Byråkrater, checkuser, editaccount, Grensesnittadministratorer, staff, Sidefjernere, Administratorer
25 486
redigeringer
→Aula-brannen: litt mer red.
(→Kilder: ekstra) |
(→Aula-brannen: litt mer red.) |
||
| Linje 8: | Linje 8: | ||
Prosessen rundt utsmykningen tok imidlertid så lang tid at man ved jubileumsfeiringen måtte kle veggene med silketapet. Pengene som skulle vært brukt på malerier ble brukt til dette tapetet, og det drøyde helt til [[1916]] før man endelig fikk tatt en avgjørelse. [[Jens Thiis (1870–1942)|Jens Thiis]] fikk da sørget for at oppdraget ble gitt til Munch, som fullførte det samme år. Han hadde hele tiden siden konkurransen begynte, med unntak av perioden hvor han var ekskludert, jobbet med dette prosjektet. | Prosessen rundt utsmykningen tok imidlertid så lang tid at man ved jubileumsfeiringen måtte kle veggene med silketapet. Pengene som skulle vært brukt på malerier ble brukt til dette tapetet, og det drøyde helt til [[1916]] før man endelig fikk tatt en avgjørelse. [[Jens Thiis (1870–1942)|Jens Thiis]] fikk da sørget for at oppdraget ble gitt til Munch, som fullførte det samme år. Han hadde hele tiden siden konkurransen begynte, med unntak av perioden hvor han var ekskludert, jobbet med dette prosjektet. | ||
Munchs monumentale malerier regnes | Munchs monumentale malerier regnes blant de største verk innen moderne norsk malerkunst. Det er elleve malerier totalt. Som hovedmalerier regnes gjerne «Solen», «Alma Mater» og «Historien». De andre er «Kjemien», «Nye stråler», «Kvinner vendt mot solen», «Våknende menn i lysflommen», «Genier i lysflommen», «Menn vendt mot solen», «Høstende kvinner» og «Kilden». Maleriene ble renset i forbindelse med restaureringen i [[2011]]. | ||
== Aula-brannen == | == Aula-brannen == | ||
I [[1943]] ble | I [[1943]] ble aulaen skadet av [[Aula-brannen|brann]]. Skadene ble ikke store, for brannen ble raskt slokka, og Edvard Munchs malerier var brakt i sikkerhet lenge før dette. De politiske konsekvensene ble større, da brannen på norsk side ble sett som en tysk provokasjon, og på tysk side som en sabotasjeaksjon. Ettertiden viste at tyskerne faktisk hadde rett, og i [[1993]], ved femtiårsmarkeringen for arrestasjonene som fulgte brannen, kom det fram at det var fire menn sto bak og at lederen var [[Petter Moen (1901-1944)|Petter Moen]], redaktør for [[London-Nytt]], som gikk ned med fangeskipet [[Westphalens forlis i 1944|Westphahlen]] i [[1944]]. Brannstifterne hadde selv varslet brannvesenet. Den umiddelbare konsekvensen var at universitetet ble stengt, og mange studenter ble arrestert under aksjonen som fulgte. | ||
== Konsert- og festsal == | == Konsert- og festsal == | ||