Angrepet på Fredrikshald 1716
Kirkebatterierne
9 kanoner
Erobret efter haard Kamp
4/7 1716 Kl. 3 Morgen
Angrepet på Fredrikshald 1716 var et svensk forsøk på å erobre Fredrikshald og å innta Fredriksten festning under det første Norgesfelttoget i store nordiske krig. Hendelsene foregikk i fra 4. til 8. juli 1716. Under kampene brant borgerne selv ned byen for å drive ut svenskene, og denne hendelsen førte til at Halden ble den eneste byen som er nevnt i «Ja, vi elsker dette landet».
Bakgrunn
Etter at Finland og Baltikum var tapt vendte Karl XII av Sverige seg mot Danmark-Norge. Han samlet 40 000 mann og en flåte, og planla først å ta Danmark. Men mildværet tinte isen i Øresund så hæren ikke kunne komme seg over. Dermed var Norge et bedre mål. I det første Norgesfelttoget ble Christiania tatt den 22. mars 1716, men han klarte ikke å innta Akershus festning. Den svenske hæren flyttet seg inn i Østfold, og den 12. mai etablerte Karl XII sitt hovedkvarter i Berg. Dermed var det duket for et angrep på Fredrikshald og festningen.
Festningens tilstand
Da store nordiske krig brøt ut i 1709 var festningen langt fra ferdig. Det som kanskje var mest kritisk var manglene ved batteriene, som medførte at ikke alle kanoner var stilt opp. En del brystvern manglet man også. For å kunne styrke garnisonen ble det oppført en stor brakke i Borgerskansen, med plass til omkring 600 mann og mulighet for å lagre korn på loftet. I de første krigsårene arbeidet man en del med å skifte ut treverk i palisader og batterier.
Kommandanten på festningen var Hans Jacob Brun, som hadde en styrke på 1300 soldater, tohundre mann fra borgervæpningen under Peder Colbjørnsen, samt et stadskompani og et frivillig korps på omkring hundre mann hver. Nede i byen ble det reist palisader og batterier, og på havnen lå «Defensjonsprammen», et flytende batteri med seks kanoner.
Angrepet
Natt til 4. juli kom angrepet. Ytre Borgerskanse ble raskt tatt, og den lille norske vaktstyrken der klarte med nød og neppe å redde seg i sikkerhet i Indre Borgerskanse. Soldatene på Fredriksten kom seg i posisjon da alarmklokkene ringte. De meide ned den svenske fortroppen, men hovedstyrken på 1400 mann kom frem til festningen. De ble kastet tilbake fire ganger før tapene var så store at de trakk seg tilbake mot byen, der det raste gatekamper mellom nordmenn og en svensk styrke på omkring 600 mann under oberstløytnant Rutger Fuchs.
I firetiden på morgenen hadde svenskene stort sett kontroll over byen, men det var fortsatt motstand fra norske soldater og borgere. I femtiden trakk de siste norske styrkene opp i festningen. «Defensjonsprammen» begynte å bestryke torget der svenskene var samlet. Det norske batteriet der hadde blitt fornaglet av tjenestepiken Olaug, slik at det ikke kunne brukes av svenskene. Et par kanoner ble kjørt frem, men mannskapene ble forhindret av den kraftige ildgivningen fra prammen. Samtidig skjøt battieriene på Fredriksten ned i byen.
Under kampene oppholdt Karl XII seg i William Walckers bolig. Der kom han i snakk med Peder Colbjørnsens søster, Maria Colbjørnsdatter, som var igjen i nabohuset med en liten gutt. De to ble stående i hvert sitt vindu; det var ikke langt mellom husene, for på et tidspunkt rakk Maria kongen et sølvbeger med noe å drikke. Etter at de hadde snakket en stund bad hun om å få sende opp en pakke med klær til broren på festningen, og i denne hadde hun lagt en lapp hvor hun fortalte hvor kongen oppholdt seg. Dermed ble artilleri rettet mot huset, som etter hvert ble truffet av en bombe. Kongen fikk en mindre skade i ansiktet fra en splint. Utendørs var det ikke mye tryggere, da dyktige norske skyttere lå i skråningen og skjøt mot svenskene. General Johan Windrich von Delwig, en av svenskenes fremste offiserer, ble truffet av en muskettkule i hode og døde umiddelbart.
På dette tidspunkt hadde Peder Colbjørnsens bror Hans kommet til Walckers hus, hvor han bad Karl XII om fribrev for kvinner og barn som hadde flyktet fra byen. Kongen ble rasende, og ba soldater om å arrestere utsendingen. Hans kom da med sitt berømte utsagn: «Når fienden er i landet, er hver undersått soldat».
I åttetiden om morgenen ble det sendt bud til festningen, der man bad om ild opphør så de falne kunne begraves. Kommandantens svar var at svenskene fikk trekke seg tilbake, så skulle man ta seg av å få gravlagt de døde. Svenskene prøvde rundt middagstider med et nytt angrep, men dette ble straks slått tilbake og bombardementet økte i intensitet. Peder Colbjørnsen hadde ønsket å skyte byen i brann; haldenserne hadde gode erfaringer med å bruke ild for å jage ut fienden. Det lyktes ikke, og på ettermiddagen ble men enige om å sette fyr på byen. Tjenestepiken Olaug, en av slagets store helter på norsk side, ble rodd inn fra prammen for å sette fyr på Hans Colbjørnsens hus. Dette var ikke noen idé man plutselig fikk, det var klargjort med strie og håndgranater på loftet. Samtidig satte Peder Colbjørnsens tjenestegutt Anders Brønildsen fyr på Peder Colbjørnsens og William Walckers hus. Ilden spredte seg raskt, og svenskene sto maktesløse.
Svenskene måtte flykte over brua, ledet av kongen selv og med femti norske fanger. Under flukten falt mange svensker, blant annet generalmajor Schomer, da stykkprammen og festningen rettet sine kanoner mot den tettpakkede massen av mennesker. Hans Colbjørnsen, som var en av fangene, lot som om han var truffet og kastet seg i elven. Han reddet livet, men fikk slag i hodet og brystet som gav varige mén.
På nordsiden av elven fortsatte den norske bestrykningen. Her satte svenskene selv fyr på bygninger, slik at de ble dekket av røyken og kunne trekke seg ut. Da svenskene hadde forlatt byen hadde 350 hus brent ned. Festningen var derimot nesten uten skader. På Nordsiden var det bare kirken som stod igjen, og på Sørhalden hadde noen få boliger klart seg.
Etterspill
Karl XII trakk seg tilbake til Torpum, der han ventet på ammunisjon og beleiringsskyts. Men 8. juli hørte man kanoner som drønnet lenger sør. Det kom bud om hva som hadde skjedd – Tordenskiold hadde senket den svenske flåte i Dynekilen. Karl XII måtte gi opp og trekke seg tilbake til Sverige. Koordinater: 59.1194778° N 11.3968° Ø