Arthur Lindbæk
Arthur Lindbæk (født 1902 i Vardø, død 1978) var gift med Gudrun (født 1908, død 1994), yngste datter av Beret og Ole Johansen (også kalt Ola Ryggefjord). De kjøpte eiendommen som strakte seg fra Storelva til og med «Elvebakken» innerst i Hamna i Ryggefjord (Måsøy kommune) i 1936. Han drev fiske, men startet etter noen år fiskekjøp med Arne Ingebrigtsen (Måsøy/Honningsvåg) som kompanjong. I tillegg å være fiskekjøper hadde Gudrun og Arthur Lindbæk mange andre viktige verv som; poståpner, skipsekspeditør, telegrafbestyrer, «hotell», «bedehus» og reinsdyrpoliti. Han var i tillegg oppsynsmann Statens skoger og for fisket i vann og elver i Hamna. De drev også et lite gårdsbruk med et par kyr og om lag 30 sauer.
De hadde alle funksjoner som var nødvendig for at et samfunn kunne fungere. Rollene ble fordelt slik at Gudrun var drivkraften i arbeidet med hjem, gardsbruk, telegraf og posthus. Med telegraf og posthus, ble hjemmet et samlingspunkt for stedets beboere og besøkende. Vinteren 1956 kjøpte han et nærmest nedlagt fiskebruk på Russenes som han renoverte og bygde ut.
Familien
Arthur Lindbæk ble født i Vardø i 1902. Lindbæks foreldre var Eva Lovise Mathisen Kurthi (f. 1878) på Norskholmen i Tana og Frants Vilhelm Lindbæk (f. 1868 i Helsingfors). Frants Vilhelm Lindbæk var finsk statsborger, fisker, bodde i Kiberg, Vardø herred i år 1900. Arthur Vilhelm Lindbæk hadde to halvsøsken Olga Alvilde (f. 1905) og Mary (f. 1912). Han nektet å bli med resten av familien til Sovjet og ble derfor sendt til Frikirkens barnehjem i Korsfjord i Talvik kommune. P.g.a. alderen fikk han ikke plass på barnehjemmet og ble derfor boende hos familien Ole Johannesen i Korsfjord til han ble voksen. Han ble konfirmert i Talvik i 1916 eller 1917. Han fikk skolegang på Vardø folkeskole, sannsynligvis fra 1909 til han ble sendt til Korsfjord. Han gikk også på skole i Korsfjord, læreren var fra Surnadal og het Fiske. Gudrun Lindbæk vokste opp i Ryggefjord. Mor Beret Marie døde vinteren 1944, bestefar Ole Johansen døde like før jul i 1947 på Hammerfest sykehus. Barna deres het Anna (gift Wallenius), Johannes Olsen, Leonora (Nora) (gift Haldorsen), Kristian Olsen, Gudrun (gift Lindbæk) Ingrid (død 21 år) og Jens (død 21 år).
Isanlegget
Etter krigen var Lindbæk ansvarlig for bygging av Ryggefjord Isanlegg AL der han var medeier, og driftet anlegget i mange år. I vintersesongen var det jobb for 12-15 mennesker med saging og lagring av 3.000 tonn is. Det fleste som jobbet der var lyngsværinger, balsfjordinger og senere ansatte fra Porsanger og Havøysund. Ved lasting var det stedets innbyggere som sørget for det. Noen av de som jobbet der i mange år, var Isak og Mikal Johnsen, Alfred Pedersen og Samuel Johnsen. Anlegget hadde også egen fraktebåt «Ry-is», som var ombygget til dette formål. «Ry-is» fraktet is til Vardø i øst, og til Sørøya i vest, og anlegget var det største av tre-fire slike anlegg i Finnmark til ismaskinene tok over.
Fiskekjøp
Etter krigen bygget Lindbæk opp igjen kai og pakkhus og startet fiskekjøp i 1952. Fiskebruket drev i hovedsak med produksjon av tørrfisk, saltfisk, samt levering av iset, fersk fisk til markedet. Stedet hadde også mange mindre fiskebåter, som fikk levert sin fangst på stedet, men i høst- og vintersesongene var det ofte flere fremmedfiskere enn innbyggere. I høysesongene var det opptil 10-15 som arbeidet ved fiskebruket. Johan Sivertsen var en som var fulltidsansatt i mange år til sin død. Dessuten arbeidet Isak Johnsen og noen andre aldrende menn, men de fleste som arbeidet med fisk var fastboende kvinner og samekvinner. Lindbæk var fisker og ble fiskekjøper. Han var formann i Ryggefjord Fiskarlag i en periode fra 1946, men ikke politisk engasjert. Hans politiske sympatier gikk i retning Høyre, men den politikeren han hadde størst sans for var Finn Gustavsen, SV.
Kristian Ryggefjord
Kristian Olsen (også kalt «Kristian Ryggefjord») hadde sin storhetstid som sildefisker i ca. 20 år, til 1940. Han hadde etter krigen to båter, «Prøven» og «Striptind», som var av eldre årgang, men hans tid som «sildekonge» var over på 50-tallet. Dette fordi den nye generasjon silde- og loddesnurpere overtok hegemoniet. Den første moderne båt for slikt fiske med posebåter hengende i daviter var Trygve Olsens «MS Ola Ryggefjord» i 1952. Senere kom «kraftblokka», og posebåtene var historie. Imidlertid drev Kristian Olsen fiske etter sild og lodde til begynnelsen av 60-tallet.
Folket dro - lyset kom
Ryggefjordingene var ikke kravstore, men etter mange søknader ble det på 50-tallet (like før et kommunevalg) bevilget 500 kroner til vei fra is-anlegget, og rundt bukta mot Nesset. Noe som var det offentliges investeringer før- og etter krigen. Imidlertid, etter at alle hadde, eller måtte flytte, investerte kommunen i overrettslykter og gatebelysning, senere vei til Hamnedalen, noe som aldri kom de fastboende til gode.
Lokalbåten
Ryggefjord var et levende samfunn uten veiforbindelse. Rutebåtene med person- og godstrafikk samt post, anløp stedet tre ganger i uka i rutenettet mellom Hammerfest og Honningsvåg. Om sommeren på 50-tallet var det en rute som ble kalt «melkeruta» («MS Måsøy») på strekningen Havøysund – Måsøy – Kobbefjord – Ryggefjord.
Nesten alle lokalbåtene til FFR ble senket under krigen. Da de første nye båtene "Alta" og "Sørøy" kom i 1949 anløp de Ryggefjord, når de ikke gikk i hurtigruten. Mosjøruta ble om vinteren forlenget til Honningsvåg med anløp av alle stedene, bl.a. av Ryggefjord i vinterhalvåret. Det var mulig å reise fra Tromsø til Ryggefjord uten å skifte båt. Når de største båtene var i hurtigruten ble de erstattet av andre båter for eks. "Børøysund", "Alken" , "Edøy" , "Håkon" ("Polis" m.fl.)
«Melkeruta» var innom Ryggefjord inntil tre-fire ganger per dag, slik at vi hadde inntil 27 anløp i uka. Ryggefjord ble som flere mindre steder på finnmarkskysten definert som fraflyttingssted av de lokale myndigheter gjennom et fraflyttingsvedtak som kom i begynnelsen av 1960-årene. Ingen flyttet fra Ryggefjord til Havøysund, men til Måsøy og Sandvikvær, sistnevnte sted ble fraflyttet i forbindelse med Nigeria-krisen i 1967 under regjeringen Borten. Lindbæk flyttet fra Ryggefjord i 1966 og solgte i 1968, uten å søke om fraflyttingsbidrag. De eldste innbyggerne i Ryggefjord bodde der til de gikk bort. Årene har gått, men i mange år har også Havøysund havnet mer og mindre i samme situasjon. Tidene har forandret samfunnet mer og raskere enn noe så den gang.
Butikken
Butikken hadde det meste folk hadde behov for som fiskegarn og annet fiskeutstyr samt godt utvalg i matvarer, gjorde at det var «kø» når «hyttefolket» var på tur til Hamnedalen, men også proviantering til større fiskebåter som bl.a. «MS Sørfold». Det ble omsatt varer (dagens verdi ca. kr. 4 mill.) Butikken ble stengt høsten 1964, og de øvrige aktiviteter nedlagt i 1966. Derved ble «lysene slokket» i Ryggefjord, for godt. Gudrun og Arthur Lindbæks barn hadde reist for ikke å komme tilbake. Gudrun og Arthur Lindbæk fikk åtte barn hvorav sju ennå lever (2016), men bor spredt «over halve kloden». Derfor valgte de å flytte til Alta, da de nærmet seg pensjonsalderen, og ikke maktet å drive sitt «livsverk» lenger. De var innhentet av alderen og den nye tid.
Etterkommere
Gudrun og Arthur Lindbæks etterkommere: Alf Lindbæk (f. 1934, bosted Alta), Tor Lindbæk (f. 1936, bosted Melbourn, Florida), Kåre Lindbæk (f. 1940, bosted Oslo), Solveig Menet Lindbæk (f. 1943, bosted Zurich, Sveits), Ole Kristian Lindbæk (f. 1945, bosted Tromsø), Gunn Tove Lindbæk (f. 1948, d. 1948), Gudmund Lindbæk (f. 1950, bosted London), Einar Lindbæk (f. 1953, bosted Ålesund).
Ryggefjord
.jpg)
Bestående av Havna, Alka, Vesterbotn og Kongelvika. I Ryggefjord bodde det på det meste om lag 70 mennesker før fraflyttingen startet på 1950-tallet. De husene som er igjen i Havna brukes nå som feriehus. Ryggefjord regnes fortsatt som en god fiskefjord og har fra 1990-tallet hatt særlig stor verdiskapningen på grunn av oppdrettsanlegg av laks i fjorden. Fjorden har vært benyttet til lakseoppdrett periodevis siden 1970-tallet. Havnedalen har et 40-talls hytter ved Storvannet, i hovedsak eid av folk fra Havøysund. Rutebåten går fortsatt til Ryggefjord i de lyse månedene av året, og stedet er ellers tilgjengelig om vinteren med snøscooter.
Kilder
- Familien
- Historiske bilder