Bondeparagrafen
Bondeparagrafen var en bestemmelse som ble tatt inn i Grunnlovens paragaf 57 i 1857. Denne paragrafen fastsatte hvor mange representanter som skulle velges fra hvert enkelt amt og kjøpstad. Denne bestemmelsen var årsakene til at amtene/fylkene og kjøpstedene var agskilte valgdistrikt.
Bakgrunnen var et grunnloven av 1814 slo fast at to tredeler av representantene skule komme fra amtene, og kjøpstedene en tredel. Dette ble kalt «bondeparagrafen». Formålet den gang var å sikre at byene hadde prepresentasjon på Stortinget, i en tid da 90 % bodde på landet og bare 10 % i byene. Samtidig skulle det ikke være flere enn 100 stortingsrepresentanter til sammen. Et annet prinsipp i Grunnloven var at utkantstrøk skulle ha sterkere representasjon enn sentrale områder.
Bestemmelsene fra 1857 kom etter at forholdstallet mellom by og land stadig ble mer problematisk i de kommende årene. Også økningen av antallet stortingsrepresentanter og befolkningsutviklingen førte til at byenes representasjonsandel økte til over 40 prosent utover på 1840- og 1850-tallet. Bestemmelsene skulle sikre at forholdstallet ble opprettholdt og at Grunnlovens bestemmelse ikke ble brutt. Bestemmelsene sikret landbefolkningen mot at byenes representanter fikk dominere for sterkt på Stortinget, selv om den demografiske utviklingen førte til at byene ble underrepresentert.
Først i 1952 ble «bondeparagrafen» strøket, da skillet mellom by og landsbygd i valgordningen ble opphevet, og fylkene ble de eneste valgkretsene.