Bjørn Farmann
Bjørn Farmann (første halvdel av 900-tallet) var ifølge Heimskringla sønn av Harald Hårfagre, og satt som småkonge i Vestfold. Han hadde ifølge sagaen, som er eneste kilde, for det meste sete i Tønsberg, hvor han drev handel med kjøpmenn fra Viken, andre deler av Norge, Danmark og Saksland (Nord-Tyskland). Han sendte også selv ut handelsskip. Tilnavnet farmann skal ha blitt gitt av brødrene, og betyr det samme som kjøpmann. Bjørn blir omtalt som klok, rolig og sindig. Han var en god høvding, og ble godt gift. Han fikk en sønn, Gudrød Bjørnsson, som var farfar til Olav den hellige.
Broren Eirik Blodøks var, som tilnavnet tilsier, ikke like rolig av seg. Han kom til Bjørn med et stort følge for å kreve inn skatt for faren. Bjørn gikk ikke med på dette, fordi tradisjonen var at han selv leverte skatten, eller at han sendte menn med den. Det oppsto en trette mellom brødrene da Eirik ville ha mat og ly for mennene sine, og det endte med at Eirik dro ut av byen. Bjørn dro så til kongsgården Sæheim. På natta fulgte Eirik etter og omringa huset. Bjørn og hans menn kom ut, og det ble kamp mellom de to brødrene og deres menn. Bjørn falt, og Eirik tok godt for seg av hans eiendeler. Dette ga Eirik et dårlig rykte i Viken.
Bjørn Farmann ble ifølge sagaen lagt i Farmannshaugen ved Jarlsberg hovedgård i Sem. Haugen ble gravd ut av arkeologer under ledelse av arkeologen Anton Wilhelm Brøgger og finansiert av New York-arkitekten John Gade og hvalfangstreder i Sandefjord, Lars Christensen, i 1917–1918. Man fant imidlertid ingen grav, men noe gjenstander som tyder på at haugen kan ha blitt laget tidligere.
Flere gater og veger er oppkalt etter Bjørn Farmann.