Barnedauden
Barnedauden i 1360 var en pestepidemi som særlig skal ha ramma de yngste. Liknende navn er gitt til flere epidemier i Europa i denne perioden. Det har vært flere forklaringsmodeller; den man oftest viser til er at barna ikke hadde opplevd Svartedauden og derfor hadde mindre motstandskraft, men det er tvilsomt om det er en fullgod forklaring.
Den første forklaringa på at epidemien ramma barn spesielt hardt er at det var en annen sjukdom enn pest. Det ble da særlig vist til kopper. Denne forklaringa har i dag liten støtte, men den forekommer i forholdsvis nye bøker. Selv om kopper er nevnt tidligere, er det ikke kjent noen epidemi i vår del av verden så tidlig. I kilder fra tida etter epidemien ser vi at man begynte å omtale Svartedauden som Den store manndauden etter denne epidemien; dette tyder på at de som hadde opplevd begge så på dem som samme sjukdom, og kopper og pest har såpass forskjellig sjukdomsforløp at de burde ha klart å skille på dem. Hovedårsaken til at man lanserte denne teorien var at man dels ikke visste nok om immunitet og dermed ikke tenkte på den muligheten, og dels at man tok det for god fisk at det faktisk døde en høyere andel barn - vi skal lenger ned se at det ikke nødvendigvis var tilfelle.
Immunitet blant voksne er nevnt i innledninga. Alle som var over ti år gamle hadde overlevd Svartedauden, og vi vet at de som blir smitta og overlever utvikler immunitet. Den største svakheten ved denne forklaringa er at immuniteten er tidsbegrensa. Det er liten fare for å bli sjuk flere ganger under én epidemi, men etter ti år vil det vært svært få som fortsatt er immune. Det finnes også eksempler på personer som ble sjuke opptil tre ganger under én epidemi, så det er ikke gitt at alle som overlever blir immune. Immunitet kan ha spilt en viss rolle, men ikke i den grad at denne epidemien skulle ha ramma barn så markant.
En mulig forklaring ligger i at befolkningssammensetninga var drastisk endra etter Svartedauden. Før den store pandemien var andelen barn og unge under femten år på opptil 45 prosent. Barn og voksne ble ramma omtrent like hardt av Svartedauden, så dette forholdet holdt seg noenlunde fast. Men i åra etter Svartedauden ble det betydelig høyere fødselstall. Flere fikk muligheten til å brødfø en større familie, og til å gifte seg tidligere, fordi det var mye ledig jord. Dermed økte andelen barn og unge i befolkninga, og da Barnedauden ramma Norge vil man ha opplevd et stort antall dødsfall blant barn. Hadde man kunnet justere dette for endring i befolkningssammensetninga er det ikke sikkert at det relativt sett døde en høyere andel barn, men det ville utvilsomt ha blitt oppfatta slik i samtida.
Litteratur og kilder
- Benedictow, Ole Jørgen: Svartedauen og senere pestepidemier i Norge. Utg. Unipub. Oslo. 2002. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Bjørkvik, Halvard: Folketap og sammenbrudd. Utg. Aschehoug. 1996. Digital versjon på Nettbiblioteket.