Aasta Stene

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Aasta Stene. Ukjent fotograf, eier Nasjonalbiblioteket.
Familiegravminne for Stene i Oslo.
Foto: Stig Rune Pedersen (2016)

Aasta Stene (født 26. februar 1909 i Stavanger, død 2. september 1961 i Oslo) var språkforsker og universitetslektor i engelsk ved Universitetet i Oslo. Hun var aktiv motstandskvinne under andre verdenskrig. Sammen med søsteren Helga tok hun initiativ til og koordinerte Foreldreaksjonen, den største sivile holdningskampanjen under krigen.

Familie

Aasta var datter av misjonsprest og lærerskolestyrer John Stene (1869–1944) og lærer Helga Thomine Bakke (1874–1959). Hun var søster av blant andre sivilingeniør Sverre Stene (1902–1977) og Helga Stene som også var aktiv i motstandsarbeid.

Yrke og utdanning

Stene ble student i 1927 og tok engelsk hovedfag i 1934 med støttefagene norsk og historie. Hun ble ansatt som universitetslektor ved Universitetet i Oslo i 1937 og var der fram til sin død i 1961. Både som pedagog og forsker var hun nyskapende og ble regnet som en pioner innenfor sitt spesialfelt, moderne språk og levende tale.

Doktorgradsavhandlingen hennes om engelske lånord i norsk, English loan-words in modern Norwegian. A study of linguistic borrowing in the process, var ferdig før andre verdenskrig og lå klar til trykking da tyskerne invaderte Norge i 1940, men ble ikke utgitt som bok før i 1949. Ved utgivelsen vurderte Stene, ifølge Kjell Venås, arbeidet sitt som "eit dokument om ei faren tid, eit vitnemål om sluttfasen av ei lang utvikling".[1] Samtidig så hun for seg at engelsk i norsk i framtiden både kunne møte et arbeidsmarked og bli aktuelt å forske på.

I vitenskapelig øyemed hadde Stene diverse utenlandsopphold, hvor hun blant annet var i Sverige i perioden 1924 til 1944 og i England i perioden 1944 til 1945. Hun var også knyttet til University of Wisconsin i USA i tidsrommet 1945-1946.

Stene skrev også artikler i dagspressen og holdt radiokåserier.

Organisasjonsmennesket Stene

Stene var aktivt medlem av ulike organisasjoner, som Internasjonal kvinneliga for Fred og Frihet (IKFF), Norske kvinnelige akademikeres landsforbund, Yrkekvinners Klubb, Diskusjonsklubben av 1947 og Oslo Kvinnesaksforening.

Motstandskvinne

Søstrene Stene var begge pedagoger og med sine utenlandsopphold og utenlandske kontaktnettverk, så de selv den nazistiske frammarsjen. De fryktet lenge at en krig kom til å bryte ut, og da den kom til Norge arbeidet Aasta ved Trondhjems Handelsgymnasium, mens Helga var lektor ved Høyskolen i Oslo.

Helga opprettet en hjelpekasse på Aars og Voss skole som skulle gi økonomisk støtte til lærere som mistet jobben under krigen.

Lærerstriden

Gro-komiteen

Lektor Oddrun Kårstad på Hamar kontaktet Aastas søster Helga i august 1941. Sammen med en annen venninne fra Oslo, redaktør Connie Juell, ville de tre samle seg til innsats mot okkupasjonsmakten. Etterhvert tok de også Aasta med seg i arbeidet. De tok kontakt med mange kvinner i ulike organisasjoner, spesielt kvinner i ledende posisjoner med stort kontaktnettverk.

I september 1941, etter at Josef Terboven hadde erklært unntakstilstand i Oslo, samlet ca. 30 kvinner seg til møte. Det var kvinner fra Internasjonal kvinneliga for Fred og Frihet (IKFF) og Norske kvinnelige akademikeres landsforbund (NKAL). Begge disse organisasjonene hadde allerede et illegalt miljø og de ønsket å satse videre på muntlig formidling. De etablerte en mindre koordinasjonskomité på 12-14 kvinner, som de senere kalte «Gro».

Utfra komiteen spredte det seg raskt undergrupper, for hver kvinne fikk i oppdrag å verve 4-6 personer. De kalte gruppene for studiesirkler, syklubber, husmorgrupper eller bridge-grupper. I starten visste mange ikke at de var med i et illegalt nettverk, men de måtte sjekkes ut og så snart man visste hvem man kunne stole på, så fikk de nye oppdrag om både videre verving og å spre viktige meldinger. Kvinnene skulle også delta i passiv motstand generelt. Det var vanskelig å holde eksakt rede på hvor mange det etter hvert ble, men en regner med at bare i Oslo var der rundt tusen kvinner med.

Foreldreaksjonen

5. februar 1942 vedtok Vidkun Quisling en lov om tvungen ungdomstjeneste i Nasjonal Samlings ungdomsfylking, NSUF, for alle jenter og gutter mellom 10 og 18 år. Loven var en parallell til det obligatoriske medlemskapet i Hitler-Jugend i Tyskland. Ungenes skulle trenes slik Hitler-Jugend og Bund Deutscher Mädel gjorde; de skulle hilse, marsjere og synge i uniform og formes til gode nasjonalsosialister.

Loven slo fast at

Enhver norsk gutt og jente skal for sin nasjonale oppdragelses skyld og for å tjene sitt folk og fedreland tjenestegjøre i Nasjonal Samlings Ungdomsfylking. Plikten til ungdomstjenesten begynner 1. januar det år tiårsalderen fylles og opphører 31. desember det år attenårsalderen nåes.[2]

Samme dag ble det også vedtatt obligatorisk innmelding for alle lærere i Lærersambandet.

Søstrene Stene engasjerte seg raskt i arbeidet med å forhindre denne nazifiseringen av den norske skolen. De organiserte den største holdningskampanjen under krigen kalt Foreldreaksjonen. Det starta med kirkebesøk på Nesodden søndag 1. mars, da sognepresten leste opp hyrdebrevet av 24. februar, der de meddelte at prestene nedla sine embete. Prestefruen kunne fortelle at folk fra lensmannskontoret allerede hadde vært hos folk og registret barn mellom 10 og 18 år, og at dette uroet foreldrene voldsomt. Torsdag 3. mars møttes derfor medlemmene i Gro-komiteen og sammen med Sigrid Helliesen Lund utformet søstrene oppropet og følgeskrivet, som inneholdt en orientering om saken:

Bispene er suspendert, prestene har sluttet opp om dem. Lærerne trues med avskjed for det de har gjort for å beskytte våre barn mot NS-påvirkning. Vi foreldre kan hverken suspenderes eller avskjediges. Nu er det vår tur til å slå et slag for barna.

Rundskrivet munnet ut i en oppfordring til å sende et likelydende brev og sende til Kirke- og undervisningsdepartementet. I brevet skulle det stå:

Jeg ønsker ikke at mitt barn skal delta i NSUFs ungdomstjeneste, da de retningslinjer som er trukket opp for dette arbeid strider mot min samvittighet.[3]

De brukte det kvinnenettverket de hadde bygget opp via Gro-komiteen og sendte ut budskapet, som mange flittige kvinner kopierte på ulike måter og fikk distribuert vidt og bredt. Bl.a. satte filologstudent Anne Emilie Gjøstein i gang femti medstudenter med å skrive usignerte brev til slekt og venner over hele landet. Prestefruer, legefruer, misjonsforeninger og sanitetsforeninger, sykepleiere, jordmødre og lærere mobiliserte voldsomt. Planen var å få postet brevene fredag 6. mars, for da ville det ta tre dager før truslene om represalier ville nå avisene.

Foreldre fra hele landet hev seg rundt og aksjonerte. Hele 200 000 brev kom inn, hvilket gjorde det umulig for NS å reagere mot alle, så de som ikke allerede var i søkelyset gikk fri. I utgangspunktet hadde ikke Foreldreaksjonen støtte fra hjemmefronten, fordi man var redde for represalier, men siden det kom inn så mange tusen svar ble det ikke mange reaksjoner. Helga Stene ble riktignok tatt inn til avhør hos Gestapo, beskyldt for å drive med antinazistisk propaganda på skolen, men hun ble sluppet fri med en advarsel. Loven ble til slutt fjernet. Det var en stor seier for sivilbefolkningen. Det var kvinnenes fortjeneste, selv om deres store innsats i ettertid er sterkt underkommunisert.

Flukt

Etter aksjonen kom søstrene i søkelyset, og stadige advarsler førte til slutt til at de i 1943 måtte flykte til Sverige. Der samlet de informasjon om det som skjedde i utlandet som de sendte videre til kvinnegruppene de hadde vært med på å starte i Norge. I august 1944 reiste søstrene videre til England og fortsatte med informasjonsarbeidet der, samt holdt foredrag for norske styrker i England og for britiske styresmakter.

Søstrene møtte også medlemmer av den norske regjeringen og fikk audiens med Kong Haakon hele tre ganger. I slutten av mai 1945 reiste de tilbake til Norge.

Etter krigen ble søstrene Stenes, så vel som mange andre kvinners, innsats i motstandskampen i stor grad fortiet, noe det f.eks. fortelles om i boka "Kvinnekamp. Historia om norske motstandskvinner" av Kristin Hatledal [4]

Utgivelser

  • Stene, Aasta. The Ungrammatical Gender in English : A Study in the Use of Personal Gender of Impersonal Nouns, 1934.
  • Stene, Aasta. "The Animate Gender in Modern Colloquial Englisch." Norsk Tidsskrift for Sprogvidenskap 7 (1934): 350.
  • Stene, Aasta og Else Lionæs: Tidens fremmedordbok. Utg. Tiden. Oslo. 1935. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  • Stene, Aasta. The Influence of English on Present-day Norwegian. Hertford, 1938.
  • Stene, Aasta. "Women's Political Activities in an Occupied Country as Seen by Helga Stene." Pi Lambda Theta Journal 25, no. 1 (1946): 21.
  • Stene, Aasta. "English under German Occupation." The American-Scandinavian Review 34 (1946): 149.
  • Stene, Aasta: English loan-words in modern Norwegian : a study of linguistic borrowing in the process. Published for the Philological Society by Oxford University Press; Tanum, 1945. Avhandling (dr. philos.) - Universitetet i Oslo, 1949. Digital versjon på Nettbiblioteket
  • Stene, Aasta. Hiatus in English : Problems of Catenation and Juncture. Vol. Vol. 3. Anglistica. Copenhagen: Rosenkilde & Bagger, 1954.

Referanser

  1. ↑ Venås 1996
  2. ↑ Jonassen 2020: 322
  3. ↑ Jonassen 2020: 322
  4. ↑ Hatledal, Kristin: Kvinnekamp : historia om norske motstandskvinner. Samlaget,2011. ISBN 9788252179040. Digital versjon på Nettbiblioteket

Kilder og litteratur

Hentet fra «https://dev.lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Aasta_Stene&oldid=1874682»