Kopper
- For informasjon om metallet, se kobber.
Kopper, i Norge og Danmark også kalt pokker, var en smittsom virussykdom som forekom i Norge fram til begynnelsen av 1900-tallet. Den alvorligste formen hadde en dødelighet på 30 %. De som overlevde sykdommen, ble ofte vansiret av arr fra koppene. Den er i dag utryddet gjennom et omfattende vaksinasjonsprogram. Sykdommen var den første man klarte å utvikle en vaksine mot, da engelskmannen Edward Jenner i 1796 påviste at man kunne injisere kukoppevirus for å hindre at mennesker ble smittet.
Det er usikkert når sykdommen først kom til Norge. I Danmark nevnes den i andre halvdel av 800-tallet, og det er sannsynlig at den kom til Norge omtrent på samme tid. På Island nevnes den første gang i 1240, og den kom da fra Norge. Den ble først kalt bóla eller bolnasott på norrønt. Etterhvert begynte man å bruke betegnelsen pokker, som egentlig var et navn på syfilis. Man skilte gjerne mellom dem ved å omtale kopper som småpokker, slik Absalon Pederssøn Beyer gjør når han omtaler en epidemi av «småpocker» i Bergen i 1572. Etterhvert ble kopper, småkopper eller barnekopper innarbeida som navn, muligens på bakgrunn av de skålforma arrene som oppstår.
Sykdomsforløp
Sykdommen smitter gjennom kontakt med materie fra en pasients utslett og gjennom dråpesmitte fra pasienters hals og svelg. Smitten kan også komme fra avdøde, og fra klær eller sengetøy. Etter en inkubasjonstid på ti til fjorten dager oppstår røde flekker på huden. Pasienten er nå selv på det mest smittefarlige. Disse utvikler seg så til materiefylte blemmer med røde kanter. Selve blemmene blir gule på grunn av materien i dem, og kan være så tett på hverandre at hele pasienten ser gul ut. Huden hovner opp, og man får også kvalme, feber, hodepine og kramper. Smertene ble beskrevet som uutholdelige. Pasientene var sterkt pleietrengende, fordi smertene og svak allmennstilstand førte til at mange ikke engang klarte å reise seg så de kunne få i seg mat.
De materiefylte blemmene tørker etter en tid inn, og blir dekka av skorper. Disse faller så av, og etterlater seg arr. En betydelig del av befolkninga hadde slike arr, og mange kunne bli sterkt vansiret av dem. Blindhet på ett eller begge øyne opptrer også i mange tilfeller. Omkring 25 % av de smittede voksne døde av sykdommen, mens dødeligheten blant barn kan variere fra 20 til 40 %. De som overlevde ble immune resten av livet.
Normalvarianten kalles Variola maior, mens en mindre farlig variant kalt Variola minor ble oppdaga mot slutten av 1800-tallet. Den har en dødelighet på bare 1 %.
Medisinsk behandling
En forestilling om at fargen rød skal ha en spesiell virkning på kopper oppsto i Asia for mer enn tusen år siden, og denne holdt seg lenge både i skolemedisin og folkemedisin. Allerede på 1100-tallet ble fargebehandling tatt i bruk i Europa. De ble kjent gjennom den arabiske legen Averroes, som virka i Spania. Han mente at rødfargen trekker de ugunstige væskene ut i huden, slik at kroppen kan kvitte seg med dem. Fargebehandling ble brukt blant annet på sønnen til Edvard II av England, som ble svøpt i rødt og bare fikk røde drikker, og på Karl V av Frankrike som ble kledd kun i rødt.
I 1893 møttes tradisjon og vitenskap da dansken Niels Finsen mente å ha funnet bevis for at rødt lys reduserte arrdannelse hos pasientene. Professor Finsen hadde riktignok gode resultater å vise til, men kritikere anførte at den danske befolkninga var blant de best vaksinerte i Europa. Finsen fikk støtte fra en del, og han vant også Nobelprisen i medisin i 1903 for lysbehandling av lupus, en form for [[tuberkulose som setter seg i huden. Så sent som i 1962 ville en annen dansk forsker, Wilhelm Møller-Christensen, utføre nye tester av Finsens metode.
Man har aldri klart å finne noen effektiv behandling mot kopper, noe som også ofte er vanskelig med virussykdommer.
I folkemedisinen er det få råd å finne mot kopper. En mulighet var en primitiv form for inokulasjon. Man kjenner blant annet til at i Østerdalen ble skorper fra utslettet til en koppepasient blanda i grøt eller annet mat og gitt til friske. Sokneprest Wilse i Spydeberg skrev i 1760 at det var vanlig å stryke en toskilling over åpne kopper på barn. Deretter rissa man i huden til barnet og festa toskillingen over risset. Dette ble omtalt som å «kjøpe kopper», og målet var at det skulle bli et lett anfall.
Vaksinasjon
Den første formen for beskyttelse mot kopper var inokulasjon, der man innpoda smittestoffer fra en mild form av kopper. Første gang dette er kjent i Norge er i 1755, da kirurgen Wasmuth gjorde det i Trondheim. I 1771 ble 103 barn mellom to og sytten år inokulert av stadsfysikus Büchner i Bergen, og samme år sies det at prost Krogh og hr. Heiberg i Nordfjord inokulerte hele 562 barn. Normalt ble innpoding gjort på barn mellom to og tolv, som måtte ha god allmennhelse. Den som får inokulasjonen blir syk, men anfallet vil i de fleste tilfeller bli mildt, og vil gjøre barnet immunt resten av livet. Det var en del motstand mot inokulasjon, og det var en risikabel prosedyre. Men det er grunn til å anta at innpoding på barn førte til dramatisk færre dødsfall. Noen få døde etter inokulasjonen, og noen ble vansiret, men andelen var betydelig lavere enn ellers i befolkninga.
Vaksinasjon ble som nevnt utvikla i 1796, og allerede i 1801 utførte stabskirurg Magnus Andreas Thulstrup den første vaksinasjonen i Christiania. Det er fra koppevaksinen at vi har ordet «vaksine». Jenner brukte kukopper, og navnet på prosedyren kommer fra det latinske ordet for ku, vacca. I begynnelsen brukte man fortsatt smittemateriale fra mennesker i Norge, og legene hadde ofte med seg koppesmittede for å ha tilgang til frisk materie. Først i 1891 ble Det animale vaksineinstitutt oppretta, og de som vaksinerte fikk materie fra dyr levert i plomberte rør.
Man begynte å vaksinere konfirmanter, noe det ble en del motstand mot. I 1810 ble det påbudt at barn skulle vaksineres før konfirmasjon, ettersom man så at det måtte benyttes en kombinasjon av opplysning og tvang for å nå fram med vaksineprogrammet. For å holde oversikt over dette ble det i kirkebøkene laget egen rubrikk for koppevaksine. Dersom man ikke kunne framlegge vaksinasjonsattest, eller innpodingsattest som det også ble kalt, kunne man ikke vies, konfirmeres eller tas opp som elev ved høyere skoler. Vaksinasjon ble kombinert med karantene for koppesmittede.
På tross av at mange hadde blitt vaksinert brøt det ut en epidemi i Christiania i 1819. Denne førte til en voldsom mobilisering, og omtrent tusen personer ble vaksinert i hovedstaden i løpet av fire måneder. Epidemifaren var over innen juni 1819. Det siste utbruddet av kopper i Norge kom i 1908–1909 i [Christiania; 245 mennesker ble smittet. Vaksinasjonsprogrammet ble fornyet i 1954, da med påbud om vaksinasjon før fylte to år. Dette fortsatte fram til 1976, da kopper ble antatt å være utryddet. Man oppdaget et tilfelle i Somalia året etter, men i 1980 kunne Verdens Helseorganisasjon erklære at sykdommen var utryddet.
Litteratur
- «Koppevaksine» i Vaksinasjonsboka
- «Kopper» i Caplex
- Tuft, Guri: Epidemier før AIDS: Farsottenes kulturhistorie. Utg. Cappelen. Oslo. 1989. ISBN 82-02-11651-1 Digital versjon på Nettbiblioteket