Bodø Eiendomsregister

Grunnlag for historisk eiendomsregister

Byutvidelser og kart

Bodø vokste frem på gården Hundholmen. Fremveksten var knyttet til virksomheten til Det Trondhjemske Handels- og Fiskeri-Etablissement på Hundholmen, en virksomhet som omfattet gjestgiveri, fiske, oppkjøp og salting av fisk, samt fangst av brugde og hval (Ruud 2008: 51-52). Etablissementet etablerte seg på Hundholmen i 1803. Stedet mellom 100 og 200 innbyggere da det fikk kjøpstadrettigheter i 1816 (Dørum 2013: 34; Eliassen 2006: 244). Bakgrunnen var et ønske fra de dansk-norske styresmaktenes side om å skape økonomisk vekst i de nordlige delene av riket, og var en del av en politikk som også førte til grunnleggingen av byene Hammerfest, Tromsø og Vadsø (Eliassen 2006; Ruud 2008: 5). Grensene for kjøpstaden ble fastlagt året før kjøpstadrettighetene ble gitt, i 1815, og gjorde neset der fiskerietablissementet hadde sin virksomhet, og der etablissementets hovedbygning Storgården (senere Jakhellngården) stod, til sentrum i den nye byen. Byen kom dermed til å omfatte de delene av Hundholmen gård der fiskerietablissementet hadde sin virksomhet, det vil si området langs sjøen fra neset og østover i bukta innenfor neset, samt de to holmene Nyholmen og Burøya, som gårdene Hundholmen og nabogården hadde eid i fellesskap.

Bodø ble utvidet i flere omganger på 1900-tallet. I 1900 gjaldt utvidelsen en del av Bodin herred som Bodø allerede hadde eid en tid, nemlig de delene av Hundholmen som ikke hadde blitt innlemmet i byen da byen fikk kjøpstadstatus i 1816, og som byen hadde kjøpt i 1858, samt en del av gården Østre Hernes kalt Breivika, som byen hadde kjøpt til gravlund for byen i 1887. Utvidelsen gjorde at gravlunden nå ble liggende innenfor bygrensene (se Angående udvidelse af kjøpstaden Bodøs grenser; Aas 2014: 33). En ny utvidelse fant sted i 1938, da en del av Bodin herred ble overført til byen. (se Lov om å utvide grensene for kjøpstaden Bodø, og for Bodø havnedistrikt, datert 24. juni 1938). I 1959 kom en tredje utvidelse. Også denne gang ble en del av Bodin kommune, som omkranset kjøpstaden, lagt til byen. Utvidelsen omfattet blant annet hele Lille Hjertøy og de innerste delene av Rønvika (se Lov om utvidelse av grensene for kjøpstaden Bodø og Bodø havnedistrikt, datert 30. mai 1958. Deler av utvidelsen vises på et kart i bind to av Bodin bygdebok, Moe 1961: 747).

Det er bevart to kart over byen fra siste halvdel av 1800-tallet. Det eldste ble tegnet av oppmålingsformannen Othar Holmbu i 1860, da Bodø fremdeles var en liten by med 200-300 innbyggere (kartet er gjengitt både hos Myhre 2006: 282 og Ruud 2008: 40, 110). Kartet, som ble tegnet i målestokk 1:500 alen, var et reguleringskart, og viser både den eksisterende bebyggelsen, med sjølinjen mot nord, bygrensene, gatene og bygningene i byen, og et forslag til ny inndeling av byen i kvartaler, til sammen tretti i tallet. De tre langsgående gatene er navngitte, med Nordre Gade nærmest sjølinjen, Hovedgaden og Søndre Gade, mens de tverrgående gatene er gitt hver sin bokstav, der tverrgate a er gaten lengst øst. I reguleringsplanen er kvartalene, de fleste av dem helt ubebygde, dessuten nummererte fra 1 til 30 og beskrevet i detalj, men kvartalsnummereringen er ikke synlig på kartet (Ruud 2008: 110-11). Til sammen er det tegnet inn et femtitalls bygninger på kartet, noe som illustrerer hvor liten by Bodø fremdeles var i 1860, ved inngangen til det rike sildefisket som førte til en femdobling av folketallet de neste 25 årene (Dørum 2013). Av bygninger i byen er Storgården, som lå på neset ved byens torv, lett gjenkjennelig, tegnet inn som den store bygningen på neset ved byens torv.

Det første matrikkelkartet over byen ble tegnet av landmåleren Nicolai S. Krum i 1893. Kartet, som er tegnet i målestokk 1:3 000, viser sjølinjen, havnen, bygrensene, gater, torvet, og bygningene i byen. Kartet er, i motsetning til kartet fra 1860, orientert mot sør, slik at havnen, som ligger i nord, er tegnet nederst på kartet. I den ene utkanten av byen, i vest, er byens kirkegård tegnet inn. Krum tegnet også inn planlagte kvartaler sørover fra den eksisterende bebyggelsen. Alle gatene i byen er navngitt, og alle bygningene er nummererte. Gatenavnene har imidlertid endret seg. Nordre Gade har blitt til Søegaden, Hovedgaden til Storgaden og Søndre Gade til Dronningens Gade. Offentlige bygninger, som folkeskolen, middelskolen, kirken, som stod ferdig fem år tidligere, en del private bygninger, som sykehuset, banken, Good Templars loge, og samtlige av sjøbodene langs havnen er dessuten nevnt med navn. Sjøbodene har navn etter dem som eide dem. Nummereringen ser ut til å følge gatene i byen, med partallsnummer på den ene og oddetallsnumre på den andre siden av hver gate. Storgården er her oppført som nummer 4 ved Torvet. Krums kart ble revidert i 1907 (Ruud 2008: 40).

Det finnes også et kart fra 1908 over byen, tegnet av Den private Opmaaling. Kartet, som er tegnet i 1:10 000 og som Krums kart fra 1893 orientert sør-nord, viser havnen, sjølinjen, bygrensene, gatene og bygningene i byen. Enkelte av bygningene, som folkeskolen, allmueskolen, fiskerimuseet og Bodø aktieølbryggeri er navngitte, og det samme er de langsgående gatene i byen. Bygningene er imidlertid ikke nummererte, slik bygningene på kartene fra 1860 og 1893 var.

Krums kart viser at Bodø hadde et gatebasert adressesystem på slutten av 1800-tallet. Men når ble det gatebaserte adressesystemet vi ser på Krums kart fra 1893 innført? Og hva slags adressesystem hadde byen før det gatebaserte adressesystemet ble innført?

Matrikkel og adressebok

Det gatebaserte adressesystemet må ha blitt innført mellom 1885 og 1900. Folketellingene fra 1900 og 1910 brukte det samme, gatebaserte adressesystemet som på Krums kart. Her har alle bygningene i byen et gatenummer og et gatenavn, og i tillegg har alle bygningene i tellingen fra 1900 et kvartalsnummer. Et helt annet, nummerbasert adressesystem ble brukt i folketellingen fra 1885. Faktisk viser folketellingen at byen hadde to forskjellige, nummerbaserte adressesystemer før det gatebaserte systemet ble innført.

Folketellingen fra 1885 er ordnet etter tverrgatene i byen, og begynner med bygningene som lå i tverrgate a. Denne navngivingen av tverrgatene er identisk med den vi finner på Holmbus kart fra 1860. Folketellingen startet altså helt øst i byen, og går frem til torvet ved neset der Storgården lå. Deretter følger en gjennomgang av bygningene i de langsgående gatene Nordre Gade (kalles også Søgaden), Hovedgaden (kalles også Storgaden) og Søndre Gade, også de identisk med gatene på kartet fra 1860. I tillegg nevner tellingen en fjerde gade sør for Søndre Gade, kalt Bakkegaden. Ettersom alle bygningene i byen er oppført med gaten de lå i – mange er faktisk kun oppført med gaten de lå i – gir det en indikasjon på hvor en kan finne informasjon om de samme bygningene i folketellingene fra 1900 og 1910. Imidlertid sender også folketellingen fra 1885 oss på sporet av adressesystemene byen hadde før det gatebaserte adressesystemet ble innført. I tellingen er mange av bygningene også oppført med ett eller to numre, det folketellingen kaller et brannummer og et løpenummer. En bygning i tverrgate h har for eksempel brannummer 64 og løpenummer 90. Brannummeret viser her til nummeret hver bygning i byen hadde i byens branntakstprotokoll, mens løpenummeret viser til bygningens nummer i byens skattematrikkel. Hvor langt tilbake disse to nummereringene går, er usikkert. Når det gjelder branntakstnummereringen, ble alle husene i byen innmeldt i Norges Brannkasse i 1825, men denne innmeldingen omfattet kun de nitten husene som stod på bygrunn det året (Dørum 2013: 56).

Ettersom folketellingen fra 1885 også ble ordnet etter tverr- og langgatene i byen, er det vanskelig å finne noen klar orden i branntakstnumrene og løpenumrene, og den eventuelle sammenhengen mellom dem, særlig fordi det er så mange bygninger som ikke er ført med begge numrene, men kun med enten branntakst- eller løpenummer. Det hjelper heller ikke at byens arkiv, og deriblant byens branntakstprotokoller, brant opp da byen ble bombet i 1940 (Dørum 2013: 21). For å forstå sammenhengen mellom branntakst- og løpenumrene, og for å kunne orientere oss i folketellingen fra 1885, må vi gå til byens panteregistre.

Panteregister og grunnbok

Panteregistrene fra Bodø er å finne i arkivet etter Bodø sorenskriveri ved Statsarkivet i Trondheim. Da Bodø ble kjøpstad i 1816, fikk byen formelt egen byfogd, men det ble samtidig bestemt at embetet skulle skjøttes av sorenskriveren i Salten sorenskriveri, som dermed også ble byfogd i Bodø (Coldevin 1937: 75). Det vil si at det også var sorenskriverne i Salten som skulle føre panteregistrene og pantebøkene for Bodø kjøpstad, som var utskilt som eget tinglag. Sorenskriveren i Salten holdt til på en av gårdene som lå like ved grensen til kjøpstaden (Coldevin 1937: 98-99; Dørum 2013: 34-36). Panteregistrene og pantebøkene for Bodø ble ført i egne bind. Dette varte frem til 1897, da Steigen, og deriblant Bodø tinglag, ble skilt ut fra Salten som eget sorenskriveri. I en toårsperiode fra 1887 til 1899 var det dermed sorenskriveren i Steigen som skulle føre panteregistre og pantebøker for Bodø. I 1899 fikk imidlertid Bodø sin egen byfogd. Med opprettelsen av et eget byfogdembete ble også panteregistrene og pantebøkene for Bodø overført til byfogdens arkiv, og det er derfor 1800-tallets panteregistre fra Bodø er å finne i arkivet etter Bodø sorenskriveri, som i dag også er tilgjengelig digitalt på Arkivverkets nettsider.

I arkivet etter Bodø sorenskriveri er det bevart syv panteregistre. Panteregister nr. 1 og 2 er realpanteregister over Bodø for perioden 1849 til 1902, ført av sorenskriveren i Salten, mens bind 3 og 4 er tilleggsbind som ble ført av sorenskriveren i Steigen. Bind 5-7 er alle ført av byfogden i Bodø. Bind 5 og 6 begynner begge i 1902, mens bind 7 begynner i 1918. Alle innførslene i registrene har henvisninger til hvilken pantebok og folio adkomstene registeret omtaler er å finne i. Det er også bevart et personpanteregister fra byen.

Det er i dette arkivet, i panteregister 1 og 2, at vi finner nøkkelen til å orientere oss i 1800-tallsbyen Bodø. I begynnelsen av de to bindene er det nemlig ført opp et register over alle bygningene i byen. Registeret er ordnet etter matrikkel- eller løpenummer, men fører også opp hver enkelt bygnings branntakstnummer. I bind 1 (1849-66), som dekker løpenummer 1-64, er det også for en del av bygningene også ført opp gården, grunnen eller tomtens navn og i hvilken del av byen de ligger, mens i bind 2 (1865-1902) ofte også er oppført hvem som eier de enkelte bygningene. I bind 1 er løpenummerregisteret dessuten etterfulgt av et huseierregister ordnet alfabetisk etter fornavn på huseierne, der også bygningens løpenummer og branntakstnummer er oppført. Løpenummerregisteret i bind 2 er langt mer omfattende, og omfatter 288 løpenumre. Veksten i antallet løpenumre speiler befolkningsveksten byen hadde opplevd i siste halvdel av 1800-tallet, som særlig var knyttet til det rike sildefisket fra 1860-tallet til 1880-tallet. Mellom 1865 og 1900 gikk folketallet i byen fra 519 til 4895 innbyggere. Selve panteregisteret i de to bindene er ordnet på samme måte, etter løpenumrene og med branntakstnummer i parentes.

Hvordan kan så disse løpenummerregistrene så brukes til å finne frem i Bodø i siste halvdel av 1800-tallet? Vi kan bruke Storgården, en av byens eldste bygninger, som eksempel. I registeret til bind 1 er gården, som her blir kalt Etablissementgården, ført opp med løpenummer 37 og branntakstnummer 36, mens den er ført med løpenummer 37a og branntakstnummer 55 i bind 2. Her står det også at bygningen er eid av Carl Johan Jakhelln. Går vi så tilbake til folketellingen fra 1885, finner vi igjen nr. 37 ved Torvet, oppført som eid av Carl Johan Jakhelln. Storgården er ført med det samme løpenummeret 37 i tellingene fra 1865 og 1875. Et annet eksempel kan være bygningen som kun står oppført med branntakstnummer 15 og som beliggende i tverrgate f i folketellingen fra 1885, der det bodde tre forskjellige hushold i 1885. I registeret i panteregister nr. 1 er den også ført med løpenummer 7, og i bind 2 opplyses det også at en John Andersen er eier. I tellingen fra 1875 finner vi den igjen i kvartal 9, nr. 7. Denne adressen har tre forskjellige innførsler, en for hvert av de tre husholdene på adressen. Endelig finner vi bygningen igjen i tellingen fra 1865, i vestre rode nr. 7. I folketellingen fra 1865 ble byen nemlig delt inn i en vestre og en østre rode, men nummereringen av bygningene omfattet bygningene i de to rodene. Tellingen oppfører dessuten en Johan Andersen som boende i bygningen. Denne Andersen er trolig identisk med John Andersen i løpenummerregisteret i bind 1 av panteregisteret over byen.

Vi kan dermed slutte at det er løpenumrene fra skattematrikkelen som ble foretrukket som nummersystem i de tre folketellingene fra 1865, 1875 og 1885, selv om en del av bygningene i 1885-tellingen også er ført med branntakstnummer. Det er dermed ikke riktig, slik Arkivverket oppgir, at det var branntakstregisteret som ble brukt som adressesystem i folketellingen i Bodø i 1875. Forklaringen på at løpenumrene ble foretrukket i folketellingene fremgår av de to registrene i bind 1 og 2 av byens panteregister. Her har alle bygningene i byen et løpenummer, mens langt færre bygninger er ført med et branntakstnummer. Det ser dermed ut til at ikke alle bygningene i byen hadde branntakstnummer.

Bind 3 og 4 av panteregisteret, begge tilleggsbind ført av sorenskriveren i Steigen, ble ført på samme måte som bind 1 og 2, med et personregister ordnet etter løpenumrene forrest og selve panteregisteret ordnet løpenumrene. Også bind 5, det første av bindene som ble ført av byfogden i Bodø, er ordnet etter løpenumrene bygningene i byen hadde i skattematrikkelen, og som de foregående bindene oppfører den også hver bygnings branntakstnummer. Imidlertid fører bind 5 også opp hvilket kvartal hver bygning lå i, og enda viktigere, hvilken gate og gatenummer hver bygning hadde. Bind 5 viser oss dermed ommatrikuleringen som fant sted en gang mellom folketellingen i 1885 og Krums kart fra 1893, da byen gikk over til et gatebasert adressesystem. Her finner vi for eksempel igjen Storgården ført med løpenummer 36a, branntakstnummer 55a/108, beliggende på Torvet og med husnummer 4, samme husnummeret som gården er oppført med på Krums kart fra 1893. Vi finner også igjen huset med løpenummer 7 og branntakstnummer 15. Her er løpenummer 7a ført opp med branntakstnummer 15a, kvartalsnummer 9 og gateadressen Storgade 13a. Bygningen finner vi også igjen på Krums kart som 13a på hjørnet mellom Storgaden og Raadhusgaden. Videre er løpenummer 7b ført med branntakstnummer 7b og gateadressen Storgade 13b, mens 7c, branntakstnummer 15c, er ført med gateadressen Raadhusgade nr. 1, nabobygningen nord for 13a på Krums kart. Bind 6 og 7 er ført på samme måte som bind 5.

Etter at loven om tinglysning kom i 1935, fikk Bodø et nytt realregister over tinglyste dokumenter om fast eiendom, den såkalte grunnboken. Grunnboken og panteregistrene ble ført parallelt fram til 1960-tallet, da panteregisteret ble faset ut og informasjonen overført til grunnboken. Det viser seg tydelig i bind 5, 6 og 7 av panteregisteret, der det er strøket over innførslene og oppført at informasjonen er overført til grunnboken.

I 1940 ble Bodø bombet av tyskerne. Som følge av bombingen og de påfølgende brannene i byen brant det meste av byen ned. Blant annet forsvant hele bebyggelsen rundt torget, deriblant Storgården eller Jakhellngården, gården som hadde vært en sentral del av bybildet helt siden byen ble kjøpstad i 1816 (for en oversikt over byens bebyggelse før ødeleggelsene, se Pedersen 1944: 54). Bombingen og brannene i 1940 førte til en omregulering av Bodø sentrum. De første forslagene til omregulering forelå alt i 1942 og 1943, laget av Brente steders regulering (BSR), en institusjon som ble opprettet alt 1. juli 1940 og underordnet Innenriksdepartementet, og som ble ledet av professor Sverre Pedersen (for BSRs forslag til omregulering, se Pedersen 1944: 55-65). Omreguleringen ble imidlertid nedprioritert av den tyske okkupasjonsmakten under krigen, slik at omreguleringsarbeidet for alvor startet først etter krigens slutt (Aas 2014: 395-416). Dette arbeidet førte til en del endringer i gateløp og kvartaler i byen, og enkelte gater, som Kirkegaten, forsvant helt (Aas 2014: 414).

I 1968, ti år etter den siste av de to byutvidelsene der områder i Bodin kommune ble en del av Bodø, ble hele Bodin kommune innlemmet i Bodø. Kommunen fikk nå to ulike adressesystemer. Grunnene i Bodin kommune beholdt sine gamle gårds- og bruksnumre. Gårdsnummereringen i gamle Bodin gikk fra 1 til 137, mens grunnene i Bodø by fortsatt ble ordnet etter gateadressesystemet.

Etter at delingsloven trådte i kraft i 1980, fikk alle grunnene i Bodø kommune gårds- og bruksnumre. Alle grunnene i gamle Bodin kommune beholdt sine gamle gårdsnumre fra 1 til 137, mens alle grunnene i byen enten fikk gårdsnummer 138 (Hundholmen) eller 139 (Tårnvika), og løpenumre fra 1 og oppover. I 2005 ble også Skjerstad kommune innlemmet i Bodø kommune. Grunnene i Skjerstad kommune fikk beholde sine gamle gårds- og bruksnumre, men alle gårdsnumrene fikk et to-tall foran, slik at for eksempel Skjerstad kirke, som hadde hatt gårdsnummer 35, bruksnummer 92, nå fikk gårdsnummer 235, bruksnummer 92. Gårdsnummereringen i gamle Skjerstad går fra 201 til 242.

Grunnboksbladene er som panteregistrene en del av arkivet etter Bodø sorenskriveri, og er i dag å finne på Statsarkivet i Trondheim. Her er selve grunnboksbladene ordnet i 35 mapper, ordnet kronologisk etter gårds- og bruksnumrene grunnene fikk etter at delingsloven trådte i kraft i 1980.

Kilder og litteratur

• Aas, Steinar. 2014. Forvandlingen. Bodøs historie bind 3, 1890-1950.

Angående udvidelse af kjøbstaden Bodøs grenser. Stortingsforhandlinger 1899/1900, bind 3, Odelstingsproposisjon nr. 1.

• Coldevin, Axel. 1937. Bodø bys historie.

• Dørum, Knut. 2013. Byen blir sentrum. Bodøs historie bind 2, 1816-1890.

• Eliassen, Finn-Einar. 2006. «Småbyenes storhetstid, ca. 1500-1830», i Helle (red.) 2006, s. 145-245.

• Helle, Knut (red.) 2006. Norsk byhistorie. Urbanisering gjennom 1300 år.

• Lov om utvidelse af kjøbstaden Bodøs grenser. Stortingsforhandlinger 1899/1900, del 8, nr. 14.

• Lov om utvidelse av grensene for kjøpstaden Bodø og Bodø havnedistrikt, datert 30. mai 1958. Stortingsforhandlinger 1958, del 8.

• Lov om å utvide grensene for kjøpstaden Bodø, og for Bodø havnedistrikt, datert 24. juni 1938. Stortingsforhandlinger 1938, del 8.

• Moe, Knut. 1961. Bodin bygdebok, bind 1-2.

• Pedersen, Sverre. 1944. «4. Reguleringen av det brente sentrum i Bodø», i Brente steders regulering B. S. R. Noen meddelelser om reguleringsarbeidet i de krigsherjede byer og steder, s. 49-65.

• Ruud, Bodil. 2008. Mot en moderne byorganisering. Analyse av byorganiseringens diskurs i Hammerfests og Bodøs bebyggelse og byregulering gjennom 1800-tallet. Doktorgradsavhandling ved Institutt for kultur og litteratur ved Universitetet i Tromsø.

• Statsarkivet i Trondheim
  • A-0022 Bodø sorenskriveri
    • 1. Hovedavlevering
    • 2. Tinglysing
    • 2a. Panteregister 1-7.
    • 2. Andre avlevering
    • X Grunnboksblad, L0001-0035 (grunnboksblad), L0036-39 (Personregister)

Utforming og innhold

• Forfatter: Håkon Haugland
• Arne Solli
• Anders L. Solli

Bodø Eiendomsregister er basert på dokumentasjon fra NBR-prosjektet Historisk_befolkningsregister, og lagt ut under lisensen cc-by-sa. Denne digitale utgaven er del av dokumentasjonen for delprosjektet som Arne Solli, AHKR ved Universitetet i Bergen hadde ansvar for. Artiklene er historisk grunnlag for kartfesting av bybefolkningen i Norge ca. 1880-1920. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen. Ved større endringer og tillegg bør man melde fra på epost til arne.solli(krøllalfa)uib.no. Se også: Kartportalen urbgis • Historisk befolkningsregister • Nasjonalt historisk befolkningsregister