Tilbakeføringskontoret for inndratte formuer

Tilbakeføringskontoret for inndratte formuer ble oppretta kort tid etter andre verdenskrigs slutt i 1945. Hensikten var å tilbakeføre midler som var beslagslagt av NS-myndighetene under krigen. Kontoret ble nedlagt i 1947 da hoveddelen av arbeidet var gjort. Det lå under Justisdepartementet, og etter nedleggelsen overtok departementet ansvaret for eventuelle gjenstående saker. Direktøren for kontoret var Per Helweg.

Virkeområde

Det var tre typer saker der NS-myndightene hadde inndratt formuer:

  • Personer med «fiendtlig sinnelag» som befant seg i utlandet. Hovedmålet for forordninga var medlemmene av London-regjeringa og apparatet rundt denne. Disse ble fratatt statsborgerskapet og deres formuer ble inndratt etter en forordning av 15. november 1941.
  • Personer som drev motstandsarbeid til fordel for London-regjeringa og de allierte, såkalt folkefiendtlig og statsfiendtlig virksomhet. Etter lov av 19. mars 1942 fikk de sine formuer inndratt. Sakene ble forberedt av innenriksministeren og beslutta av ministerpresidenten.
  • Jøder. Etter lov av 26. oktober 1942 skulle Innenriksdepartementet avgjøre hvem som kom inn under ordninga, mens Finansdepartementet skulle forvalte formuene. Dette ble fra 20. november 1942 gjort gjennom Likvidasjonsstyret for inndratte jødiske formuer.

Sakene kunne ikke bringes inn for noen domstol. Den om forsøkte å forhindre at midler eller eiendom ble beslaglagt risikerte inntil seks års fengsel. I hovedsak gjaldt inndragninger også ektefelles og barns formuer, men i noen tilfeller kunne de unntas.

Fra 3. juli 1943 het det ansvarlige organet Likvidasjonsstyret for inndratte formuer, da det fikk ansvar for inndragninger i alle tre kategorier. Ved kapitulasjonen var det omkring 12 000 saker i styrets kartotek, hvorav noe under ti prosent gjaldt jøders formuer. Med tanke på at det var rundt 2200 jøder i Norge i 1940 er drøyt tusen inndragninger fra denne gruppa et svært høyt tall.

Arbeidet

Oppgaven var å spore opp verdiene. For løsøre, smykker, kunst, møbler og andre verdisaker var dette ikke alltid lett, og det har fra tid til annen dukket opp gjenstander som stammer fra beslag under krigen på auksjoner eller i andre sammenhenger. For å kunne finne fram til verdiene overtok Tilbakeføringskontoret arkivet etter Likvidasjonsstyret.

Etter at verdiene var spora opp var målet å finne deres rettmessige eier. Blant jødene var de fleste døde, og også blant de andre var det mange som hadde satt livet til under krigen. Tilbakeføring måtte derfor i mange tilfeller gjøres i form av arveoppgjør.

Kontoret ble i utgangspunktet finansiert med midler som sto på Likvidasjonsstyrets konto. Ved kapitulasjonen var det omkring åtte millioner der, og nær en tredjedel gikk til finansiering av kontoret.

I forbindelse med Tilbakeføringsarbeid ble bobestyrernes rolle i beslagleggelsen av eiendom kartlagt, og flere fikk straff under rettsoppgjøret for dette.

Arkiv

Direktør Helweg lagde den 10. januar 1948, rett etter nedleggelsen, en arkivoversikt. Der delte han inn kontoret i fem hoveddeler, som i hovedsak er videreført av Riksarkivet.

  • A: Oslo-arkivet. Materiale fra Tilbakeføringskontoret i Oslo. Materiale fra Statspolitiet, Innenriksdepartementet, Finansdepartementet og Likvidasjonsstyret, samt saksmapper fra Tilbakeføringskontorets egen virksomhet. Kopibøker er ordna i egen serie.
  • B: Nordenfjeldske avdelings arkiv. Materiale fra Forvaltningskontoret og Likvidasjonsstyret samt fra Tilbakeføringskontorets nordenfjelske avdeling.
  • C: Bobestyrerregnskapene, ordna alfabetisk etter bobestyrerne.
  • D: Tilbakeføringskontorets driftsregnskap.
  • E: Likvidasjonsstyrets bomapper med kartotek og registre. Dette er den største delen, med omkring 42 hyllemeter materiale fordelt i egne mapper for hvert bo. Mappene inneholder også Likvidasjonsstyrets bofortegnelse og korrespondanse for hvert enkelt bo.

Litteratur og kilder