291 440
redigeringer
→Valgordning
| Linje 33: | Linje 33: | ||
Som nevnt er det i dag forholdstallsvalg. Stortingsmandatene er fordelt på valgkretsene, det vil si de 19 fylkene, basert på en kombinasjon av folketall og areal. Dette er gjort for å sikre at tynt befolka fylker får en rimelig representasjon. Ettersom valgoppgjøret skjer innafor hvert fylke oppstår en skjevfordeling som favoriserer de store partiene. For eksempel har [[Aust-Agder]] og [[Sogn og Fjordane]] bare fire mandater hver. Det er flere enn fire partier som stiller til valg, og man kan dermed risikere å ikke få inn noen representant selv om partiet får en ikke ubetydelig del av stemmene. For å korrigere for dette ble det i 1988 foretatt en grunnlovsendring som innførte utjevningsmandater, med virkning fra valget i 1989. Det ble lagt inn åtte slike mandater, hvilket ga totalt 165 representanter. Utjevningsmandatene fordeles mellom partiene på landsbasis, med en sperregrense på fire prosent. I 2003 kom en ny grunnlovsendring, som medførte at det ble nitten utjevningsmandater. Antallet fylkesrepresentanter ble noe redusert, fra 157 til 150, slik at det totale antallet mandater ble 169. I samme grunnlovsendring ble de fastlagte tallene for antall representanter fra hver valgkrets tatt ut av [[Grunnloven]]. De fordeles nå i stedet av Kommunal- og regionaldepartementet hvert åttende år, neste gang før valget i 2021, ut fra oppdaterte folketall. Dermed vil man justere for svingninger i folketallet uten å måtte foreta en grunnlovsendring, noe som er for tidkrevende til at det i praksis var mulig å gjøre det. | Som nevnt er det i dag forholdstallsvalg. Stortingsmandatene er fordelt på valgkretsene, det vil si de 19 fylkene, basert på en kombinasjon av folketall og areal. Dette er gjort for å sikre at tynt befolka fylker får en rimelig representasjon. Ettersom valgoppgjøret skjer innafor hvert fylke oppstår en skjevfordeling som favoriserer de store partiene. For eksempel har [[Aust-Agder]] og [[Sogn og Fjordane]] bare fire mandater hver. Det er flere enn fire partier som stiller til valg, og man kan dermed risikere å ikke få inn noen representant selv om partiet får en ikke ubetydelig del av stemmene. For å korrigere for dette ble det i 1988 foretatt en grunnlovsendring som innførte utjevningsmandater, med virkning fra valget i 1989. Det ble lagt inn åtte slike mandater, hvilket ga totalt 165 representanter. Utjevningsmandatene fordeles mellom partiene på landsbasis, med en sperregrense på fire prosent. I 2003 kom en ny grunnlovsendring, som medførte at det ble nitten utjevningsmandater. Antallet fylkesrepresentanter ble noe redusert, fra 157 til 150, slik at det totale antallet mandater ble 169. I samme grunnlovsendring ble de fastlagte tallene for antall representanter fra hver valgkrets tatt ut av [[Grunnloven]]. De fordeles nå i stedet av Kommunal- og regionaldepartementet hvert åttende år, neste gang før valget i 2021, ut fra oppdaterte folketall. Dermed vil man justere for svingninger i folketallet uten å måtte foreta en grunnlovsendring, noe som er for tidkrevende til at det i praksis var mulig å gjøre det. | ||
Kandidatene pekes ut av de registrerte politiske partiene. For å registrere et parti i henhold til [[partiloven]] kreves det 5000 underskrifter fra personer som støtter opprettelsen. Underskriftene må være samla inn i løpet av ett år, og de må være fra personer som har stemmerett ved stortingsvalg. Et registrert parti som fikk minst 500 stemmer i ett fylke eller minst 5000 stemmer på landsbasis ved siste stortingsvalg er automatisk godkjent for neste valg; oppnår man ikke disse tallene må det samles inn nye underskrifter. | Kandidatene pekes ut av de registrerte politiske partiene. For å registrere et parti i henhold til [[partiloven]] kreves det 5000 underskrifter fra personer som støtter opprettelsen. Underskriftene må være samla inn i løpet av ett år, og de må være fra personer som har stemmerett ved stortingsvalg. Et registrert parti som fikk minst 500 stemmer i ett fylke eller minst 5000 stemmer på landsbasis ved siste stortingsvalg er automatisk godkjent for neste valg; oppnår man ikke disse tallene må det samles inn nye underskrifter. Det er mulig å klare seg med mindre dersom man kun stiller i enkelte fylker; det kreves da 500 underskrifter i hvert fylke. | ||
Den første valgordninga, som ble brukt to ganger i 1814, ble improvisert fram på kort tid. Den baserte seg på at prestegjeldene valgte [[valgmenn]]. Disse valgmennene møttes så på et valgting for å utpeke representantene. I byene (og i militæravdelingene ved valget til Riksforsamlinga) ble representantene valgt direkte. Den praktiske gjennomføringa varierte; noen steder vet vi at det var hemmelige valg, mens man andre steder brukte håndsopprekning. I noen [[leksikon:Adresse|adresser]] fra 1814 ser det ut til at soknepresten pekte ut valgmennene, og at de stemmeberettigede ga sitt bifall uten noen reell avstemning. | Den første valgordninga, som ble brukt to ganger i 1814, ble improvisert fram på kort tid. Den baserte seg på at prestegjeldene valgte [[valgmenn]]. Disse valgmennene møttes så på et valgting for å utpeke representantene. I byene (og i militæravdelingene ved valget til Riksforsamlinga) ble representantene valgt direkte. Den praktiske gjennomføringa varierte; noen steder vet vi at det var hemmelige valg, mens man andre steder brukte håndsopprekning. I noen [[leksikon:Adresse|adresser]] fra 1814 ser det ut til at soknepresten pekte ut valgmennene, og at de stemmeberettigede ga sitt bifall uten noen reell avstemning. | ||
| Linje 43: | Linje 43: | ||
Da valgordninga ble endra i 1905 hadde politiske partier oppstått. Dette ble det allikevel ikke tatt høyde for; endringa besto i at velgerne stemte direkte på stortingskandidatene, uten mellomløsninga med valgmenn. Valget ble da gjennomført som flertallsvalg i enmannskretser, slik det fortsatt er for eksempel i [[Storbritannia]]. Den kandidaten som fikk over halvparten av stemmene ble valgt. Dersom ingen fikk rent flertall, ble det gjennomført ny valgomgang, og da holdt det med vanlig flertall. En svakhet med denne ordninga er at den favoriserer de store partiene. | Da valgordninga ble endra i 1905 hadde politiske partier oppstått. Dette ble det allikevel ikke tatt høyde for; endringa besto i at velgerne stemte direkte på stortingskandidatene, uten mellomløsninga med valgmenn. Valget ble da gjennomført som flertallsvalg i enmannskretser, slik det fortsatt er for eksempel i [[Storbritannia]]. Den kandidaten som fikk over halvparten av stemmene ble valgt. Dersom ingen fikk rent flertall, ble det gjennomført ny valgomgang, og da holdt det med vanlig flertall. En svakhet med denne ordninga er at den favoriserer de store partiene. | ||
I 1920 ble det innført forholdstallsvalg i flermannskretser, og det er i store trekk slik det fortsatt er – bortsett fra justering av kretsene. | I 1920 ble det innført forholdstallsvalg i flermannskretser, og det er i store trekk slik det fortsatt er – bortsett fra justering av kretsene. | ||
==Representanttall== | ==Representanttall== | ||