Coelestin Riesterer (1858–1938)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Coelestin Riesterer (født 28. juli 1858 i Alsace, Frankrike, død 1938) var katolsk prest. Han gjorde gjennom flere tiår tjeneste i norske menigheter, men er nok mest kjent for striden med Marta Steinsvik der han ble frikjent for injurier, men like fullt måtte akseptere at flere av hans utsagn ble kjent døde og maktesløse.

I 1877 begynte han å studere ved seminaret til La Salette-patrene (salettinerne) i La Salette. Den 29. juni 1880, mens han fortsatt var under utdanning, kom han til Norge og ble en av de første studentene ved salettinernes presteseminar i Trondheim. Den 29. juli 1885 ble han diakonviet i Trondheim av hjelpebiskop i Mechelen Van den Branden de Reeth, den 2. august samme år ble han presteviet av samme biskop. Han ble straks innsatt som kapellan i Jesu Hjerte menighet.

Høsten 1886 ble han andrekapellan i St. Paul menighet i Bergen. Der var han til 1. september 1889, da han igjen ble kapellan i Jesu Hjerte menighet i Trondheim. Omtrent halvparten av det neste året gikk med til en pilegrimsreise til Det hellige land, det vil si dagens Israel og Palestina. Den 1. juli 1890 ble han sokneprest i Jesu Hjerte menighet. 23. februar 1902 ble han overflytta til domkirkemenigheten i Trondheim, St. Olav. Etter nesten 21 år der ble han så den 1. februar 1923 sokneprest i St. Ansgar menighet i Kristiansand.

Mens han var i Kristiansand gikk blant annet Lars Eskeland til konvertittundervisning hos ham. Det var også der han vikla seg inn i debatten med Steinsvik. I 1925 diskuterte Stortinget om jesuittparagrafen i Grunnloven skulle oppheves. Mens jødeparagrafen hadde blitt oppheva, var det fortsatt forbundt for jesuitter å oppholde seg i Norge. Steinvik kom i et intervju i Aftenposten med tittelen «Jøder og Jesuitter» med skarpe angrep mot jesuittordenen og mot den katolske kirke generelt. Riesterer beskyldte henne for å fare med løgn, og hun gikk til injuriesak mot ham. I rettssaken ble han frikjent for injurier, ettersom retten mente at hun selv hadde framkalt uttalelsene gjennom egen utilbørlig opptreden. Samtidig ble 11 av 15 utsagn som var trukket inn for retten mortifisert, altså dømt døde og maktesløse.[1] Disse utsagnene gikk på at Steinsvik hadde sagt noe usant, og at hun hadde visst at det var usant. Riesterer kunne føre bevis for at det hun hadde sagt faktisk var usant, men han klarte ikke å bevise at hun visste dette og bevisst løy. Steinsviks anke til Høyesterett ble forkasta, men hun fikk gjennom en anke på saksomkostningene. Denne endte med en påstand på et symbolsk beløp på femti kroner.

Den siste jobben han hadde var som spiritual (åndelig veileder) på Sylling, der den katolske kirke hadde et novisiat i St. Halvards villa.

Referanser

  1. Jf. Høyesteretts kjennelse av 31. desember 1928, lnr. 1276: «...Riesterer frifunnen for Marta Steinsviks tiltale...» og Studentene fra 1894 (1946) s. 120 der Marta Steinsvik skriver: «Skuldingarne vart mortifiserte, men Riesterer sjølv vart frikjend...»

Kilder og litteratur