Annales-skolen

I norsk sammenheng ble den totalhistoriske normen introdusert av professor Jørn Sandnes i 1981, men på dette tidspunktet hadde den allerede en viss posisjon særlig innenfor agrarhistoriske og demografihistoriske miljøer, som begge hadde forbindelser med fransk historieforskning. Her første del av Sandnes' artikkel fra 1981.

Annales-skolen var en fransk historievitenskapelig retning som ser på historien som resultatet av et samspill mellom økonomiske, samfunnsmessige og kulturelle faktorer. Skolen fikk navn etter tidsskriftet Annales d'histoire économique et sociale (nå Annales: Économies, Sociétés, Civilisations). Dette ble grunnlagt i 1929 av historikerne Marc Bloch (1886-1944) og Lucien Febvre (1878-1956). Skolen har siden 1975 hatt tilholdssted i forskningsinstitusjonen École des hautes études en sciences sociales i Paris.

Bloch og Febvre ønsket en nærmere kontakt med samfunnsvitenskapene og opponerte mot en personorientert historieskrivning som la ensidig vekt på den politiske historien. Skolen har spilt en betydelig rolle i historiefagets utvikling på 1900-tallet, med kulturhistorie, mentalitetshistorie og antropologihistorie. Ikke minst har man interessert seg for de samfunnsstrukturer som endrer seg langsomt.

Annales-skolen kombinerer på det metodiske plan en sterk tillit til objektive, kvantitative teknikker med en tolkende tilnærming til symboler og kulturelle uttrykk. Det har vært et mer eller mindre tydelig forskningsideal å skape «totalhistorie», hvor alle typer av relevant kildemateriale forsøkte å gi et helhetsbilde av befolkning og samfunn innenfor en region. Selvom Annales-skolen ofte tilskrives en totalhistorisk ambisjonen, må det også nevnes at både Annales-historikerne selv og historiografien om Annales-historikerne er tilbakeholdne med å bruke termen «totalhistorie».

Annales-skolen brøt på vesentlige punkter med historismen, da denne konsentrerte seg om å utforske den politiske historie, nasjonens historie og først og fremst statens historie, mens annalistene trakk inn de geografiske, materielle, sosiale og mentale systemene som utgjorde grunnvilkårene for befolkningen som helhet. Det var historie ovenfra versus historie nedenfra.

Det kan hevdes at historismen var humanistisk orientert og fortellende i sin natur med en orientering mot å forstå individuelle enkelthendelser, mens annales-skolen var i stedet orientert mot samfunnsvitenskapene, var mer analytisk i sin tilnærming og hadde ambisjoner om å framskaffe allmenngyldig kunnskap.

Men det var enighet på det som kalles historiens grunnlagsproblemer, og denne enigheten markerte en vitenskapsteoretisk kontinuitet i historiefagets utvikling fra begynnelsen av 1800-tallet til siste halvdel av 1900-tallet. Denne enigheten dreide seg hovedsakelig om at fortiden var en realitet, og at målsetningen var å rekontruere fortiden og at faget framstillinger skulle korrespondere med denne fortiden. Historikere flest var tilhengere av det som gjerne kalles vitenskapelig realisme.

Kilder

• annales-skolen i Store norske leksikon