Kjeldearkiv:En Fredrikstad-smed fra vugge til grav

Artikkelen er skrevet av Even Gaukstad, og har vært publisert i Fredrikstad museums årbok MindreAlv II, s. 93.

Smed Larsen i Gamlebyen fikk et langt liv i en spennende periode i Fredrikstads historie. I løpet av hans leveår fra 1822 til 1911 skjedde det endringer på mange av samfunnets sentrale områder i et raskere tempo enn noen tidligere generasjon hadde opplevd. I 1980 fikk Fredrikstad Museum inn kildesamlingen som omhandler smeden Christian Peter Larsen, og jeg [Even Gaukstad] skal i det følgende forsøke å gi et bilde av noen sider av hans tilværelse. Dette vil også gi anledning til å komme inn på endel generelle samfunnsmessige forhold med utgangspunkt i dette konkrete livsløpet.

Christian Peter Larsens bakgrunn

De første opplysninger om Christian Peter Larsen får vi fra en dåps- og vandelsattest utstedt i Fredrikstad 10. desember 1843. Her opplyses det at han ble født i Fredrikstad 6. november 1822 av foreldre «Arbejdsmand» Lars Christensen og hustru Olaug Sørensdatter. Hans far er muligens den samme Lars Christiansen som er omtalt i folketellingen av 1801. Han var da 10 år gammel og bodde sammen med sin mor, som var enke, 46 år og drev med håndarbeid. Ellers i familien var en eldre bror, som var «arbejdsmand» og 4 andre søsken. Hans mor var ifølge samme telling 12 år i 1801. Hun bodde sammen med sin mor. Også hun var enke, 46 år gammel og bodde som inderst hos en husmann under Nygård. Vår hovedperson kom altså ikke fra noen priviligert del av byens befolkning.

Det første personlige vi får høre om ham er at han i 1837 ble konfirmert med vitnesbyrd om «udmærket god Kundskab og Opførsel». Denne attesten ble utstedt av res. kap. Wille i forbindelse med en avgjørende hendelse i Christian Peter Larsens liv. Det står nemlig videre i attesten at han «har begivet sig til Gøtheborg, for at uddannes i sit Haandværk», og at han dermed «dimitteres» fra sin menighet Fredrikstad. Hvilket håndverk det dreide seg om får vi opplyst på baksiden av attesten. Her finnes nemlig en påskrift fra Gøteborg av 1847 der «Smedgesällen Christ. Pet. Larsen» som «icke har ingått i någon äktenskapsforbindelse, nu dimitteres til Fredrikshald».

Smed Larsens utdanning

Christian Peter Larsen dro altså til Gøteborg for å gå i smedlære. Nå var nok arbeid i smia langt på vei en allemannskunst i det førindustrielle Norge, det fantes ei smie på nær sagt hver en gård, men ved siden av dette eksisterte et spesialisert smedhåndverk som kunne ta seg av vanskeligere oppgaver. I det hele tatt var håndverk som spesiell næring i stor grad et byfenomen, et resultat av byens mere spesialiserte næringsliv.

Håndverkerutdanningen skjedde gjennom de samme stadier dengang som nå. Christian Peter Larsen ble innskrevet som lærling, «Handtverkets lärande» hos «Måstaren Friberg» av «Hofsmeds-Embetet» i Gøteborg. Dette fortelles i hans svennebrev som er bevart. Dette dokumentet bekrefter ham som «ur läran løsgifven och for en väl erfaren Hofsmeds-Gesäll» den 16/4 1845, lærlingen var blitt svenn.

Det er endel momenter ved denne læreperioden i Gøteborg som virker noe uvanlig. For det første er vår smedlærling merkelig gammel når han drar avgårde, 21 år. Han går også bare halvannet år i lære før han får svennebrevet, mens det vanlige var omkring 5 år. Forklaringen ligger trolig i det faktum at Fredrikstad ikke hadde noen laugsorganisasjon, håndverkergruppen har ikke vært tallrik nok til dette. Utlærte svenner fra en Fredrikstad-mester kunne dermed ikke få gyldig lærebrev og «vandre på faget», få arbeid i laugsbyene. Dog fantes det en ordning med at slike svenner kunne gå et ekstra år eller to i lære hos en mester i et laug, stå i «forbundt», for deretter å få et lærebrev med de rettigheter dette gav. Det er trolig dette Christian Peter Larsen har gjort i Gøteborg. Dette kan forklare hans høye alder som svenn og korte læretid der. Arkivet forteller intet om hvor han hadde gått i lære i Fredrikstad før han dro ut.

Vår hovedpersons yrkesvalg og utdannelse skjer i en brytningstid for næringslivet i Norge, der blant annet håndverkslovgivningen underkastes store endringer. Liberalistiske strømninger der næringsfrihet ble etterstrebet, ble dominerende i det politiske liv, og i 1839 ble laugsordningen opphevet i Norge. Nye laug skulle deretter ikke kunne opprettes, de gamle laugene skulle få dø ut med sine mestere. Dette hadde neppe særlig stor betydning for Fredrikstad, der det i motsetning til i Halden aldri var blitt dannet noe laug. Intensjonene i denne og seinere lovendringer var å gjøre håndverket fritt, slik at enhver kunne begynne som håndverker. Dette førte til at også læretvangen ble opphevet.

Hvilke virkninger disse lovendringene fikk er vel usikkert. Sedvane og de eksisterende håndverkernes ønsker om å holde på privilegier og kontrollmuligheter har sikkert bremset på de endringene som skjedde. I 1866 ble endelig alle laug opphevet ved lov, og det er først i de siste ca. 50 årene at laugsbetegnelsen igjen har dukket opp blant norske håndverkere. Innholdet i betegnelsen er imidlertid et annet nå enn i tidligere perioder. I håndverksloven av 1894 ble det igjen innført tvungen prøve for å kunne etablere seg som håndverksmester, hvilket vel tyder på at de tidligere lovendringene når det gjelder å gjøre håndverket fritt har hatt uønskete virkninger.

Vi ser at Christian Peter Larsen har utdannet seg og opptrådt ifølge sedvane uaktet loven av 1839. Med svennebrevet fra Gøteborg var han fri til å reise hvor han ville og praktisere sitt håndverk som «gesäll». Som det framgår av påskriften på attesten av 1843, dro han i 1847 til Halden, han må altså ha bodd to år i Gøteborg før han dro tilbake over grensa mellom de to unionspartnerne Norge og Sverige.

Smedsvenn Larsen etablerer seg

Så lenge ble han heller ikke i Halden. I disse årene rundt 1850 må vår smedsvenn ha giftet seg. Det foreligger nemlig en «Kokoppe-Indpodnings-Attest» fra 1852, utstedt på Oline Christine, datter av «Forældrene Smedsvend Christian P. Larsen og Maren Sørensdatter». Hun var da halvannet år gammel, født 15/1 1851 på «Guldbergsiden» ifølge en dåpsattest fra 1865.

Vaksinasjon av barn er, som denne attest viser, ingen ny praksis. Koppevaksinen omtales ofte som en av de viktigste årsakene til at dødeligheten i Norge sank så drastisk fra begynnelsen av 1800-tallet og utover. Den første kukoppe-vaksinasjonen i Norge skal ha skjedd i 1801, og ved en forordning av 1810 ble det innført en ordning med tvungen, gratis vaksinasjon. Metoden med å innpode kukopper på mennesker var derfor allerede godt etablert da Oline Christines mor, smed Larsens kone, ble født. Også for henne foreligger attest for vaksinasjon, fra 1831. Maren Sophie Sørensdatter oppgis her å være datter av Søren Johan Olsen, «paa Guldbergsiden» og Christine Andersdatter. Ifølge en dåpsattest av 1843 var hun født 13/10 1829, og hennes fars yrke oppgis her som matros.

Søren Johan Olsen var 10 år i 1801. Han bodde da sammen med sin mor, som var 36 år gammel og enke. Hun livnærte seg selv og sønnen, samt en datter og sin 69 år gamle mor med folketellingens altomfattende formulering «arbejde». Christine Andersdatter lar seg derimot ikke entydig gjenfinne i denne tellingen. Ser vi på de av vår hovedpersons foreldre og svigerforeldre, som vi kan gjenfinne i 1801, finner vi 3 enker i alderen 36 til 46 år, hvorav i hvert fall 2 livnærte seg og sin familie ved eget arbeid, med den hjelp de kunne få fra barna. Dette gir et lite gløtt inn i datidens forhold når det gjelder dødelighet og familieforhold: familier med kvinnelige hovedpersoner har ikke vært noen sjeldenhet i tidligere generasjoner.

Fra svenn til mester

50 år seinere har altså Christian Peter Larsen selv stiftet familie. Med kone og barn har vel ikke lenger tilværelsen og inntekten som svenn vært tilfredsstillende. I 1853 framstilte vår smedsvenn seg for byfogd og magistrat Johannes Henrik Berg i Fredrikstad med begjæring om «at blive meddelt Borgerskab som Smedmester». Han medbragte også attester fra 2 smedmestre for å godtgjøre sin «duelighet i Professionen». Fra og med 8/1 var Christian Peter Larsen akseptert som smedmester i Fredrikstad med utstedt borgerbrev.

Her koples status som håndverksmester til status som borger byen. Smed Larsen slutter seg dermed til den gamle ordningen der dette var en forutsetning for å drive håndverk innenfor bygrensa, selv om den tidligere omtalte håndverksloven av 1839 gjorde håndverksnæringen i byene uavhengig av borgerstatus. Ser vi på håndverkerstanden i Fredrikstad i begynnelsen av 1840-årene, var det 69 håndverksmestere i byen, hvorav bare 4 var uten byborgerskap. Det er derfor ikke overraskende at vår smedmester finner det formålstjenelig å følge det som må oppfattes som sedvane i disse forholdene, og dermed skaffer seg både mester- og borgerstatus samtidig.

Samtidig med at Christian Peter Larsen oppnår den ønskede status som håndverksmester, må han finne rom for familie og næringsvirksomhet innenfor Gamlebyens trange grenser. Som rimelig kan være, måtte han leie seg inn i startfasen. I 1853 ble det inngått leiekontrakt mellom vår hovedperson og Christen Myhrvold, som var høker i byen, om leie av «Søndre Deel af mine Udhuse som bestaar af Fjøs og Stald og det derpaa hørende Loft». Blant vilkårene nevnes en årlig leie på 12 speciedaler og at smed Larsen «paatager sig overanførte Rum at indrette til Smedie» for egen kostnad. Eiendommen er Raadhusgaten 21. Her skaffet vår smed seg altså et sted å drive sitt håndverk. Hvor han selv bodde med familien, sier arkivet ingenting om.

Håndverkets videreføring

Som vi har sett av Christian Peter Larsens tidligere historie, var de utdannete smedene ikke bare en produserende yrkesgruppe. De utgjorde samtidig en gruppe faglærere, og fagets videreføring, såvel som smedmesterens muligheter til en vellykket næringsdrift, var knyttet til deres opptak av lærlinger som elever og arbeidskraft.

Den første lærekontrakt bevart i smed Larsens arkiv er interessant nok inngått med den forannevnte Christen Myhrvold. Han står her som verge for Christian Christophersen, som ble kontraktfestet som lærling i 5 år, fra 1856 til 1861. På disse årene påtok vår smedmester seg å utdanne ham til en «duelig Svend i Smedprofessionen». Det er alt i alt bevart 3 lærekontrakter i arkivet, men han har selvfølgelig hatt atskillig flere i lære i løpet av sin yrkesaktive karriere. Betingelsene i disse kontraktene er tydeligvis faste, de 2 siste foreligger på ferdigtrykte skjema, alle 3 kontraktene er like i innhold. Mot utdannelse og tillatelse til å «frequentere den her i Staden oprettede Søndags-Skole» forplikter lærlingene seg til å «udvise Hørighed, Lydighed, Troskab og Redelighed» i læretiden. Han måtte heller ikke forlate huset uten mesterens eller hans kones tillatelse «hverken Dag eller Nat», så han bodde altså hos sin lærer og mester. Den omtale søndagsskole, som gav et elementært opplæringstilbud til arbeidende ungdom i deres fritid, må ikke forveksles med dagens søndagsskole.

Et interessant poeng vedrørende lærlingene hos smed Larsen dukker opp i forbindelse med en liten notisbok, en «Kontrabog», som i tillegg til flere andre regnskaper for året 1866 også er ført mellom vår smedmester og «Smedsvend W. Friberg». Navnet Friberg har vi allerede støtt på som navnet på vår smeds læremester i Gøteborg, «Mästaren Friberg». En kan vel her tenke seg at en yngre slektning, kanskje sønn, av denne er blitt sendt til den gamle elev Christian Peter Larsen for utdannelse i håndverket. Dette understreker bare det sterke personlige elementet i denne opplæringen der lærlingen på mange måter var å anse som en sønn i mesterens hus. Dette særtrekket med blant annet bofellesskap mellom lærlinger, svenner og mester er noe som svekkes utover mot vårt århundre med den utvikling som skjer innenfor industri og håndverk i denne industrialiseringens periode.

Utviklingen av håndverket i Fredrikstad

I 1840 var det alt i alt 69 håndverksmestere i Fredrikstad, og disse sysselsatte 52 svenner og «drenger». Av smeder fantes det 8 mestere og 11 arbeidere i samme statistikk. Dette antallet holdt seg stabilt ut århundret. I 1909 fantes det 9 mestere og 11 arbeidere blant smedene i byen. Ser vi på håndverksprofesjonen som helhet, finner vi derimot en helt annen utvikling. Fra 69 næringsdrivende håndverkere i 1840 hadde gruppen økt til 219 i 1909. Enda større var økningen av arbeidere, fra 52 til 457. Dette er en utvikling mere i tråd med de generelle trekk i samfunnsutviklingen. Antallet arbeidere i forhold til mestere økte stadig innen håndverksnæringen. Resultatet ble at stadig færre svenner fikk sjansen til selv å bli mester, håndverkersvennene ble gradvis proletarisert.

I motsetning til dette ser smedhåndverket ut til å ha beholdt det gamle preget. Dette synes å ha stagnert i Fredrikstad der folkemengden hadde økt fra ca. 2700 i 1845 til ca. 15500 i 1910. Ser vi på de håndverk der ekspansjonen har vært størst i det mellomliggende tidsrom, faller de i 2 grupper. Den ene gruppen omfatter barberere/frisører, bakere, slaktere/pølsemakere, skreddere og skomakere. Dette er en gruppe hvis økende antall naturlig henger sammen med den økte folkemengdes daglige behov. Den andre gruppen omfatter blikkenslagere, snekkere, tømmermenn, murere og malere. Det økende antallet blant disse har vel også naturlig sammenheng med en sterkt voksende befolkning og dertil hørende økt aktivitet i byggefagene. Den siste halvdelen av 1800-tallet er en meget sterk ekspansjonsperiode i Fredrikstad.

Smedhåndverkets manglende framgang på linje med disse håndverkene skyldes nok flere faktorer. En voksende verkstedindustri har blant annet overtatt mange av smedens tidligere oppgaver i produksjonslivet, og gjennom en frigitt handel og en ekspanderende handelsstand har disse kunnet spre sine varer og konkurrere med smedene i lokalsamfunnet. Mellom 1875 og 1910 øker antallet ansatte i industrien bare i Fredrikstad fra 439 til 1202, mens antallet ansatte i håndverksnæringene bare øker fra 660 til 789. Som et nærliggende eksempel kan jo minnes om at Fredrikstad mek. Verksted A/S ble startet i 1870. For Fredrikstads håndverkere er året 1870 et merkeår, da dannes byens håndverkerforening. Etter lovendringene i 1866 der håndverket i stor grad ble frigitt og beskyttelsestollen på håndverksprodukter ble opphevet, fant håndverkerne behov for å organisere seg, og dette skjedde ikke bare i Fredrikstad. Den innstramming av håndverkslovgivningen, som skjer seinere, kan vel tyde på at håndverkerforeningene har lykkes som de pressgrupper de delvis var ment å være.

Smed Larsen blir gårdeier

Når det gjelder Christian Peter Larsens karriere i disse årene, ble han i 1860 gårdeier i Gamlebyen. Han kjøpte da Færgeportgaten nr. 80 eller «Smiegården», som den er blitt kalt etter vår smedmester. Den ble hans hjem og arbeidsplass fram til 1907, da hans sønn overtok det hele. Gården, med gammelt nr. 127 & 131, hadde inngått i flere transaksjoner før smed Larsen kjøpte den av «Bagermester Johannes Larsens Opbudsbo» på auksjon. Denne hadde da sittet med gården i bare ett år. En kvittering på 250 speciedaler betalt kontant i avdrag er bevart sammen med en kvitteringsbok mellom Christian Peter Larsen og Hypotekbanken for et lån på 450 speciedaler. Dette lånet var i sin tid opptatt av en tidligere eier i 1853, og smed Larsen betaler på det fram til siste avdrag i 1887.

Eiendommen i Færgeportgaten har ikke bare huset smed Larsen og hans familie, boligtettheten innenfor Gamlebyens murer var større enn som så i forrige århundre. Folketellingen av 1865 omtaler 5 husholdninger i denne gården: Christian Peter Larsen med 2 lærlinger og en tjenestepike - en snekkermester med 2 svenner, en lærling og en visergutt - en hjulmakermester - 2 syersker. I tillegg kom de avhengige og ikke yrkesaktive personer, familiemedlemmene.

Endel leiekontrakter er bevart i forbindelse med denne utleievirksomhet, som altså må ha vært relativt omfattende. Fra 1879 finnes 2 kontrakter der «første Etage bestaaende av Stue, Kjøkken og Bageri Butik, en Bod ved Siden og et Vedskur i Gaarden» leies ut. Den andre leietakeren omtales som «Bager Johansen». I 1881 kommer en tilsvarende kontrakt med «Bager A. Gulbrandsen». Det er altså innredet bakeri i gården, muligens med tanke på utleie. Allerede fra 1861 foreligger det en tillatelse til å mure opp en liten bakerovn til kjøkkenpipa i smed Larsens gård.

Brannfaren i Gamlebyen

Slike bygningsendringer krevde offentlig tillatelse og var underlagt streng kontroll. Redslen for brann var stor og vel begrunnet. Fredrikstad skal ha vært herjet av brann ialt 15 ganger i løpet av sin noe over 300-årige historie. Selve byens tilkomst er jo også takket være Sarpsborgs brann i 1567, så slike ulykker står sentralt i byens liv.

Det var oppnevnt særskilte menn med det verv å forebygge brann. Dette foregikk blant annet gjennom såkalte brannvisitasjoner. Christian Peder Larsen var en av dem som en tid hadde dette viktige oppdrag i byen. To bevarte brannvisitasjons-dokumenter forteller litt om arbeidet. I 1896 bemerkes følgende til gård nr. 26: En ovn hos Bergersen sprukken sideplade. Trævæggen ved strygeovnsrøret hos Billingthon maa beslaaes med jernplader. Det lange ovnsrør hos Billingthon maa repareres. Brandspandene maa paamales husets matrno. og hænges paa et bekvemt sted (i porten), det skal være 9 spand.

Dokumentet krever at manglene utbedres innen 14 dager, hvis ikke «bliver Brandinspektøren at underrette». Som vi ser ble det foretatt nøyaktige undersøkelser. Dette understrekes av at det ikke var nok med dette når det gjelder gård nr. 26. Det andre visitasjonsdokumentet er fra samme besøk, og listen her er enda lenger:

Ovnen i Bergstrøms spiselokale maa ilægges et stenlåg i bunden og gulvet foran ovnen i 12" afstand beslaaes med jernplader. Hjørnehylderne med omhæng ved ovnens bagside maa fjernes. Gulvet foran ovnen i Bergstrøms indre værelse maa beslaaes med jernplader i 12" afstand. Skorstenskappen i Bergersens kjøkken er sprukken. Tapetet maa fjernes af brandmuren hos Iversens enke. Hængsel til komfyrdøren hos Iversens enke er istykker. Panelvæggen ved ovnen i Olsens butik maa fjernes fra ovnen i lovlig afstand. Feierdøren til en ovn i Olsens spiselokale maa istandgjøres. Ovnsrøret i Olsens kjøkken maa repareres.

En innkalling til branntakstforretning forteller at vår hovedperson også har virket som takstmann i forbindelse med brannforsikring av bygningene i byen. En slik forsikringsordning ble innført i 1767, da «Brand-Forsikringsanordning for Kjøbstederne i Norge», den seinere Norges Brannkasse, kom i stand. Denne ordningen ble revidert i 1845. Takstmennene var bygningskyndige personer, som uavhengig av huseier og forsikringsselskapet fastsatte branntaksten på bygningene. Denne bestemte så forsikringen.

Når en leser de siterte brannvisitasjonsdokumenter, forteller ikke disse bare om tidligere tiders frykt for brannfaren. De gir også et lite glimt inn bak dørene i de hus som omtales. Arkivet etter Christian Peter Larsen gir også mange små glimt inn bak hans egen dør, til en tilværelse som trolig kan stå som representant for flere anonyme menneskers liv i forrige århundre. Her foreligger blant mye annet en lang rekke kvitteringer for betalt byskatt. Hvor hardt denne sved, og om den kanskje skulle vært større, er derimot vanskeligere å få rede på.

Håndverker og «bonde»

I bunken av kvitteringer finnes også en lang rekke for betalt avgift i forbindelse med forpaktning av ulike voll-stykker under Fredrikstad festning fra 1860- og 1870-årene. Festningen hadde store arealer på voller, glacier og løkker som ble bortforpaktet til de tallrike Gamlebyborgere som hadde husdyr i sine bakgårder. Husdyrhold innenfor byens murer har vært et omfattende og markant innslag i tidligere århundreder, og mye av denne virksomheten var basert på grasveksten på festningens voller. Slik fikk forsvaret inntekter og samtidig holdt vegetasjonen nede, mens byborgerne kunne drive litt primærnæring på si. Også byen sto som eier av tallrike løkker ute på byens marker. Disse ble også forpaktet bort inntil de utover på 1800-tallet etterhvert ble solgt unna. I 1826 hadde byen til sammen 62 løkker. Forsvarets virksomhet på dette område opphørte da festningen ble nedlagt i 1903.

Når det gjelder Christian Peter Larsens forretningsdrift, finnes blant mye annet 4 regnskapsbøker ført fram mot århundreskiftet, fra de seinere årene av hans yrkeskarriere. Her er arbeider og betaling ført kundevis. I tillegg til en lang rekke private oppdragsgivere framgår det at smed Larsen har hatt mye arbeid for forsvaret, for fergeselskapet, for kirke og hospital og andre institusjoner i byen. For 1896 foreligger blant annet regninger for arbeid i tilknytning til torpedovesenets (eg. mineforsvaret) nye stasjon på Kallera.

Jeg skal ikke her berøre disse regnskapsbøkene nærmere, men bare vise til dem som nok en mulighet til å komme folks hverdagslige forhold nærmere inn på livet. En innførsel fra 1898 skulle kunne stå som illustrasjon på dette. Her nevnes da at for kaptein Ring ble «1 Laas tilh. Medicinskab opdirket» og ny nøkkel ble tilvirket. Ingen dramatisk episode kanskje, men at vår smedmester her har kurert en dobbelt «hodepine» er jo en nærliggende tanke.

Religion og alderdom

Arkivet gir også innblikk i Christian Peter Larsens sysler utover de materielle forhold. Fra 1897 ekstisterer en regnskapsnotis:

I Aarets Løb 1896 er indkommet i Bladpenge...	kr. 6,57
Min Regning til Bethania...	kr. 5,00
har jeg trukket fra igjen
som medfølger 15.1. 1897...	kr. 1,57

Bethania i Kasernegaten i Gamlebyen var Indremisjonens første hus i Fredrikstad, fra 1883. Seinere kom Bethel på vestsida til i 1887 og deretter enda et par til. Vår hovedperson har altså tydeligvis vært aktiv i den omfattende kristne lekmannsbevegelsen som har preget Østfold kanskje sterkere enn noe annet område på Østlandet fra midten av 1880-tallet. Indremisjonsselskapet i Fredrikstad ble dannet i 1874. Notisen vitner om at smed Larsens arbeidskraft nok har vært nyttig i flere sammenhenger.

Christian Peter Larsen ble en gammel mann og drev sitt håndverk flere år inn i 1900-tallet. Fra 1907 foreligger imidlertiden liten håndskrevet notis der han erklærer at «det Smedverktøy som var mit da min Søn Magnus O. Larsen kjøbte Gaarden fulgte med i Gaardhandelen» og at dette er sønnens «retmessige Eiendom». Mesteparten av arkivet etter smed Larsen er håndskrevet, som rimelig kan være. Dette gir en leser en ekstra nærhet til personen en følger opp gjennom årene. I 1907 avslører håndskriften at smeden er blitt en gammel mann på 85. Når en betenker alderen er det likevel tydelig at vi har med en person å gjøre som må ha hatt en god konstitusjon og bevart sin arbeidskraft langt inn i alderdommen.

Det siste dokument vi har om Christian Peter Larsen er regningen fra Østre Fredrikstad kirke for hans begravelse i 1911, han ble altså 88 år gammel. Dermed ringte kirkeklokkene ut hans lange liv som håndverker i Gamlebyen, og regningen opplyser om at «Kirkeklokkenes benyttelse» måtte betales med kr. 4,00. Christian Peter Larsens liv og virke har ikke vært av dem som etterlater seg store spor i kilder og historiebøker. Det er derfor desto mere kjærkomment når en iblant får anledning til å kikke inn i tilværelsen til en av de mange anonyme som har utgjort hovedparten av det samfunnet vi leser om i den vanlige historien. Det er disse glimtene som gir historien liv og ofte også nærhet til vår egen tilværelse. De viser at livets faser og tilværelsens grunnelementer ikke har endret seg så mye, selv om våre ytre omgivelser etterhvert er blitt drastisk omformet.