Vekkelse: Forskjell mellom sideversjoner

Pietismen er blitt tolket som en individualistisk reaksjon på den kollektive kirkekristendommen. Men i en annen forstand fungerte pietismen også til å skape nye kollektiver – ikke minst gjennom de mange vekkelsesbølgene som rullet over det norske samfunn på 1800- og 1900-tallet, og de mange organisasjonene som vokste fram – organisasjoner som både var en følge av bølgene, men også var årsak til at de ble forsterket og stadig fornyet. Vi kan beskrive en vekkelse som en bølge, hevder historikeren Bjørg Seland, når lokalsamfunn i et større område innenfor et relativt kort tidsspenn er preget av «massevekking». Haugevekkelsen hadde delvis karakter av en slik bølge, men de virkelig store bølgene av vekkelser kom etter at konventikkelplakaten ble opphevet i 1842 og dissenterloven ble vedtatt i 1845.  

Et karakteristisk – men også paradoksalt trekk – ved de norske vekkelsene på 1800-tallet er at de i stor grad ble ledet av prester i Den norsk kirke. Det gjelder for eksempel den store vekkelsesbølgen i 1850- og 1860-årene, som gjerne kalles «den johnsonske vekkelse» etter professor [[Gisle Johnson]], som riktignok ikke satte vekkelsen i gang, men tidlig ble grepet av den og tok ledelsen over den. Gisle Johnson sørget gjennom sin autoritet for å holde vekkelsen innenfor kirkens rammer.  

Ett unntak i denne sammenheng var «den lammerske vekkelsen» som har navn etter botspredikanten og presten [[Gustav Adolph Lammers]], som virket i [[Skien]] og Telemark, men også fikk følgere andre steder. Lammers-vekkelsen trakk ut av Den norske kirken, først og fremst på grunn av et annet dåpssyn, og Lammers’ menighet ble etter hvert baptistisk. [[Tromsø]] var en av de byene Lammersvekkelsen skapte liv og bevegelse, og som historikeren Rolf Inge Larsen viser, var Tromsø et møtested og konfliktsentrum både for «den johnsonske» og «lammerske vekkelse», og i tillegg fantes her en liten utløper av «den læstadianske vekkelsen», en luthersk vekkelse som hadde navn etter den svensk-samiske presten [[Lars Levi Læstadius]], og som på 1860-tallet spredte seg over store deler av Nordkalotten.

Etter de voldsomme bølgene på midten av 1800-tallet, kan vi identifisere tre bølger i den norske vekkelseskristendommens historie fra slutten av 1800-tallet og fram til annen verdenskrig, argumenterer Bjørg Seland. Først en bølge i 1870-åra, ikke minst knyttet til presten og predikanten [[Lars Oftedal]], så en bølge nummer to omkring århundreskiftet, som gjerne kobles til den svenske forkynneren [[Carl Olof Rosenius]] og den engelsk-norske predikanten [[Thomas Ball Barratt]], som brakte [[pinsebevegelsen]] til Norge. En tredje bølge traff landet i mellomkrigsåra. Også den kan – i alle fall delvis – forbindes med en konkret person, nemlig den svensk-finske predikanten [[Frank Fridolf Mangs]], «mannen som vekket Oslo».<ref>Vårt Land 07.10.2007.</ref>

Vekkelsene var ikke bare bølger, de representerte også i høy grad organisasjon. Lekmannsbevegelsen var tidlig ute med organisering. Allerede i 1850-åra kom de første foreningene for indre misjon. Foreningene ble etablert på basis av den pietistiske tanken om det var behov for en gjenkristning av nordmenn. Og for indremisjonen var det et overordnet mål, argumenterer Bjørg Seland, å utløse vekkelse. I 1868 ble Den norske Lutherstiftelsen opprettet som et sentralt organ for de lokale foreningene, og i 1891 ble organisasjonen strømlinjeformet og omorganisert til [[Det norske lutherske Indremisjonsselskap]], som gjennom sine lover markerte kontinuitet til «den johnsonske vekkelsen» og lojaliteten til Den norske kirke og det norske presteskap. Forholdet til embetet ble karakterisert slik: «Under alle sin virksomhet vil selskapet, saavidt det staar til det, søke at samarbeide i tilslutning til det kirkelige embede.»  

Men det fantes også mer radikale retninger innenfor lekmanns- eller vekkelseskristendommen, som markerte klarere avstand til Den norsk kirke. Disse retningene hadde særlig utbredelse på Vestlandet: «Vestlendingene krevde en fullstendig fri indremisjon», skriver kirkehistorikeren [[Einar Molland]], «og ville gjerne samarbeide med prester av deres egen farge, men bare fordi de var av den rette farge, ikke fordi de var prester.» Resultatet var at disse grupperingene opprettet et selvstendig [[Vestlandsk Indremisjonsforbund]] i 1898, med sete i Bergen. Og Vestlandet og Bergen ble også utgangspunktet for en enda mer radikal organisasjonsdannelse, «[[Norsk Luthersk Misjonssamband|Det norske lutherske Chinamisjonsforbund]]», som både drev indre og ytre misjon og vekkelsesarbeid, og som hadde mange medlemmer som var prinsipielt frikirkelige.

<references/>

*Dyrvik, Ståle og Ole Feldbæk: ''Mellom brødre 1780-1830. Aschehougs Norgeshistorie''. Bind 7. Oslo: Aschehoug & Co. 2005.

*Hauge, Hans Nielsen: ''Om religiøse Følelser og Deres Værd''. Christiania 1817.

*Molland, Einar: Fra Hans Nielsen Hauge til Eivind Berggrav. Hovedlinjer i Norges kirkehistorie i det 19. og 20. århundre. Oslo: Gyldendal norsk forlag. 1978.

*Seland, Bjørg og Olaf Aagedal: ''Vekkelsesvind''. Den norske vekkingskristendommen. Oslo: Det norske samlaget. 2008.

*''Store Norske Leksikon'' (SNL).