Barnesletten

«Barnesletten» (Annen tittel: «På sætren under øde fjell») er et skillingstrykk. Den er hentet fra diktsamlingen Valdresluren til Lars Brenden. Han var lærer og fra en liten husmannsplass i Bagn.

Visa ble trykt og sendt som skillingstrykk over hele riket. Den mest venlige versjonen er på 15 vers, men det finnes også en versjon på 23 vers.

De sørgelige begivenhetene hendte i Bagns vestås i Øleseterfjellet i slutten av 1700-årene. På fjellet hvor gutten døde og ble begravet sto det i 2014 et stort jernkors, omkranset av mosegrodd stein. Tidligere har det stått trekors der, men det ene etter det andre har nok råtnet bort. Det fortelles at intet gresstrå vil vokse på dette stedet. Derfor kalles den Barnesletten.

Tekst

1. Tett ved den tause mørke li men langt fra noen setersti,
   på Ølnesfjellets øde grå et gammelt gravkors monne stå.
2. Et sukk fra fjellets vandrer går når han det gravkors skue får
   han ville gjerne vite mer og stille på innskriften ser.
3. Men den ei stort nu sige kan men sagnet mellom mann og mann
   i dalen ennu friskt mon gå og dette sagn forteller så.
4. På seteren bak dette fjell der satt en kone sent en kveld
   og melket kjør mens hennes små fikk sultne uten pleie gå.
5. En pike kom i fjøset inn og gråten satt på hennes kinn
   hun søvnig var og sakte bad: O kjære moder gi meg mat.
6. Jeg er sulten kold og trett ta meg og i ditt fang meg sett
   i moders arm hun der på tok men moderen til barnet slo.
7. Og moderen svarte henne så: Pakk deg bort ifra meg gå
   ditt gny og gnål jeg tåler ei til helvete reis du din vei
8. Nu barnet opp ad fjellet gikk for aftensmat fikk tåredrikk
   der vandrer over ur og myr blant fjellets mange ville dyr.
9. Hun ville hjem til fader gå for hjelp hos ham i nøden få
   men feil av veien hun dog tar og vandret hjem til bedre Far.
10. Hun gikk da i den mørke natt av far og mor så rent forlatt
    med kinnet blekt og tårevått ei noen enset hennes gråt.
11. Den lille nattevandrer som ble trett og matt snart segnet om
    og da det led mot morgenstund det våte øyet fikk en blund.
12. Av frost der søvnen snart fordrev det lille legeme rystet ble
    Hun visste ikke hvor hun var men ropte: Er du her min far.
13. Hun strakte ut de hender små for moders favn å kunne nå
    men traff nok kun den kalde sten der var så hard som mangen en.
14. Ei blide ord hun høre får kun stormens hvin til øret når,
    nu dagen alt tok til å gry men moderen hørte ingen gny.
15. Ei gikk hun langt på denne dag thi dertil var hun altfor svak
    hun foldet sine hender små og mestendels således lå.
16. Men øyet hist som allting ser hva nede her på jorden skjer
    han sendte sine engler ned tok den forlatte hjem i fred.
17. Da solen ned bak fjellet gled randt hennes sol der ei går ned
    da mørket fjellets rygg omga sto hun i lysets strålehav.
18. Nu leker hun ved gledens vell ser ned på Ølnesseterfjell
    og taler med de andre små som dengang hun der nede lå.
19. På pletten der hvor liket lå et gresstrå aldri mer kan så
    og sletten omkring korset der nu Barnesletten kallet er.
20. Du moder som på visen sang gjør armod veien for deg trang
    så be kun om tålmodighet vær ei mot dine sur og vred.
21. Og mange roper: Mor og mat, og du har lite i ditt fat
    så del med smil ditt simple brød så gjør du maten sukkersøt.
22. Hvis sur og vred du sleper frem ditt hus blir onde ånders hjem
    selv de livsglade kjære små du synes det som trollet gå.
23. Har du til dem ei daglig brød for din skyld de da lider nød
    bedrøv dem da ei ennu mer i Jesu navn jeg deg det ber.

Innspilling

• Helge Borglund. Utgitt på LP-platen Frem fra Glemselen kap. 3.

Kilder

• Skjærstad, Per Johan: Viser på vandring : Frem fra glemselen, Oslo 1978, s. 46-50