Urbanisering: Forskjell mellom sideversjoner

<onlyinclude>'''[[Metode:urbanisering|Urbanisering]]''' (av latin urbs: by) betyr bydannelse, og primært betegner ordet i dag den prosess eller de prosesser som fører til at byer og tettsteder oppstår og vokser. Men som Norsk riksmålsordbok påpeker, har substantivet «urbanisering» og det tilhørende verbet «urbanisere» to grunnbetydninger: På den ene siden betyr ordet: «[å] gjøre(område, strøk ell. samfund) bymessig.» På den andre side betegner urbanisering og urbanisere «[å] gjøre (mer) urban (i seder og skikker, opptreden, kultur).»<noinclude><ref>''Norsk Riksmålsordbok'', bind II (annet halvbind), Oslo 1957: s. 3344</ref> </noinclude>Den første definisjonen ligger helt på linje med det vi har kalt den primære betydningen og retter søkelyset mot årsakene til at byer oppstår. Den andre derimot setter fokus på byens virkning på menneskers mentalitet og atferd. Disse to språklige grunnbetydningene avspeiler også viktige sider ved den vitenskapelige debatten om urbanisering innenfor [[Metode: byhistorie|byhistorie]] og samfunnsvitenskap.</onlyinclude>

<onlyinclude>[[Bilde:1. mai 1908 på Youngstorget.jpg|thumb|1.mai-demonstrasjonen på [[Youngstorget]] i Oslo i 1908.]]Ut fra det første perspektivet dreier urbaniseringsprosessen seg primært om å analysere årsakene til at byen oppstår og vokser. Byen blir dermed den avhengige variabel, det som skal forklares, mens det som forklarer urbaniseringen ligger i samfunnet utenfor byen. </onlyinclude>I dette perspektivet er urbaniseringen nærmest en underordnet prosess: «Byutviklingen tillegges verken noen egen logikk eller noen forklaringskraft i forhold til andre samfunnsfenomener.»<ref>Myhre 1987 (II): s. 182</ref> Et slikt urbaniseringsperspektiv har ikke minst stått sterkt innenfor marxistisk byhistorie, der byen er blitt betraktet som et avledet fenomen av den moderne kapitalismen eller som et verktøy i borgerskapets tjeneste, slik det for eksempel formuleres i Det kommunistiske manifest: «Borgerskapet har underkastet landsbygda under byenes herredømme. Det har skapt enorme byer, det har i høy grad økt tallet på bybefolkninga i forhold til landsbygdsbefolkninga og slik vristet en betydelig del av befolkninga ut av landlivets idioti.»[http://akp.no/hefter/manifest/manifestet.htm] Et konkret eksempel på en norsk byhistorie skrevet på basis av dette urbaniseringsperspektivet, er kanskje bind I av ''Kristianias historie'' fra 1922, der forfatteren [[Edvard Bull]] skriver at oppgaven for en norsk byhistoriker er: «at undersøke hvad det var for økonomiske faktorer som drev folk til at flytte sammen i byer og som siden presset byene fremover i rigdom, folketal og magt.»<ref>Bull 1922: s. 2</ref>

[[Bilde:Strandgata Gaagata Mosjoeen.jpg|thumb|[[Mosjøen]] fyller mange funksjoner for Vefsn kommune.]]Et meget innflytelsesrikt uttrykk for den første tilnærmingen er Walter Christallers verk ''Die zentralen Orte in Süddeutschland'' (1933), som har gitt opphav til den såkalte sentralstedsteorien. Denne teorien vil forklare byers antall, størrelse og beliggenhet på bakgrunn av deres funksjoner i forhold til et nærmere avgrenset omland. Christaller var primært opptatt av de økonomiske funksjonene. Ifølge teorien ville økonomiske funksjoner fordele seg etter et bestemt mønster mellom byene innenfor en nasjon eller region. Visse typer av sentralfunksjoner – som for eksempel dagligvarehandel – fordrer et relativt lavt befolkningsunderlag og fordeler seg dermed på alle byer, også de aller minste. Slike funksjoner har derfor lav terskelverdi, sier man gjerne. Andre funksjoner derimot, som utpregede luksusvarer eller spesialiserte servicefunksjoner, krever et større befolkningsunderlag og har derfor høyere terskelverdier. Slike funksjoner fordeler seg derfor på færre steder; jo høyere terskelverdi en funksjon har – desto færre steder er den representert på. Som en konsekvens av dette vil byene innenfor et bysystem – for eksempel innenfor et land – over en viss tid fordele seg i et hierarkisk system, et byhierarki, ordnet etter forekomsten av sentralstedsfunksjoner. På det øverste nivået står byer med riksdekkende funksjoner, mens byer på laveste nivå bare har rent lokale funksjoner som sentralsted. Den høyeste plass i hierarkiet – og dermed den sterkeste sentraliteten – har det stedet som har funksjoner (varer og tjenester) som når lengst ut.<ref>Nærmere om sentralstedsteorien, se Nilsson 1989: s. 18, Helle et al. 2006: s. 12f.</ref>

Et særlig kjent bidrag fra Chicago-skolen er sosiologen Louis Wirths artikkel «Urbanism as a Way of Life» (1938).<ref>[http://www.sociology.osu.edu/classes/soc367/payne/Wirth_1938_AJS.pdf| Louis Wirth: «Urbanism as a Way of Life»]</ref> Her avgrenser Wirth tre sosio-romlige variabler – befolkningsstørrelse, befolkningstetthet og sosial heterogenitet – som han bruker til å analysere urbaniseringens, eller rettere sagt byrommets, innflytelse på menneskelig atferd. Wirth konkluderer, i tråd med Tönnies og Simmel, at byrommet produserer interaksjonsmønstre preget av «sekundære relasjoner», det vil si overfladiske, kortvarige, rasjonelle og kontraktsmessige forhold. Byene skaper mennesker som er sofistikerte og tolerante, men også blaserte og likegyldige. Byene frigjør fra sosiale bånd, men skaper også ensomhet og fremmedgjøring. Byene dyrker individualitet og konkurranse framfor fellesskap og samarbeid. Et vitenskapelig sett viktig og fortjenstfullt trekk ved Louis Wirths teori er at han bruker sine tre variabler til å utforme en rekke hypoteser, som kan undersøkes empirisk: Jo større befolkning en by har, desto større er sjansene for ulikhet og individualisering; når befolkningstettheten i byen øker, øker konkurransen mellom menneskene; jo større den sosiale forskjellen mellom menneskene i byen er, desto større tolerense utvikles mellom de sosiale gruppene.<ref>Aspen og Pløger 1997: s. 21.</ref>