Stortingsvalg: Forskjell mellom sideversjoner

 

I [[Grunnloven]] av 1814 ble det fastsatt at mann måtte være mannlig norsk borger, ha fylt 25 år før valgdagen og ha bodde i Norge i minst fem år før valget. Videre måtte man enten være embetsmann, ha eid matrikulert jord i mer enn fem år, være kjøpstadsborger eller eie fast eiendom til verdi av minst 300 riksbankdaler i en [[kjøpstad]] eller på et [[ladested]].

Som nevnt er det i dag forholdstallsvalg. Stortingsmandatene er fordelt på valgkretsene, det vil si de 19 fylkene, basert på en kombinasjon av folketall og areal. Dette er gjort for å sikre at tynt befolka fylker får en rimelig representasjon. Ettersom valgoppgjøret skjer innafor hvert fylke oppstår en skjevfordeling som favoriserer de store partiene. For eksempel har [[Aust-Agder]] og [[Sogn og Fjordane]] bare fire mandater hver. Det er flere enn fire partier som stiller til valg, og man kan dermed risikere å ikke få inn noen representant selv om partiet får en ikke ubetydelig del av stemmene. For å korrigere for dette ble det i 1988 foretatt en grunnlovsendring som innførte utjevningsmandater, med virkning fra valget i 1989. Det ble lagt inn åtte slike mandater, hvilket ga totalt 165 representanter. Utjevningsmandatene fordeles mellom partiene på landsbasis, med en sperregrense på fire prosent. I 2003 kom en ny grunnlovsendring, som medførte at det ble nitten utjevningsmandater. Antallet fylkesrepresentanter ble noe redusert, fra 157 til 150, slik at det totale antallet mandater ble 169. I samme grunnlovsendring ble de fastlagte tallene for antall representanter fra hver valgkrets tatt ut av [[Grunnloven]]. De fordeles nå i stedet av Kommunal- og regionaldepartementet hvert åttende år, neste gang før valget i 2021, ut fra oppdaterte folketall. Dermed vil man justere for svingninger i folketallet  uten å måtte foreta en grunnlovsendring, noe som er for tidkrevende til at det i praksis var mulig å gjøre det.

Kandidatene pekes ut av de registrerte politiske partiene. For å registrere et parti i henhold til [[partiloven]] kreves det 5000 underskrifter fra personer som støtter opprettelsen. Underskriftene må være samla inn i løpet av ett år, og de må være fra personer som har stemmerett ved stortingsvalg. Et registrert parti som fikk minst 500 stemmer i ett fylke eller minst 5000 stemmer på landsbasis ved siste stortingsvalg er automatisk godkjent for neste valg; oppnår man ikke disse tallene må det samles inn nye underskrifter.

Da man skulle foreta det første regulære stortingsvalget i 1815 skjedde det etter reglene i Grunnloven av 1814. Strengt tatt hadde man også den ved valget høsten 1814, men situasjonen var da ekstraordinær og man måtte fravike deler av regelverket. Det var fastslått av landsbygda skulle ha to tredjedeler av representantene, og byene en tredjedel. Dette ble kalt «bondeparagrafen». I praksis førte den opprinnelig til at byene ble sterkt overrepresentert, selv om et annet prinsipp i Grunnloven var at utkantstrøk skulle ha sterkere representasjon enn sentrale områder. Med urbaniseringa endra dette seg, slik at det etterhvert jevna seg ut. Først i 1952 ble «bondeparagrafen» strøket, da man oppheva skillet mellom by og landsbygd i valgordninga, og i stedet lot fylkene være de eneste kretsene.

I 1920 ble det innført forholdstallsvalg i flermannskretser, og det er i store trekk slik det fortsatt er – bortsett fra justering av kretsene.  

[[Valet til Riksforsamlinga 1814|Valget til Riksforsamlinga]] og til [[det overordentlige Storting]] i 1814 foregikk etter improviserte regler. Det første egentlige stortingsvalget ble gjennomført i 1815, og vi starter derfor tabellen der. Fram ti 1829 er det ikke mulig å måle valgdeltakelsen, ettersom det ikke ble ført slik statistikk.

{|class="sortable wikitable"

!Stemmeberettigede<br/>menn

!Stemmeberettigede<br/>kvinner

[[Kategori:Valg]]

[[kategori:Stortinget]]