Skribenter
87 027
redigeringer
→Litteratur
| (9 mellomliggende versjoner av 2 brukere er ikke vist) | |||
| Linje 49: | Linje 49: | ||
Den første valgordninga, som ble brukt to ganger i 1814, ble improvisert fram på kort tid. Den baserte seg på at prestegjeldene valgte [[valgmenn]]. Disse valgmennene møttes så på et valgting for å utpeke representantene. I byene (og i militæravdelingene ved valget til Riksforsamlinga) ble representantene valgt direkte. Den praktiske gjennomføringa varierte; noen steder vet vi at det var hemmelige valg, mens man andre steder brukte håndsopprekning. I noen [[leksikon:Adresse|adresser]] fra 1814 ser det ut til at soknepresten pekte ut valgmennene, og at de stemmeberettigede ga sitt bifall uten noen reell avstemning. | Den første valgordninga, som ble brukt to ganger i 1814, ble improvisert fram på kort tid. Den baserte seg på at prestegjeldene valgte [[valgmenn]]. Disse valgmennene møttes så på et valgting for å utpeke representantene. I byene (og i militæravdelingene ved valget til Riksforsamlinga) ble representantene valgt direkte. Den praktiske gjennomføringa varierte; noen steder vet vi at det var hemmelige valg, mens man andre steder brukte håndsopprekning. I noen [[leksikon:Adresse|adresser]] fra 1814 ser det ut til at soknepresten pekte ut valgmennene, og at de stemmeberettigede ga sitt bifall uten noen reell avstemning. | ||
Da man skulle foreta det første regulære stortingsvalget i 1815 skjedde det etter reglene i Grunnloven av 1814. Strengt tatt hadde man også den ved valget høsten 1814, men situasjonen var da ekstraordinær og man måtte fravike deler av regelverket. Det var fastslått av landsbygda skulle ha to tredjedeler av representantene, og byene en tredjedel. Dette ble kalt | Da man skulle foreta det første regulære stortingsvalget i 1815 skjedde det etter reglene i Grunnloven av 1814. Strengt tatt hadde man også den ved valget høsten 1814, men situasjonen var da ekstraordinær og man måtte fravike deler av regelverket. Det var fastslått av landsbygda skulle ha to tredjedeler av representantene, og byene en tredjedel. Dette ble kalt «[[bondeparagrafen]]». I praksis førte den opprinnelig til at byene ble sterkt overrepresentert, selv om et annet prinsipp i Grunnloven var at utkantstrøk skulle ha sterkere representasjon enn sentrale områder. Med urbaniseringa endra dette seg, slik at det etterhvert jevna seg ut. Først i 1952 ble «bondeparagrafen» strøket, da man oppheva skillet mellom by og landsbygd i valgordninga, og i stedet lot fylkene være de eneste kretsene. | ||
Ordninga med valgmenn holdt seg til 1905. Tankegangen var at vel kunne den jevne borger velge ut valgmenn, men selve stortingsvalget var det best å overlate til de som hadde fått tillit i sine prestegjeld eller byer. Slik ble det «de beste» som pekte ut representantene. Valgene av valgmenn skulle være hemmelige, med rene flertallsvalg. Denne ordninga med valgmenn ble av mange sett som en umyndiggjøring av velgerne. | Ordninga med valgmenn holdt seg til 1905. Tankegangen var at vel kunne den jevne borger velge ut valgmenn, men selve stortingsvalget var det best å overlate til de som hadde fått tillit i sine prestegjeld eller byer. Slik ble det «de beste» som pekte ut representantene. Valgene av valgmenn skulle være hemmelige, med rene flertallsvalg. Denne ordninga med valgmenn ble av mange sett som en umyndiggjøring av velgerne. | ||
| Linje 55: | Linje 55: | ||
Da valgordninga ble endra i 1905 hadde politiske partier oppstått. Dette ble det allikevel ikke tatt høyde for; endringa besto i at velgerne stemte direkte på stortingskandidatene, uten mellomløsninga med valgmenn. Valget ble da gjennomført som flertallsvalg i enmannskretser, slik det fortsatt er for eksempel i [[Storbritannia]]. Den kandidaten som fikk over halvparten av stemmene ble valgt. Dersom ingen fikk rent flertall, ble det gjennomført ny valgomgang, og da holdt det med vanlig flertall. En svakhet med denne ordninga er at den favoriserer de store partiene. | Da valgordninga ble endra i 1905 hadde politiske partier oppstått. Dette ble det allikevel ikke tatt høyde for; endringa besto i at velgerne stemte direkte på stortingskandidatene, uten mellomløsninga med valgmenn. Valget ble da gjennomført som flertallsvalg i enmannskretser, slik det fortsatt er for eksempel i [[Storbritannia]]. Den kandidaten som fikk over halvparten av stemmene ble valgt. Dersom ingen fikk rent flertall, ble det gjennomført ny valgomgang, og da holdt det med vanlig flertall. En svakhet med denne ordninga er at den favoriserer de store partiene. | ||
I 1920 ble det innført forholdstallsvalg i flermannskretser, og det er i store trekk slik det fortsatt er – bortsett fra justering av kretsene. | I 1920, med virkning fra [[Stortingsvalget 1921]], ble det innført forholdstallsvalg i flermannskretser, og det er i store trekk slik det fortsatt er – bortsett en justering av beregningsmetoden (fra [[D'Hondts metode]] til en modifisert [[Sainte-Laguës metode]]) i 1952 og justering av kretsene. | ||
I og med at det per 2020 ikke var foretatt endringer i Grunnloven, | I og med at det per 2020 ikke var foretatt endringer i Grunnloven, ble det ved [[stortingsvalget 2021]] brukt nitten valgkretser, men justerte grenser som følge av kommunesammenslåinger. Artikkelen om dette valget inneholder informasjon om løsningene som er valgt. | ||
==Representanttall== | ==Representanttall== | ||
| Linje 91: | Linje 91: | ||
*1989: 165 (herav 8 utjevningsmandater) | *1989: 165 (herav 8 utjevningsmandater) | ||
*2005: 169 (herav 19 utjevningsmandater) | *2005: 169 (herav 19 utjevningsmandater) | ||
=== Utjevningsmandatene === | |||
Utjevningsmandater ble innført i 1989, og antallet ble økt i 2005. Siden det året har det vært 150 representanter som velges direkte fra valgkretsene (fylkene), og 19 som sitter på utjevningsmandater. Hensikten med disse er en mer rettferdig fordeling ut fra andel av avgitte stemmer. Fordi det er et begrensa antall fylkesrepresentanter, vil partier i teorien kunne havne én stemme unna å få et mandat, og alle disse stemmene vil da være uten effekt. Utjevningsmandatene fanger opp slike tilfeller, slik at en del av de som ikke nådde opp i første omgang allikevel kommer inn på Stortinget. Tallet 19 er ikke tilfeldig; man kom fram til at det mest rettferdige er ett utjevningsmandat per fylke, og ordninga er slik at ingen fylker kan få mer enn ett slikt mandat. I [[stortingsvalget 2021]] brukes fortsatt de gamle fylkene, med noen grenseendringer, som valgkretser. Hvordan ordninga vil bli etter en eventuell endring i kretsene (noe som fordrer en grunnlovsendring) er ukjent per høsten 2021. | |||
Et viktig element med utjevningsmandatene er sperregrensa. Dette er noe som ofte blir misforstått, da mange (i hvert fall basert på kommentarer i aviser og sosiale medier) tror det er ei sperregrense for å i det hele tatt komme inn på Stortinget. Det er det ikke; for å komme inn må man få en høy nok andel i en valgkrets, mens sperregrensa ligger på 4 % av stemmene på nasjonal basis. Et mandat i et av de mindre folkerike fylkene krever langt færre stemmer enn 4 % på nasjonal basis. Årsaken til at man har denne grensa er for å forhindre at partier med svært lav oppslutning nasjonalt, men som ligger rett under kravet til et geografisk mandat, drar nytte av denne ordninga. De ville i så fall ha fått uforholdsmessig stor uttelling for sine stemmer. Fordi et parti som ligger rett ved sperregrensa også ofte vil oppleve å ikke nå opp i første runde, kan det å komme over grensa gi svært stor uttelling. | |||
Utregninga av hvem som skal ha utjevningsmandatene er en prosess som går over flere stadier. Vi skal her gjengi den nokså skjematisk. | |||
* Først avgjøres det hvem som skal ha mandatene. Det gjøres ved å slå sammen hele valgresultatet og fordele mandatene som om det var bare én valgkrets. Man bruker samme metode som ved fordeling av distriktsmandater, St. Lagües modifiserte metode. | |||
* Antallet mandater i denne teoretiske, nasjonale fordelinga sammenliknes med det antallet distriktsmandater partiene har fått. Forskjellen tilsier hvor mange utjevningsmandater de skal ha. Denne forskjellen kan være negativ - et parti kan ha fått inn 10 representater, men en nasjonal fordeling tilsier at de skulle hatt 9. Beregninga blir da gjort på nytt uten dette partiet, ettersom man selvsagt ikke tar bort et distriktsmandat. | |||
* Deretter skal det avgjøres hvor mandatene skal tildeles. Hvert fylke får en fylkesfaktor som er antall gyldige stemmer delt på antall distriktsrepresentanter. Faktoren tilsier hvilken rekkefølge mandatene skal tildeles i. | |||
* Neste skritt er å finne en tilsvarende faktor for partiene. Da brukes stemmetallet. Dersom partiet ikke har vunnet et distriktsmandat brukes dette direkte. Dersom partiet har vunnet ett eller flere distriktsmandat, skal stemmetallet deles på (antall distriktsmandater x 2) + 1. Et parti som har vunnet to mandater for altså en faktor på (2 x 2) + 1 = 5. Dette tallet regnes ikke ut nasjonalt, men for hvert enkelt fylke. Dermed får man ei lang rekke tall, som viser stemmetall/modifisert stemmetall for hvert parti i hvert fylke. | |||
* Disse talllene rangeres fra høyest til lavest, og mandatene tildeles i den rekkefølgen. | |||
* Fordi regelen er at ingen fylker kan få mer enn ett mandat, vil man etter hver tildeling stryke alle andre oppføringer fra det fylket lenger ned i lista, og dermed hopper man til det partiet som hadde nest høyest tall fra et annet fylke. | |||
==Valgene== | ==Valgene== | ||
| Linje 97: | Linje 111: | ||
Antall stemmeberettigede oppgis med fratrekk for de som hadde fått suspendert stemmerett, slik at det er det relle antallet stemmeberettigede på valgdagen som kommer fram. | Antall stemmeberettigede oppgis med fratrekk for de som hadde fått suspendert stemmerett, slik at det er det relle antallet stemmeberettigede på valgdagen som kommer fram. | ||
Fram til [[stortingsvalget 1936]] ble det avholdt stortingsvalg hvert tredje år, men i 1938 ble det vedtatt at stortingsperiodene skulle være på fire år. Men siden valget i 1936 var det siste for [[andre verdenskrig]], ble det ikke første valg for en fireårsperiode avholdt før [[stortingsvalget 1945]]. | |||
{| class="sortable wikitable" | {| class="sortable wikitable" | ||
| Linje 227: | Linje 243: | ||
|- | |- | ||
|[[Stortingsvalget 2017|2017]]||3 765 245||||||||78,2 | |[[Stortingsvalget 2017|2017]]||3 765 245||||||||78,2 | ||
|- | |- | ||
|[[Stortingsvalget 2021|2021]]|||||||||| | |[[Stortingsvalget 2021|2021]]||3 891 736||||||||77,2 | ||
|} | |} | ||
| Linje 236: | Linje 250: | ||
* [https://www.stortinget.no/no/Stortinget-og-demokratiet/Valg-og-konstituering/Stortingsvalg/ «Stortingsvalg»] på Stortingets hjemmeside. | * [https://www.stortinget.no/no/Stortinget-og-demokratiet/Valg-og-konstituering/Stortingsvalg/ «Stortingsvalg»] på Stortingets hjemmeside. | ||
* [https://www.stortinget.no/no/Stortinget-og-demokratiet/Valg-og-konstituering/Stortingsvalg/historiske-valgordninger/ Historiske valgordninger], [[Stortinget]] | |||
* [https://snl.no/Stemmerettens_historie_i_Norge Stemmerettens historie i Norge] i ''Store norske leksikon''. | * [https://snl.no/Stemmerettens_historie_i_Norge Stemmerettens historie i Norge] i ''Store norske leksikon''. | ||
* [https://www.valg.no/om-valg/valgene-i-norge/stortingsvalg/fordeling-av-utjevningsmandater/ Fordeling av utjevningsmandater], valg.no. | |||
[[Kategori:Stortingsvalg| ]] | [[Kategori:Stortingsvalg| ]] | ||