Bombeangrepene i Oslo 1. mai 1979
Bombeangrepene i Oslo 1. mai 1979 var to voldelige angrep mot markeringa av Arbeidernes internasjonale kampdag i Oslo den 1. mai 1979. I det første, som skjedde på natta, ble tre personer skadd. I det andre, som var retta mot Faglig 1. maifronts demonstrasjonstog, ble én person skadd. En 19 år gammel, høyrekstrem befalselev sto bak begge tilfeller.
Bakgrunn
Mot slutten av 1970-åra var det betydelig aktivitet i nynazistiske og andre høyreekstreme organisasjoner i Norge. Samtidig var bevegelsen splitta og prega av indre konflikter, og den hadde vanskelig for å markere seg. Et voldelig angrep mot 1. mai-feiringa, arbeiderbevegelsens viktigste merkedag, ble av en del ansett som en måte å både ramme motstandere og å vise styrke på.
At den første bomba ble utløst på natta henger sammen med at det var vanlig med samlinger natt til 1. mai i Oslo sentrum, og særlig i Slottsparken og området rundt denne. Disse samlingene hadde preg av å være et ungdomsopprør, og ble gjerne møtt med store politioppbud og endte i sammenstøt og arrestasjoner. Natt til 1. mai 1979 skal ha vært første gang norsk politi brukte tåregass for å spre en folkemengde. Et slikt angrep kunne også bidra til å skremme folk fra å møte opp til 1. mai-demonstrasjonen i byen.
Bombene
Den første bomba ble kasta ved uteserveringa på Kongeterrassen på 7. juni-plassen, rett ved Victoria Terrasse og rett over veien fra Slottsparken. Ifølge enkelte kilder ble den kasta i selve Slottsparken, men politirapporter som ble gjengitt i aviser plasserer altså attentatet på Kongeterrassen. En tilfeldig forbipasserende og to politimenn som ble oppmerksomme på gjenstanden ble skadd da bomba gikk av. To av dem fikk varige men; den ene politimannen og den 25 år gamle sivilisten. Sistnevnte forsøkte å dra ut lunta, og mista to tær da bomba gikk av.
På formiddagen ble det så kasta ei bombe mot Faglig 1. maifronts tog på hjørnet av Universitetsgata og Stortingsgata. På dette stedet, utafor Høyres Hus, var det tradisjon for at konservativ og høyreradikal ungdom samla seg for å bue mot demonstrasjonstoget. De ropte blant annet slagord som «AKP, AKP – mei dem ned med AG3».
En av demonstrasjonsvaktene trodde det var ei røykbombe som var kasta, og plukka den opp for å få den unna. Den gikk av, og han fikk revet av både fingre og tær.
Begge bomber besto av fyrstikkesker fylt med dynamitt med fenghette og lunte. Selv om de var ganske små, dreide det seg om høyekplosiver, og politiet mente det var flaks at ingen ble drept eller livstruende skadd.
Etterspill
Gjerningsmannen hadde ikke blitt sikkert observert da han plasserte ut den første bomba, men da han kasta bomba mot demonstrasjonstoget ble han lagt merke til. Han ble raskt identifisert som Petter Kristian Kyvik, som var kjent som medlem av Norsk Front. Han ble pågrepet på Heistadmoen, der han var i tjeneste som befalselev. Etterforskninga viste at sprengstoffet kom fra en kamerat av Kyvik som var sersjant i Heimevernet, og var stjålet fra kjelleren til denne kameratens far, som var kaptein i Heimevernet. Totalt hadde de fått tak i to gummidynamittgubber, 500 gram TNT og 400 gram sprengstav.
Under sin forklaring hevda Kyvik at han hadde blitt oppfordra til å utføre angrepene av Erik Blücher, som var leder i Norsk Front. Som støtte for dette ble det lagt fram et medlemskort i Norsk Fronts aksjonsgruppe, signert av Kyvik og Blücher. Som medlem av aksjonsgruppa var Kyvik forplikta til å delta i minst halvparten av aksjonene, og han hevda å ha blitt trua og/eller oppildna av Blücher til å gjøre dette. Blücher avviste dette som blank løgn.
Erik Blücher ble i første omgang sikta for pyskisk medvirkning, men denne siktelsen ble frafalt av Riksadvokaten.
Kyvik ble dømt til fem års fengsel for angrepene. Sakkyndige erklærte høsten 1979 at han med midlertidig sinnssyk. Innen det ble avklart hva dette hadde å si for dom og soning rømte Kyvik fra varetekt. Han ble raskt pågrepet, men rømte igjen i januar 1981 under en innleggelse på Ullevål sykehus. Han reiste ut av landet, og lot seg verve til den franske Fremmedlegionen. Etter noen måneder der deserterte han, og søkte tilflukt på den norske ambassaden i Paris. I januar 1982 ble han ført tilbake til Norge, der han ble undersøkt og erklært soningsdyktig. Etter soning av to tredjedeler av straffen ble han løslatt på prøve i september 1983. Allerede i desember 1983 ble han igjen pågrepet, denne gang for våpentyveri i Sandvika sammen med en kamerat.
For Norsk Fronts del ble bombeangrepene en gedigen fiasko. Den negative oppmerksomheten førte til at organisasjonen ble nedlagt 26. juni 1979. De fleste av medlemmene ble med over i det nystifta Nasjonalt Folkeparti, som i praksis var et forsøk på å renvaske grupperinga ved å skifte navn.
Litteratur og kilder
- Bombeangrepet mot 1. mai-toget i Oslo 1979 på Wikipedia på bokmål og riksmål.
- Fryjordet, Jorunn: "Natta til første mai" : en undersøkelse av opptøyene i Oslo sentrum natt til 1. mai 1978-84. Utg. FAFO. Oslo. 1985. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Lunde, Henrik: Aller ytterst. Utg. Antirasistisk senter. Oslo. 1993. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Strømmen, Øyvind: Den sorte tråden : europeisk høyreradikalisme fra 1920 til i dag. Utg. Cappelen Damm. 2014. Digital versjon på Nettbiblioteket.