget i 1862, da man hadde fått endra Grunnloven slik at den ga et fast antall representanter fordelt på kretsene.

• 1814: 83
• 1815: 87
• 1818: 78
• 1821: 77
• 1827: 79
• 1830: 81
• 1833: 95
• 1836: 96
• 1839: 99
• 1842: 100
• 1845: 102
• 1848: 105
• 1851: 106
• 1854: 107
• 1857: 111
• 1859: 117
• 1862: 111
• 1878: 114
• 1903: 117
• 1906: 123
• 1918: 126
• 1921: 150
• 1973: 155
• 1985: 157
• 1989: 165 (herav 8 utjevningsmandater)
• 2005: 169 (herav 19 utjevningsmandater)

Utjevningsmandatene

Utjevningsmandater ble innført i 1989, og antallet ble økt i 2005. Siden det året har det vært 150 representanter som velges direkte fra valgkretsene (fylkene), og 19 som sitter på utjevningsmandater. Hensikten med disse er en mer rettferdig fordeling ut fra andel av avgitte stemmer. Fordi det er et begrensa antall fylkesrepresentanter, vil partier i teorien kunne havne én stemme unna å få et mandat, og alle disse stemmene vil da være uten effekt. Utjevningsmandatene fanger opp slike tilfeller, slik at en del av de som ikke nådde opp i første omgang allikevel kommer inn på Stortinget. Tallet 19 er ikke tilfeldig; man kom fram til at det mest rettferdige er ett utjevningsmandat per fylke, og ordninga er slik at ingen fylker kan få mer enn ett slikt mandat. I stortingsvalget 2021 brukes fortsatt de gamle fylkene, med noen grenseendringer, som valgkretser. Hvordan ordninga vil bli etter en eventuell endring i kretsene (noe som fordrer en grunnlovsendring) er ukjent per høsten 2021.

Et viktig element med utjevningsmandatene er sperregrensa. Dette er noe som ofte blir misforstått, da mange (i hvert fall basert på kommentarer i aviser og sosiale medier) tror det er ei sperregrense for å i det hele tatt komme inn på Stortinget. Det er det ikke; for å komme inn må man få en høy nok andel i en valgkrets, mens sperregrensa ligger på 4 % av stemmene på nasjonal basis. Et mandat i et av de mindre folkerike fylkene krever langt færre stemmer enn 4 % på nasjonal basis. Årsaken til at man har denne grensa er for å forhindre at partier med svært lav oppslutning nasjonalt, men som ligger rett under kravet til et geografisk mandat, drar nytte av denne ordninga. De ville i så fall ha fått uforholdsmessig stor uttelling for sine stemmer. Fordi et parti som ligger rett ved sperregrensa også ofte vil oppleve å ikke nå opp i første runde, kan det å komme over grensa gi svært stor uttelling.

Utregninga av hvem som skal ha utjevningsmandatene er en prosess som går over flere stadier. Vi skal her gjengi den nokså skjematisk.

• Først avgjøres det hvem som skal ha mandatene. Det gjøres ved å slå sammen hele valgresultatet og fordele mandatene som om det var bare én valgkrets. Man bruker samme metode som ved fordeling av distriktsmandater, St. Lagües modifiserte metode.
• Antallet mandater i denne teoretiske, nasjonale fordelinga sammenliknes med det antallet distriktsmandater partiene har fått. Forskjellen tilsier hvor mange utjevningsmandater de skal ha. Denne forskjellen kan være negativ - et parti kan ha fått inn 10 representater, men en nasjonal fordeling tilsier at de skulle hatt 9. Beregninga blir da gjort på nytt uten dette partiet, ettersom man selvsagt ikke tar bort et distriktsmandat.
• Deretter skal det avgjøres hvor mandatene skal tildeles. Hvert fylke får en fylkesfaktor som er antall gyldige stemmer delt på antall distriktsrepresentanter. Faktoren tilsier hvilken rekkefølge mandatene skal tildeles i.
• Neste skritt er å finne en tilsvarende faktor for partiene. Da brukes stemmetallet. Dersom partiet ikke har vunnet et distriktsmandat brukes dette direkte. Dersom partiet har vunnet ett eller flere distriktsmandat, skal stemmetallet deles på (antall distriktsmandater x 2) + 1. Et parti som har vunnet to mandater for altså en faktor på (2 x 2) + 1 = 5. Dette tallet regnes ikke ut nasjonalt, men for hvert enkelt fylke. Dermed får man ei lang rekke tall, som viser stemmetall/modifisert stemmetall for hvert parti i hvert fylke.
• Disse talllene rangeres fra høyest til lavest, og mandatene tildeles i den rekkefølgen.
• Fordi regelen er at ingen fylker kan få mer enn ett mandat, vil man etter hver tildeling stryke alle andre oppføringer fra det fylket lenger ned i lista, og dermed hopper man til det partiet som hadde nest høyest tall fra et annet fylke.

Valgene

Valget til Riksforsamlinga og til det overordentlige Storting i 1814 foregikk etter improviserte regler. Det første egentlige stortingsvalget ble gjennomført i 1815, og vi starter derfor tabellen der. Fram til 1829 er det ikke mulig å måle valgdeltakelsen, ettersom det ikke ble ført slik statistikk.

Antall stemmeberettigede oppgis med fratrekk for de som hadde fått suspendert stemmerett, slik at det er det relle antallet stemmeberettigede på valgdagen som kommer fram.

Fram til stortingsvalget 1936 ble det avholdt stortingsvalg hvert tredje år, men i 1938 ble det vedtatt at stortingsperiodene skulle være på fire år. Men siden valget i 1936 var det siste for andre verdenskrig, ble det ikke første valg for en fireårsperiode avholdt før stortingsvalget 1945.

Valgår	Stemmeberettigede	Stemmeberettigede menn	Stemmeberettigede kvinner	Stemmeberettigede pr. 1000	Valgdeltakelse (%)
1815	59 282	59 282		65
1817	60 488	60 488		65
1820	62 026	62 026		64
1823	62 469	62 469		62
1826	62 899	62 899		59
1829	61 598	61 598		56	45,3
1832	65 170	65 170		57	48
1835	66 561	66 561		56	52,2
1838	69 737	69 737		57	50
1841	69 692	69 692		56	50,1
1844	69 968	69 968		54	49,4
1847	71 853	71 853		53	49,1
1850	73 125	73 125		53	50,3
1853	73 422	73 422		51	45,4
1856	75 202	75 202		50	44,1
1859	78 034	78 034		50	47,6
1862	78 830	78 830		48	44,6
1865	80 088	80 088		48	41,8
1868	81 278	81 278		47	47,6
1870	81 329	81 329		47	45,1
1873	81 970	81 970		46	45,6
1876	84 253	84 253		46	43,1
1879	87 173	87 173		46	48,7
1882	99 501	99 501		52	72,5
1885	122 952	122 952		63	75,1
1888	128 368	128 368		65	70,4
1891	139 690	139 690		69	73,7
1894	184 124	184 124		90	90,2
1897	195 956	195 965		91	85,3
1900	426 593	426 593		191	55,9
1903	433 448	433 448		189	55,5
1906	446 705	446 705		193	64,8
1909	760 277	480 432	279 845	321	64,5
1912	809 582	500 971	308 611	341	65,9
1915	1 086 557	521 758	564 799	435	61,8
1918	1 186 602	557 444	629 158	460	60,5
1921	1 351 183	635 890	715 293	506	67,9
1924	1 412 441	663 096	749 345	518	69,9
1927	1 484 409	697 170	787 239	535	68,1
1930	1 550 077	729 546	820 531	552	77,6
1933	1 643 498	780 055	863 443	575	76,4
1936	1 741 905	832 828	909 077	600	84
1945	1 961 977	954 282	1 007 695	635	76,4
1949	2 159 065	1 046 685	1 112 380	668	82
1953	2 256 799	1 102 104	1 154 695	671	79,3
1957	2 298 376	1 125 896	1 172 480	658	78,3
1961	2 340 495	1 146 661	1 193 834	648	79,1
1965	2 406 866	1 179 405	1 227 461	646	85,4
1969	2 579 566	1 263 779	1 315 787	670	83,8
1973	2 686 676	1 315 999	1 370 677	678	80,2
1977	2 780 190	1 358 080	1 422 110	688	82,9
1981	3 003 093	1 466 108	1 536 985	733	82
1985	3 100 479	1 512 448	1 588 031	747	84
1989	3 190 311	1 556 416	1 633 895	755	83,2
1993	3 259 957	1 592 545	1 667 412	756	75,8
1997	3 311 190	1 622 935	1 668 255	754	78,3
2001	3 359 433			746	75,5
2005	3 421 741			743	77,4
2009	3 530 785			736	76,4
2013	3 641 994			721	78,3
2017	3 765 245				78,2
2021	3 891 736				77,2

Litteratur

• «Stortingsvalg» på Stortingets hjemmeside.
• Historiske valgordninger, Stortinget
• Stemmerettens historie i Norge i Store norske leksikon.
• Fordeling av utjevningsmandater, valg.no.